Den siste Hackman

The French Connection, William Friedkin 1971

 

Hva var det ved Gene Hackmans tilstedeværelse som kunne heve nesten enhver film han var med i?

En mann i frakk og med sixpence kommer gående ned fra en præriekolle som kunne vært tatt fra et bilde av den amerikanske kunstneren Andrew Wyeth. Mannen presser seg inn mellom strengene i et piggtrådgjerde, blir sittende fast, kommer seg løs, faller ned en jordskrent og havner i ei grøft. En ung mann står og ser på strabasene fra bak et tre. Mannen i frakk børster av seg. «How you doing? You OK?» roper den unge mannen. Mannen i frakk går forbi og stiller seg opp femti meter unna på en forblåst vei. Der blir han stående, uten å si noe. Tumbleweeds ruller forbi. Hvem eller hva han venter på er umulig å si – om det da ikke er Godot. Verken Francis (Al Pacino) eller Max (Gene Hackman) aner hvem Godot er, selv om de kunne vært Vladimir og Estragon, to drifters som bærer på hvert sitt mål for ferden. Francis skal møte sønnen han aldri har sett. Max har vært i fengsel, spart penger, og skal starte et bilvaskeri.

Scarecrow, Jerry Schatzberg 1973

 

Scarecrow (Jerry Schatzberg, 1973) er en vidunderlig og sår film. Ingen av de to skjønner seg på seg selv. Hackmans karakter er den labile, men også vitale og generøse karen som havner i slåsskamper. Han er konstant sint; på alt og alle. Rollen som sluggeren Max, som stoisk tar imot straffen med å stelle griser i fengsel etter enda et slagsmål, tyggende taust på en slunken sigar, er som skapt for Gene Hackman. Det er forresten ikke godt å si hvilke roller som ikke var skapt for denne mannen; til det kunne han gestalte så sammensatte karakterer at man, til tross for det velkjente hackmanske draget, aldri helt visste hvor man hadde ham.

I Scarecrow ender han med å bli den som tar av seg klovnen Francis, som, viser det seg, bryter sammen etter at han får høre at sønnen han skal besøke for første gang er død. Denne juvelen av en film viser en side av Hackman som går igjen i film etter film; uansett hvor usympatisk rollene hans er, har han en kjerne av menneskelighet som før eller senere skinner gjennom. Som faren i Wes Andersons The Royal Tenenbaums (2001), hvor Hackman spiller sviker, livsløgner, lurendreier og tilsynelatende samvittighetsløs eks-millionær, som ender opp med å bli hotellansatt heisfører, i pen og ydmykende uniform.

Han hevet de fleste

Avlyttingen, Francis Ford Coppola, 1974

 

«Aldri en falsk tone». Den karakteristikken kom fra Clint Eastwood etter at Hackman, kona Betsy Arakawa og en av hundene deres ble funnet døde 17. februar i år. Lovordene har haglet over mannen, som ble 95 år, og en kan vel si at det aller meste er fortjent, om enn noe overraskende når en tenker på kvaliteten på mange av filmene han var med i.

Det skal ikke stikkes under en stol at Gene Hackman spilte i den ene dårlige eller likegyldige filmen etter den andre. En del av dem ble publikumsfavoritter, men om en ser etter filmer med kvalitet som varer, ble det ikke mer enn en håndfull. Han hevet de fleste, uansett sluttresultat. Men Lex Luthor i Superman (Richard Donner, 1978)? The Quick and the Dead (Sam Raimi, 1995)? Lucky Lady (Stanley Donen, 1975) eller eremitt i Young Frankenstein (Mel Brooks, 1974), med den gyselige Gene Wilder? Listen over mediokre og forutsigbare box office-filmer er lang, som den ofte er hos kjente Hollywood-skuespillere, men så var det den nevnte håndfullen: Broren til Clyde i Bonnie & Clyde (Arthur Penn, 1967), Popeye i The French Connection (William Friedkin, 1971 ) og The French Connection 2 (John Frankenheimer, 1975), nevnte Scarecrow, Avlyttingen (Francis Ford Coppola, 1974), Mississippi Burning (Alan Parker, 1988) og The Royal Tenenbaums. Kanskje Hoosiers (John Anspaugh, 1986).

Bonnie & Clyde, Arthur Penn 1967

 

Om jeg skal velge et ord for å karakterisere Gene Hackman må det bli: Målbevisst. Han hadde noe i sitt vesen som utstrålte en solid dose med vilje og pågangsmot. Gang på gang ble staheten og tunnelsynet til karakteren løsnet på via avvæpnende replikker, tvetydige smil og et direkte blikk med innebygd flørt og sjarm. Samtidig var det alltid noe annet på gang i blikkene. Jeg kan jo ikke påstå at dette er biografisk presist, uten å ha kjent mannen, men mener det må ha ligget i hans natur, som en del av grunnfjellet i personen Hackman, og som publikum (ikke minst kvinner) kjente at rørte ved noe basalt: Det var en sensuell mann som kom inn i rommet og tok oppmerksomheten, uansett rolle – og uansett rolle ruvet han på settet, uten å være en taus eller lavmælt macho, med middelalderske meninger om kvinner, eller gangstersjangerheltens likegyldige forhold til uskyldige ofres død og ulykke.

I ren trass

Mississippi Burning, Alan Parker 1988

Apropos målbevissthet. Han var blant de skuespillerne som slet seg gjennom elendige tv-serier og B-minus-filmer fra femtitallet av, etter å ha studert ved Pasadena Playhouse, en teaterskole i California hvor han, med vennen Dustin Hoffmann, ble valgt til de elevene som minst sannsynlig kom til å lykkes som skuespillere. Hackman fikk i tillegg den dårligste vurderingen en elev noensinne hadde mottatt av skolen. Han fortalte at han noen år etter Pasadena, som ansatt på kafe, møtte en av lærerne fra teaterskolen. Læreren hoverte med at kafejobben beviste at han aldri ville komme seg opp og bli til noe. Hackman har sagt at disse opplevelsene tente ham. Han skulle ikke la disse arrogante drittsekkene få rett. Så han sloss for rollene som var innenfor rekkevidde, og jobbet hardt, uansett kunstnerisk verdi på produktet. Mange år senere, i et intervju, innrømmet han at trassen mot hånen han måtte tåle var en motor som drev ham. «Den skulle være borte nå, men noe av den finnes der fremdeles, er jeg redd», var konklusjonen.

Scarecrow, Jerry Schatzberg 1973

 

Jeg forbinder Gene Hackman med øyeblikkene. Perifere eller mer sentrale øyeblikk, som satte seg fast, slik utseendet til mannen ennå gjør det. Utseendet er enkelt å fremkalle for det indre blikket. Men så finnes det replikker og handlinger som brenner seg fast, a la Apocalypse Now og «Charlie don’t surf” eller “I see dead people” fra M. Night Shyalamans The Sixth Sense. Et eksempel er «Are you picking your feet in Poughkeepsie?», som han forvirrer småskurker med, i The French Connection. Jeg har sitert den mange ganger, uten å skjønne hva som egentlig ble sagt. Så en dag gikk det opp for meg.

En annen scene som sitter som støpt er strippescenen i Scarecrow, hvor Hackman kler av seg på en landsens bar. Denne lofferen fryser alltid. Så når han begynner stripteasen til dundrende showbizmusikk fra jukeboksen, flyr plagg etter plagg gjennom lokalet, uten at det ser ut til at det finnes en kropp under alle trøyene. Vill ståhei og full jubel. Og så er det scenen i Mississippi Burning, hvor Hackman kommer inn i en barbersalong hvor sheriffassistenten, en av KKKs håndlangere, sitter i barberstolen. Hackman overtar barberkniven og gir assistenten en behandling som ender med at klansmannen blir sittende slapt snurrende i stolen. Scenen er så kontant og presis utført at man glemmer hvor politisk korrekt innholdet er, og at den appellerer til noe av det minst tiltalende ved oss mennesker: Skadefryden.

Det som kunne ha blitt

The Royal Tenenbaums, Wes Anderson 2001

 

En kan en spørre seg: Hvorfor tok (eller fikk) ikke Gene Hackman flere karakterroller? Vi er alle med på å smi vår egen skjebne. Hva om han hadde spilt i en Bergman-film? Eller en sen Bertolucci? Han fikk tilbud om roller han vendte tommelen ned for, blant annet som Hannibal Lector i The Silence of the Lambs. Den ble for voldelig.

Men hva er nå egentlig en karakterrolle?

Ingrid Thulin som Ester i Ingmar Bergmans Tystnaden vil jeg karakterisere som en karakterrolle. Jeg vil ikke si at Steve Martins innsats i Supernullet oppfyller kriteriene til en karakterrolle. Men hvor går grensen – om det finnes noen? Etter min mening handler forskjellen som oftest om sjangerklisjeer. Hvis skuespilleren får tildelt en rolle med flate, utroverdige og klisjefylte karakteregenskaper, uten ironiske anstrøk eller selvbevisst bruk av klisjeer, bør man la være å kalle skuespillerens innsats for en karakterrolle.

Unforgiven, Clint Eastwood 1992

 

Western er en av de mest forslitte sjangrene, sammen med krimmen. Hva da med Gene Hackmans rolle i Unforgiven (Nådeløse menn), hvor han spiller en særdeles usympatisk sheriff? La det være sagt: Unforgiven er, bak de postkortaktige bildene, en møkkafilm. Det er nesten ikke til å tro hva Clint Eastwood og Morgan Freeman får seg til å si som pensjonerte drapsmenn og gunslingers. De har sluttet å drepe, begge to. Clint Eastwood gjentar noen ganger at det var whiskyens skyld. Han var alltid full. Det dukker opp en beundrer, som gjerne vil skyte folk og bli en legende. Han velger en skranten Eastwood som helt og læremester. Noen begrunnelse for de utallige drapene folk har begått her får vi ikke. Det er som om mannfolkene bare har ridd rundt og skutt folk i hytt og pine. «I’ve killed children and women. I’ve killed just about everything that walks or crawled at one time or another».

Falske toner, fra samme Clint.

Unforgiven, Clint Eastwood 1992

 

Den eneste karakteren filmen kan stå inne for er sheriffen, Little Bill Dagget. Han er tydelig i sin veloverveide sadisme. Det som feller de andre karakterene, er hensikten: De fleste skal ha noe forsonende og godt ved seg. Og de skal si kloke ord (eller tie klokt) om fortidens handlinger. Little Bill Dagget derimot er ren i sin ondskap. Og den renheten fyller Gene Hackman med uforfalsket fremtreden; han har det man på engelsk kaller presence. Han stjeler oppmerksomheten med bare å dukke opp. Det er som om kroppen, blikket, tausheten eller smilet er nok til at alarmklokkene begynner å ringe.

Han fikk en Oscar for beste birolle som Little Bill Dagget. Om prisen var fortjent aner jeg ikke. Om det han gjorde i denne overvurderte filmen kan kalles for en karakterrolle er jeg heller ikke sikker på, men så virker det, i hvert fall for undertegnede, som om Gene Hackman ikke kunne unngå å gi en hvilken som helst rolle tyngde, dybde og ambivalens. Det finnes unntak. De skyver jeg pent til side nå som en mann jeg bare måtte rette blikket mot og ta inn over meg, er blitt borte.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon