Moral mot feighet i rettsalen

Juror #2, Clint Eastwood 2024

 

Stikkordene i både The Caine Mutiny Court-Martial og Juror #2 er knallgode skuespillere, sterkt manus og medrivende monologer. Og moralske dilemmaer som både engasjerer og gir rom for ettertanke.

Å si at rettssalsdramaet for alvor er tilbake er kanskje en i overkant bastant uttalelse, all den tid Clint Eastwood fyller 95 år i år og The Caine Mutiny Court-Martial (2023) ble William Friedkins aller siste film. Men både i Eastwoods Juror #2 (2024) og i nevnte Friedkins svanesang ser vi prov på at det fortsatt er mulig å lage god og medrivende film hovedsakelig lagt til rettsalens fire vegger. Verdt å nevne er også fjorårets Oscar-vinner for beste manus, Fritt fall (Justine Triet, 2023), hvor riktignok mye av handlingen foregår i de franske alper, men hvor filmen avsluttes med en opprivende rettsak.

For den som utelukkende er opptatt av pur underholdning er kanskje ikke rettssalsdramaet nødvendigvis det som oppfyller en drømmekveld foran tv-en. Men tar man sjansen på å investere tid (ofte godt over to timer) i et velskrevet drama med juridisk gjenklang, gir det litt den samme følelsen som man får av å lese en tykk roman. Du har brukt tiden din til noe som virker klokt og viktig, og belønningen ved filmens slutt er gjerne styrket kunnskap og nye perspektiver rundt moral og etiske dilemmaer.

Juror #2, Clint Eastwood 2024

 

Men følger du ikke med underveis, kan opplevelsen ha vært fånyttes. Filmene er gjerne tettpakket av dialog, og for oss lekfolk kan de juridiske termene og prosederingene tidvis være vanskelige å henge med på. Det fungerer veldig dårlig å drive med andre ting mens du bivåner et rettssalsdrama, og både mobil og eventuell småprating burde med hell spares til senere for at du skal kunne få utbytte av sjangeren. Det gjelder etter min mening for alle filmer, men ekstra viktig når filmen hovedsakelig består av lange scener med snakkesalige jurister som kappes med hverandre.

Bruduljer på bøljan blå

The Caine Mutiny Court-Martial, William Friedkin 2023

 

The Caine Mutiny Court-Martial er en nyinnspilling Mytteriet på Caine (Edward Dmytryk) fra 1954, som igjen var en filmatisering av et teaterstykke fra samme år, basert på en roman fra 1951. Nok om det.

Ord står mot ord i rettssalen, etter at offiser Maryk (Jake Lacy) har tatt over kommandoen om bord på USS Caine fra kapteinen Queeg (Kiefer Sutherland). Maryk står anklaget for mytteri, men han mener bastant at Queeg opptrådte uaktsomt og til fare for mannskapet da skipet møtte på uvær ved Hormuzstredet, ved utløpet av Persiabukten. I rettssaken har Maryk fått løytnant Greenwald (Jason Clarke) som forsvarer. Han er en erfaren marinemann, men ingen utdannet jurist. Han går rett i strupen på Queeg i jakten på å få hans narsissistiske og stormannsgale sider frem i lyset. Et tick her, et raseriutbrudd der. Greenwald vet nøyaktig hvilke knapper han skal trykke på hos Queeg, og det som tilsynelatende virket som en enormt kompetent, men dog streng mann og leder, sitter igjen ribbet for stolthet og ære når rettssaken er over. Maryk derimot, fremstår som en modig helt som turte å si imot en maktsyk autoritetsperson.

The Caine Mutiny Court-Martial, William Firedkin 2023

 

Men helt mot slutten når Greenwald, Maryk og deres støttespillere feirer suksessen i rettssaken på bar, rakner bildet av at det har skjedd en juridisk heltedåd i rettssalen. En desillusjonert Greenwald føler han har ødelagt en utfordrende, men dyktig manns karriere og renommé for alltid. Samtidig har han matet egoet til det han anser som en skruppelløs jypling, og hjulpet ham til en videre karriere i marinen.

Filmen – slik det gjerne er med rettssalsdramaene – hadde aldri i verden fungert uten ekstremt kompetente skuespillere. Både Jason Clarke og Kiefer Sutherland er navn som sjeldent nevnes når USAs aller fremste skuespillere skal kåres. Men begge viser her med all tydelighet at de kan bære en film på sine skuldre. Clarke fungerer helt utmerket som en everyman som har havnet i en situasjon hvor han plutselig spiller en hovedrolle. Nikkene til klassiske rolletolkninger i sjangeren, som James Stewart som Paul Biegler i En studie i mord (Otto Preminger, 1959) og Henry Fonda som Juror 8 i 12 edsvorne menn (Sidney Lumet, 1957) er påtakelige. Når det gjelder Sutherland, tolker han Queegs ydmykende fall i rettssalen på et vis som ikke minner rent lite om Jack Nicholson som oberst Nathan R. Jessep i Rob Reiners fabelaktige Et spørsmål om ære (1992).

Barbesøk med fatale konsekvenser

Juror #2, Clint Eastwood 2024

 

Også den gamle høvdingen Clint Eastwood har søkt til jusens verden i sin siste film. Californieren Eastwood har alltid vært opptatt av moralske dilemmaer både som regissør og skuespiller. Tenk The Man with No Name fra Dollar-trilogien, Dirty Harry, forholdet mellom ham selv og Meryl Streep i Broene i Madison County (1995) eller etterdønningene etter en tenårings død i Mystic River (2003). Eksemplene er mange.

I Juror #2 gjenforenes Nicholas Hoult og Toni Collette 22 år etter de spilte mor og sønn i ullklær med dårlig passform i Gutter er gutter (Paul Weitz, 2002). Hoult spiller her Justin Kemp, som er oppnevnt som jurymedlem 2 i en sak hvor det tilsynelatende virker som en mann har drept kjæresten sin etter en krangel på bar, og deretter dumpet liket hennes i en skrent i nærheten. Kemp er dessuten vordende far, etter at kona hans tidligere har spontanabortert, og han jobber hver dag for å unngå å falle tilbake til sitt eget alkoholmisbruk. Collette på sin side spiller Faith Killebrew og representerer påtalemyndigheten. Hun står dessuten på trappene til å bli valgt til statsadvokat. Det hele virker i utgangspunktet som en smal sak rent juridisk. En hissig og tidligere domfelt mann har i sjalusi drept kjæresten sin. Men så lett er det naturligvis ikke.

Juror #2, Clint Eastwood 2024

 

Det viser seg nemlig at Kemp var til stede på baren den skjebnesvangre natten. Da han kjørte hjem i mørket – riktignok uten å ha drukket – traff han noe med bilen sin. Kanskje var det ikke et dyr likevel. Tankene spinner som bare det, og han oppsøker sponsoren sin i Anonyme alkoholikere (Sutherland igjen) for å forhøre seg om hva han burde gjøre. Svaret er krystallklart; «ingen vil tro at du kjørte i upåvirket tilstand». Til tross for dette, rir samvittigheten ham som en mare, og han begynner han å røske opp i juryens enstemmige mening om skyldspørsmålet. Men tør han egentlig å ta konsekvensene som fører med, og bli anklaget for fyllekjøring og miste familielivet som han har kjempet så hardt for? Også Killebrew begynner å ane at noe ikke stemmer i saken, men også for henne er konsekvensene store. Vil lokalsamfunnet tilgi henne om hun frikjenner ham alle mener er skyldig? Det vil i så fall høyst sannsynlig bety kroken på døren for kandidaturet hennes til toppstillingen hun har kjempet så lenge for.

Både The Caine Mutiny Court-Martial og Juror #2s sjakktrekk er den litt ugne følelsen man sitter igjen med når spilletiden er over. Sluttresultatet er ikke tilfredsstillende, og det gode har ikke vunnet frem. Motsatsen til moral er i mange tilfeller feighet, og i begge filmene er det tydelige eksempler på sentrale karakterer som lar det moralske kompasset komme ut av kurs for å redde sitt eget skinn. Den man trodde var den godhjertede og moralsk overlegne viste seg å ha i seg å kunne ta snarveier for å slippe å ta konsekvensene. De mer ubehagelige sidene alle mennesker innbefatter, men som vi etter beste evne prøver å holde for oss selv, kommer til overflaten én etter én.

5 andre knallgode filmer i sjangeren

Saint Omer (Alice Diop, 2022)

Regissør Alice Diop, som tidligere har vært mest kjent som dokumentarfilmskaper, viser med Saint Omer konsekvensene av utenforskap, ensomhet og gamle kolonialistiske strukturer, når en ung kvinne har latt sitt eget spedbarn bli tatt av tidevannet. Skyldspørsmålet er soleklart, men de bakenforliggende årsakene til dødsfallet er både rystende og oppklarende for hva som har skjedd.

Regnmakeren (Francis Ford Coppola, 1997)

Coppolas siste film på 90-tallet byr på et stjernelag av skuespillere (Matt Damon, Claire Danes, Danny DeVito, Jon Voight og Roy Scheider, for å nevne noen) og en idealistisk ung advokat (Damon) i møte med kyniske forsikringsselskap og korrupte forsvarsadvokater.

Et spørsmål om ære (Rob Reiner, 1992)

Stjernemanusforfatter Aaron Sorkin første store arbeid er en eminent film med stor gjensynsverdi. Jack Nicholsons 16 minutters skjermtid ga ham en Oscar-nominasjon, og beviser med all tydelighet hvilken enorm tilstedeværelse han hadde i sine glansdager.

Dommen (Sidney Lumet, 1982)

I en alder av bare 34 år laget regissør Lumet det som er den ultimate klassikeren i sjangeren; 12 edsvorne menn (1957). 25 år senere søkte han igjen mot jussens indre gemakker, og lagde en nesten like god film. Paul Newman gjør en av sine aller skarpeste rolleprestasjoner som den forfyllede Boston-advokaten Frank Galvin, og samspillet med legender som Charlotte Rampling og Jack Warden er verdt spilletiden alene.

Dommen i Nürnberg (Stanley Kramer, 1961)

Apropos stjernelag; omtrent det som kunne krype og gå av stjerner fra Hollywoods gullalder (Spencer Tracy, Burt Lancaster, Judy Garland, Montgomery Clift) forente krefter med noen av Europas dyktigste skuespillere (Marlene Dietrich og Maximilian Schell) i denne lange, men svært vellykkede og verdige filmversjonen av Nürnberg-prosessen. Filmen blander inn autentisk videomateriale fra konsentrasjonsleirene, som gir hendelsene i rettssalen en ekstra gripende nerve.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon