Folkemord på 90 minutter
Die Wannzee-Konferenz, Matti Geschonneck 2022
Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer.
TweetRelatert
Feldmann-saken
Siste Z: Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag
Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud
Siste Z: Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.
Holocaustkomedien
Siste Z: Kombinasjonen Holocaust og humor balanserer på den syltynne linjen mellom det vågalt akseptable og det støtende uakseptable. | kun utdrag
Fra siste Z
Folkemord på 90 minutter
Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag
Filmer å oppsøke
Anbefalinger fra HL-senteret, Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. De ansatte ved senteret gir sine anbefalinger til severdige Holocaust-filmer, både spillefilmer og dokumentarer. | kun utdrag
Forsøk på å skildre det ubeskrivelige
Kjølig observerende fra utsiden av muren, versus intens medopplevelse innenfra konsentrasjonsleiren – i>The Zone of Interest/> og Sauls sønn står nærmest i diametral motsetning til hverandre i hvordan Holocaust skildres. Men de to filmenes fortellerstrategier har også klare likhetstrekk. | kun utdrag
Fra arkivet
La det synke – en samtale med Vibeke Skistad i Euforia film
Z #2 2016: Om filmkritikkens - og terningkastenes - betydning for norske kinofilmer.
Om forbilder og klubben i mitt hjerte
Z #2 2013: «Jeg blir svett når noen blir kalt kvinnelig regissør eller kvinnelig fotograf, eller en film skal kalles kvinnefilm. At det skal være fokus på hvor mange kvinner det er foran eller bak kamera. Og at jeg, siden jeg altså er kvinne, helst skal ha kvinnelige forbilder. Kanskje spesielt fordi jeg har laget den filmen jeg har; en slags stillferdig feministfilm om en 15 år gammel jentes seksuelle oppåkning i den innestengte vestlandsbygda Skoddeheimen.»
