Å leve i frykt

Alle bilder er fra Akira Kurosawas Jeg lever i frykt fra 1955

 

Hvordan kan film si oss noe om klimakrisen, uten å gi oss mer panikk? Filmprofessor Gunnar Iversen ser nærmere på Akira Kurosawas lite kjente Jeg lever i frykt fra 1955.

Alle nordmenn vet at oljeutvinning ikke er bra for miljøet. Vi vet at gassproduksjon bidrar til at kloden varmes opp. Likevel pumper vi opp mer olje og gass i Nordsjøen enn noensinne. Hvorfor gjør vi ikke mer? Hvorfor endrer vi ikke politikken og livene våre? Og hva ville skjedd dersom vi tok alle bekymringene om klimakrisen inn over oss hele tiden? En lite kjent film som kanskje kan hjelpe oss til å tenke over noen av vår samtids største sosiale og individuelle utfordringer, er Akira Kurosawas Jeg lever i frykt fra 1955.

Jeg lever i frykt hører til Kurosawas mindre kjente filmer. Den har heller ikke noe godt rykte. Den passer kanskje ikke helt inn i det bildet vi har av Kurosawas filmproduksjon, og den har noe litt pinlig over seg i sin overopphetede desperasjon og feberaktige pessimistiske angst. Da den kom ble den ignorert eller kritisert, og Kurosawa selv gikk raskt videre og lagde nye filmer. Andre filmer som passet bedre inn i datidens japanske og internasjonale produksjonsklima.

Året før Jeg lever i frykt ble laget, hadde Kurosawas majestetiske epos Syv samuraier hatt premiere, en film som for alvor gjorde ham til en regissørstjerne i hjemlandet, og året etter Jeg lever i frykt hadde premiere, regisserte Kurosawa Blodets trone, hans fabelaktige versjon av Shakespeares Macbeth. På samme måte som han fulgte opp den internasjonale suksessen med Rashomon i 1950 med den lavmælte, men også desperate Ikiru i 1952, benyttet han sjansen i kjølvannet av suksessen med Syv samuraier til å lage en mer sosialt orientert og samtidig mer personlig film. Kritikerne likte ikke det de så, og publikum var ubekvemme. Men hva slags film er dette? Og hvordan kan den hjelpe oss til å tenke gjennom våre nasjonale og personlige dilemmaer i dag?

Jeg lever i frykt

Hovedpersonen i Jeg lever i frykt er den middelaldrende fabrikkeieren Nakajima, spilt av Kurosawas favorittskuespiller Toshiro Mifune. Når historien begynner, har hans store familie gått til sak mot ham. De går rettens vei for at han skal stemples som utilregnelig. Alle i hans storfamilie er enige om at noe er galt med ham.

Nakajima vil ta med seg hele familien sin og emigrere til Brasil. Han er så opptatt av en nært forestående katastrofe, enten en storkrig eller en mer langsom død forårsaket av radioaktivt nedfall fra alle atombombeprøvesprengningene utenfor Japan, at han vil selge støperiet som er hans livsverk. Bare i Brasil, på en farm utenfor Sao Paulo, tror han at han kan være trygg. Men familien vil ikke reise. De er ikke bekymret for katastrofer. De ser på familieoverhodets økende angst som en irritasjon som bare vokser og vokser. De deler ikke hans frykt for framtiden. De vil bare leve sine vanlige liv. De vil at alt skal være som før, og ignorerer alle mulige framtidige farer.

«Hvorfor er du så bekymret?», spør en av hovedpersonene den skjelvende Nakajima, som forsøker å løse problemet med sine utakknemlige og grådige barn med å brenne ned den fabrikken som barna ikke vil gi slipp på. Det løser ingen problemer. Han ender opp på psykiatrisk avdeling, der han tror han er på en annen planet, men da solen skinner på sitt sterkeste er det den brennende jordkloden han ser. Det er vår planet. Og han skriker desperat: «Jorden brenner!».

Jeg lever i frykt starter med et spørsmål. «Jeg forstår ham ikke», sier tannlegen Harada, som spilles av Takeshi Shimura, samme skuespiller som spilte bonden i Rashomon. Han er legdommer i en slags familierett som skal løse konflikter innen nære relasjoner og familier. Gåten Nakajima rulles langsomt opp i en teknikk som kan minne om Kurosawas tidligere film Rashomon, men etter hvert endres fortellingen og blir et mørkt familie- og idédrama i den kalde krigens skygge. Jeg lever i frykt har mye til felles med Kurosawas gjennombruddsfilm Rashomon, men den er enda mørkere i tonen. Den er preget av en enda sterkere katastrofebevissthet. Det er et idédrama i noir-form, en film som stiller de viktigste spørsmålene i sin tid. Spørsmål som dessverre forblir aktuelle.

Hvem er det som er den egoistiske i denne fortellingen? Er det Nakajima, som skaper uro i familien, eller alle de som bare blåser av alle tegn på en forestående katastrofe og later som om alt er bra? Og hvem er det egentlig som er sinnssyk? Er det Nakajima som er forstyrret, eller er han den eneste virkelig sunne og friske?

Kunnskap og benektelse

Den amerikanske sosiologen Kari Marie Norgaard gjorde rundt årtusenskiftet feltarbeid i Norge, et land hun hadde dype familierøtter i. Hun ønsket å finne ut hvorfor vi i Norge levde et liv formet av olje- og gassutvinning, men likevel helst ikke ønsket å tenke eller snakke om miljøkonsekvensene av vår giftige oljekultur.

Norgaard bodde et år i det hun i boken Living in Denial: Climate Change, Emotion and Everyday Life fra 2011 kaller «Bygdaby» for å beskytte sine informanter. De fleste nordmenn som leser boken forstår at byen hun oppholdt seg i og skriver om er Voss. De aller fleste i Voss i den tiden Norgaard bodde der visste godt hva klimaendring var. De var ikke tvilere som snudde ryggen til denne idéen. Ikke minst fordi akkurat denne vinteren kom det lite snø, noe som var katastrofalt for turismen i området. Likevel ville ikke vossingene gjøre de naturlige koblingene mellom det været de opplevde og kjente på kroppen, og de mer abstrakte forestillingene om klimaendringer og klimakrise.

Norgaards bok er ikke bare en studie av norske forhold og særnorsk benektelse. Et sted skriver hun litt forundret at det europeiske landet der innbyggerne bekymret seg minst over klimaendringene på denne tiden var Nederland. Et land som rett og slett kunne forsvinne dersom havnivået steg så mye mange forskere mente ville skje i framtiden. Og i hjemlandet USA var tilstanden enda verre enn i Norge, slo Norgaard fast. Der sådde man tvil om hvorvidt klimaendringene var menneskeskapte, eller rett og slett mente det hele bare var tull og tøys. Det hadde til og med presidenten sagt. Norge var mer komplisert enn som så. I nyttårstalene det året Norgaard bodde på Voss snakket både statsministeren og kongen med bekymring om klimaendringer. Likevel skjedde ingenting. Verken i politikken eller i hverdagslivet. Hvorfor? Det bringer oss tilbake til Kurosawas film.

Om man forenkler kraftig og koker Norgaards kloke og mangslungne bok ned til en knapp konklusjon så er denne både enkel og velkjent: Vi foretrekker rett og slett ikke å snakke om klimakrisen eller tenke på den. Det er for stort for oss, for abstrakt og vanskelig. Det er ikke noe vi kan løse med enkle grep. Og det er for vondt å fundere over dette. Det setter altfor mange kompliserte følelser i sving. Skyld, skam og maktesløshet er for vanskelig å dvele ved for lenge. Og ikke nok med det. Om vi skulle snakke om det hele tiden, i køen i kassa på supermarkedet like mye som på et politisk møte, ville man bli støtt ut av det gode sosiale fellesskapet. Det er rett og slett ikke akseptabel atferd å mase om slikt hele tiden.

Nakajima i Jeg lever i frykt er først og fremst en mann som oppleves som pinlig og uansvarlig. Familien blir flau og forlegen over oppførselen hans. Han oppfører seg ikke som man skal. Han bryter alle sosiale normer for akseptabel atferd. Og familien hans er opprørt over at han på deres vegne ønsker å endre livene deres. De vil ikke reise til Brasil. Og de vil ikke tenke på verken Hiroshima og Nagasaki eller på prøvesprengningene som truet Japan med radioaktive skyer på den tiden da filmen ble laget.

Nakajima tar alt inn over seg. Han vil ikke se bort, eller benekte det han leser i avisen. Han vil først bygge et underjordisk hus, nærmest som et stort bomberom, i den lille byen Akita nord i Japan. Så gir han opp de planene, og erstatter det hele med idéen om å emigrere til Brasil. Det skaper oppstyr i familien, som ikke vil ha sine liv forstyrret, og som tenker mest på penger. De vil sørge for at han stemples som utilregnelig, slik at de kan leve sine liv uten noen bekymringer.

Kurosawas film gir ingen enkle svar. Eller snarere: den er klokere enn Nakajima. Han tror løsningen er å flytte fra Japan og reise til Brasil. Ikke bare i dag, men også i 1955 da filmen hadde premiere framstår hans løsning som umulig. Man slapp ikke fra radioaktivt nedfall selv om man flyttet fra Japan. Det antydes også i slutten av filmen, da Nakajima mer og mer desperat forsøker å overtale sin familie, men ender opp stadig mer lammet av frykten for framtiden og for den kommende katastrofen.

I skyggen av katastrofen

Jeg lever i frykt ble av samtidens kritikere ironisk nok behandlet akkurat som Nakajimas barn behandler familieoverhodet. Filmen ble mest av alt ignorert. Nakajima er en som forstyrrer familiens gode liv, som er pinlig og uansvarlig i sin hudløse sårbarhet. Han vil ikke gi seg med sin ubekvemme frykt, mens alle andre bare vil se en annen vei og leve sine liv bekymringsløst. I sin lange karriere lagde Kurosawa en perlesnor av slike mørke idédramaer som var preget av en sterk katastrofebevissthet, fra Rashomon og Blodets trone (1957) til senere filmer som Kagemusha (1980), Ran (1985) og Drømmer (1990). Filmer som minner oss om at å tenke på samtiden betyr å tenke på framtiden.

Publikums stedfortreder i filmen er tannlegen Harada. Han er legdommer i familieretten og først bare forvirret. Hvem er denne Nakajima egentlig? Og hvorfor er han kommet på kant med familien sin? Harada har mange spørsmål. Han vil vite mer, og blir litt bekymret selv også. Langsomt blir Harada, akkurat som oss tilskuere, overbevist om at Nakajima har et poeng. Kanskje er han ikke så gal som hans familie tror han er?

Jeg lever i frykt har kommet i skyggen av den filmen som Kurosawas egen trofaste regiassistent Ishiro Honda lagde året før Jeg lever i frykt fikk premiere. Det kald krig-dramaet som har blitt stående som filmen over alle filmer som tematiserte atomtrusselen, var Gojira (1954). Monsteret Godzilla, som det raskt ble hetende i Vesten, overskygget den livredde og brysomme Nakajima. Og i Hondas film går det egentlig ganske godt. Vitenskapen og etikken triumferer til slutt, og monsteret drepes, i hvert fall fram til neste monsterfilm fikk premiere. I Kurosawas film får vi ingen svar på alle de viktige spørsmålene. Vi må selv lage svarene og tenke over våre egne liv og våre beslutninger.

En regissør som lot seg inspirere av Jeg lever i frykt var Andrej Tarkovskij. Hans siste film Offeret (1986) har mange fellestrekk med Kurosawas glemte mesterverk, som knapt kan kalles klassiker, ettersom så få har hørt om den. Også i Offeret er det en katastrofe som kaster mørke skygger over menneskers liv, men her åpner humanisten Tarkovskij opp for små gester som kanskje kan redde våre liv likevel.

Jeg lever i frykt er en film som ikke har mistet sin mørke aktualitet. Den handler om etterkrigstidens atomfrykt, men den stiller spørsmål som er like aktuelle i dag. Kanskje har den til og med blitt enda mer aktuell med tiden? Kanskje er det en film som minner oss nordmenn på de valg vi må ta, både i hverdagen og ved stemmeurnene. Jeg lever i frykt er en film fra en mesterregissør som kan skape debatt i en filmklubb, og som kan tvinge oss til å stille noen av dagens aller viktigste spørsmål. Hvorfor ignorerer vi miljøtrusselen og klimakrisen? Hvorfor reagerer ikke flere av oss som Nakajima i dag? Vi vet jo alle at jorden brenner!



Relatert

Tegnende, avkappa og uavhengige hender: Litt japansk filmhistorie

Blogg: Internettverdenskrise og nettnerdens rødmefylte neseblod: Årets filmfaglige seminar i Filmens Hus, «Fokus Japan», i regi av Filmklubbforbundet i samarbeid med UiO og Norsk filmkritikerlag, starta med en komisk audiovisualisering av globale problemstillinger og kulturspesifikke særegenheter.

Takashi Miikes 13 Assassins

Blogg: Blodige, gjørmete føtter i blodgjørme. Det stinker blod, svette og – nei, ikke tårer – hele verdens raseri. Et nærbilde av disse føttene, i bevegelse, klar til siste dødelige duell. Det er det jeg husker aller best fra denne filmen. Disse nære dødens føtter i bevegelse.

OZU PÅ BLÅDISK (Del 2) – TOKYO STORY/BROTHERS AND SISTERS OF THE TODA FAMILY

Blogg: Sammen med Kurosawas Syv samuraier er Ozus Tokyo Story en av Japans mest kjente bidrag til filmhistoriens landemerker, den udiskutabelt mest sagnomsuste av regissørens filmer. Tokyo Story er rett og slett en bauta i japansk filmhistorie, og nå er den altså ute i oppusset utgave på blådisk.


Fra siste Z

Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie

Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag

Herlig åttitalls

Det lekne åttitallet lever fortsatt i Tokyo. | kun utdrag

Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu

Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag


Fra arkivet

The Dub. Intervju med Jan Gunnar Røise

Z #1 2009: - Det fine med dubbing er kjensla av å ha gjort ein god dags arbeid. Ein går i studio, gjer jobben og går heim. Få, om nokon, har dubba så mykje animasjonfilm dei siste åra som Jan Gunnar Røise.

Og det ble lyd! Om overgangen til lydfilm i Norge

Z #1 2011: Tore Helseth ser på lydfilmens ankomst til Norge, og tar også for seg de to første norske spillefilmer med lyd, Den store barnedåpen (Ibsen 1931) og Fantegutten (Sinding 1932).

Kodak’en

Z #4 1999: Fortellingen om en ekte amatør. | kun utdrag