Matkrig, fråtsing og kannibalisme

Tusenfrydene, Věra Chytilová 1966

 

Hvorfor var den tsjekkoslovakiske nybølgen så opptatt av mat?

Tsjekkoslovakisk nybølgefilm er et spennende stykke filmhistorie. Karakterisert av en drømmeaktig og psykedelisk visuell stil, lite kronologi og med det meste sagt mellom linjene, har filmene formet en eksentrisk æra innen sentraleuropeisk filmhistorie. I stadige forsøk på å overliste streng politisk sensur oppstod nødvendigheten av et helt nytt formspråk som også skulle bli nybølgens varemerke: Kunsten var å pakke maktkritiske allegorier inn i så mange lag av surrealisme og symbolikk at det passerte myndighetenes forhåndskontroll. Resultatet ble både sprøtt, fargerikt og ofte fryktelig kaotisk.

Et påfallende utbredt virkemiddel i en ellers eklektisk surrealistisk stilepoke er et voldsomt oppheng i mat. Groteske og karnevalistiske skildringer av overdådige måltider, fråtsing og ødsling, strekker seg som rød tråd gjennom denne delen av tsjekkoslovakisk film. Det blir enda tydeligere som et provoserende verktøy når vi ser det i kontekst av det som skjedde samtidig: Landet led under nasjonal hungersnød.

Surrealisme, lag på lag

Tusenfrydene, Věra Chytilová 1966

 

Et kinosatsende kommuniststyre skal ha mye av æren for Tsjekkoslovakias korte, men innflytelsesrike blomstring som filmnasjon. Inspirert av den franske nybølgen, oppstod den tsjekkoslovakiske nybølgen på 1960-tallet i et avantgardistisk miljø av unge filmskapere med bakgrunn fra filmakademiet i Praha. Hvilket vil si at i motsetning til de uavhengige franske eksistensialistene, var de tsjekkoslovakiske filmregissørene offentlig skolert og tvers igjennom statlig finansiert. I en tid hvor uavhengig film har blitt et slags kvalitetsstempel, fortjener tsjekkoslovakisk film med andre ord all respekt for å ha utforsket frihet og politisk motstand finansiert rett ut av lomma på sitt eget totalitære regime.

Nærmere bestemt hadde den tsjekkoslovakiske nybølgen sitt utspring i republikkens første forsøk på å opprette et sosialdemokrati. Etter 12 år som diktatur under østblokken, fikk Tsjekkoslovakia ny grunnlov i 1960, og gikk med det fra å være «Den tsjekkoslovakiske republikken» til «Den tsjekkoslovakiske sosialistrepublikken». Denne nye æraen ble innledet med optimisme, og i forsøket på å opprettholde illusjonen om politisk og kulturell frigjøring, ble det gjort en sterk statlig satsing på film. Unge filmskapere kunne søke seg inn på statlig finansiert regissørutdanning, og filmene som ble produsert hadde gode muligheter for å bli vist på en av Prahas mange kinoer. Men hvor det tross alt ikke helt sosialistiske regimet nok hadde sett for seg å blidgjøre en kuet og sultende befolkning med kinovennlig populærfilm, ble lerretet raskt en arena for politisk motstand. Oppmykningen av styresett, som kulminerte i «Praha-våren» i 1968, fikk ellers en brå slutt da fire av Warsawapakt-landene, med Sovjet i spissen, invaderte landet samme høst.

Tusenfrydene: Anarkistisk fråtsing

Tusenfrydene, Věra Chytilová 1966 

 

I spissen for filmskapernes avantgardistiske matkrig stod blant annet Věra Čhytilová, som i 1966 gjorde internasjonalt gjennombrudd med filmen Tusenfrydene (Sedmikrásky). Den surrealistiske komedien presenterer en rekke usammenhengende scener fra livet til to kvinner i anarkistisk opprør til omverden. Alt i åpningsdialogen erklærer de at når verden rundt dem er råtten, kan de likeså godt være råtne selv. Resten av filmen portretterer en slags tragikomisk danse macabre hvor de to antiheltene gjør alt de kan for å destruere omgivelsene, og til slutt seg selv.

Gjennom en svimlende mengde kryssklipte episoder vandrer kvinnene gjennom scener fra en luksuriøs overklassetilværelse, hvor de lar seg varte opp av eldre velgjørere på fine restauranter, og sniker seg inn i festdekte saler. Med en anarkistisk mangel på manerer og trillende, diabolsk latter tar de, bokstavelig talt, for seg med begge hender fra overdådige oppdekninger, og skaper kaos ved å spise på andres regning og tråkke over staselig oppstilte bord.

Et oppgjør med kjønnsroller

Tusenfrydene, Věra Chytilová 1966

 

Filmens antitotalitære budskap er heller ikke en begrenset kritikk av de politiske styresmaktene, men en anarkistisk konfrontasjon med et helt samfunn. Filmen harselerer minst like mye med samtidens etablerte kjønnsroller. Kvinnene søker utløp for sin umettelige appetitt gjennom en rekke tilfeldige stevnemøter med eldre herrer av finere bakgrunn. De insisterende beilerne følger dem gjennom store deler av filmen. Med glupsk fremtoning og en provoserende mangel på selvinnsikt overøser velgjørerne de flere tiår yngre kvinnene med sin lidenskap, mens de varter dem opp på dyre restauranter.

Matscenene skaper dermed en komisk sammenstilling mellom forventningene disse mennene har til kvinnen, og de forventningene man kan ha til et måltid: Mannen beærer kvinnen med komplimenter og et staselig restaurantbord, og forventer i retur at hun skal være noe delikat han kan forsyne seg av. Men i stedet for å avstå fra de ubehagelige middagsinvitasjonene, velger de to kvinnene å ta dem bokstavelig. Og etter å ha fråtset seg gjennom en kveld på mannens regning, forlater de ham på togstasjonen, uten å innfri de uuttalte forventningene som ligger bak gjestfriheten.

Tusenfrydene, Věra Chytilová 1966

 

Det er ikke ment å ende godt. Som filmskaper dyrket Čhytilová opprøreren generelt, men ingen skånes for kritikk. Det finnes ikke noe sånt som et godt forbilde, men en skikkelig rebell klarer å peke på det som er råttent. Seg selv inkludert. I et mylder av overveldende inntrykk, er Tusenfrydene desidert klarest på hva som ikke vises frem. Etter å ha kollektivisert landbruksproduksjonen, gjennomgikk Tsjekkoslovakia dramatiske nedgangstider, hvor myndighetene selv var ansvarlige for matmangelen som rammet landet hardt under den kalde krigen. Men hvor befolkningens rasjoner ble pålagt kraftige innstramninger, mer enn insinuerer de overdådige oppdekningene i Tusenfrydene at noen fortsatt har mer. Når de to kvinnene danser over festdekte bord, er det i realiteten en utfordring av regimets integritet og troverdighet.

Det var også den katastrofale sløsingen med mat som ble begrunnelsen for at filmen ble møtt med forbud mot visning i Tsjekkoslovakia, og som sikret regissøren selv en straff på syv års karantene fra filmproduksjon. Tusenfrydenes rebelske høydepunkt er kanskje i øyeblikket rett før rulleteksten hvor den avslutter ironisk med en dedikasjon «Til alle dem hvis forargelse begrenser seg til en ødelagt salat». Dette viser at Čhytilová var fullstendig innforstått med hvilke argumenter som ville ligge til grunn for sensur, og hun sendte et stikk til dem som måtte velge å vende det døve øret til filmens politiske budskap.

Ester Krumbachová og The Murder on Mr. Devil – demonisk appetitt

The Murder on Mr. Devil, Ester Krumbachová 1970

 

Čhytilová løftes ofte frem som eneste kvinnelige filmskaper i den tsjekkoslovakiske nybølgen, som ellers teller navn som Miloš Forman (som emigrerte etter invasjonen), Jiří Menzel (Closely Observed Trains, 1966) og Jan Němec.  I rettferdighetens navn skal det derfor nevnes at hun ikke alltid vandret som ensom ulv. Med seg på laget hadde hun blant annet Ester Krumbachová, som var manusforfatter og kostymedesigner for Tusenfrydene, og antagelig har trukket i flere tråder enn hun noensinne vil krediteres for. Hun er ved siden av Tusenfrydene, mest kjent for å ha samarbeidet med sin ektefelle Jan Němec i en rekke internasjonale suksesser. Deriblant A Report on the Party and Guests (O slavnosti a hostech) som ble produsert i 1968, og som portretterer et lystig og overdådig middagsselskap i hjertet av en mørk skog, hvor en påfallende gjestfrihet slår sprekker etter hvert som det viser seg at ingen får forlate bordet.

Sistnevnte skulle koste Němec hans karriere, på tross av at han hele sitt liv nektet for at historien var en allegori på det kommunistiske samfunn. Sanksjonene rammet også Krumbachová som på 80-tallet fikk forbud mot å jobbe med film. Rykter skal likevel ha det til at hun under dekke av andre regissører, fortsatte å – nokså bokstavelig – arbeide i kulissene.[1] Nødvendigheten av et slikt skalkeskjul forklarer delvis ettertidens manglende anerkjennelse. Det er imidlertid altfor lite kjent at Krumbachová fire år etter sanksjonene mot Tusenfrydene og Čhytilová, skrev og regisserte filmen The Murder on Mr. Devil (Vražda ing. Čerta, 1970). En eventyrkomedie bestående av mer eller mindre endeløse fråtsescener fra en stadig mer innpåsliten middagsgjest.

Umettelig appetitt

The Murder on Mr. Devil, Ester Krumbachová 1970

 

The Murder on Mr. Devil forteller historien om en suksessfull, men ensom kvinne som lengter etter en mann å dele livet med. I åpningsscenen befinner hun seg midt i en møysommelig studie av en lærebok i husstell, som hun forsøker å memorere som om hun pugger til eksamen. Som på bestilling mottar hun en mystisk telefon, hvor en forførende stemme introduserer seg som hennes ungdomsflamme, ingeniør Bohouš Čert. Mannen inviterer seg selv på middag, som han legger møysommelig og erotisk ømhet i å beskrive hvordan han vil ha servert. Men etter et helt døgn med forberedelser, åpner hun døra for en uflidd og forloren type, som knapt har kommet seg over dørstokken før han sitter klar ved spisebordet.

En umettelig appetitt viser seg snart også å være mannens eneste gjenværende lidenskap. Der de to kvinnene i Tusenfrydene gjør opprør og snur på forventningene, er dette en parodi som spiller på de tradisjonelle rollene hele veien ut. I en overtydelig satire over samtidens kjønnsstereotypier, velger hun først føyelig den kjærlighetsløse rollen som oppvarter, og fortsetter å mate sin stadig tilbakevendende gjest som blir grådigere for hvert besøk. Historien tar imidlertid en bisarr vending i det mannen utvikler en demonisk appetitt for antikke stuemøbler, og bokstavelig talt spiser sin vertinne ut av huset.

Budskapet er ikke til å misforstå: Gir du djevelen lillefingeren tar han fort hele hånda, for Bohouš Čert viser seg til slutt nettopp å være djevelen i egen person.[2] Etter en avgjørende feministisk oppvåkning ser vertinnen seg omsider lei på demonisk hjemsøkelse, og klarer til slutt å fange den grådige djevelen i en sekk med rosiner. Med en slik kuriositet i bagasjen får filmen en ordentlig eventyrslutt der hun legger ut på verdensturne og tjener seg rik.

Ulydig bruk av mat

The Murder on Mr. Devil, Ester Krumbachová 1970

 

The Murder on Mr. Devil er utvilsomt en feministisk motivert satire. Gjenfortalt av den tilbakeskuende hovedpersonens allvitende fortellerstemme får historien dessuten form av en slags moralsk fabel.  Men det som fremfor alt gjør filmen til et politisk vågestykke, er all maten. The Murder on Mr. Devil inneholder både kakekasting, knusing (og tygging!) av tallerkener, så vel som en nesten ti minutter ren spisescene, som viser en grådig djevel gafle i seg en hel festoppdekning, serviset inkludert. I fare for å overfortolke, er det fristende å se bruken av mat som et bevisst signal om ulydighet etter sanksjonene mot både Tusenfrydene og Jan Němecs A Report on the Party and Guests.

Historien spiller dessuten på en nesten overtydelig sammenstilling mellom sosial kontroll og grådig appetitt. Den med makt får leve som en parasitt og vokse seg sterk på den marginalisertes underdanighet. En innsmigrende gjest som gradvis avsløres som en umettelig djevelskikkelse, er utvilsomt en allegori. Og som samfunnssatire langer den ut et ydmykende spark som nok var ment å treffe flere i baken enn den bortskjemte patriarken som Bohouš Čert skal parodiere. Derfor kommer det kanskje heller ikke som noen overraskelse at også denne bisarre eventyrfilmen sikret seg en plass på myndighetenes svarteliste.

Svankmajer og mat som verktøy: En kannibalistisk vri

Food, Jan Švankmajer 1992

 

Avslutningsvis ville det nesten vært urettferdig å skrive om absurde tsjekkoslovakiske matfilmer, uten å komme innom Jan Švankmajer. Kjent utover nybølgen som en pioner innenfor surrealistisk animasjonsfilm, er Švankmajer særlig anerkjent for å kombinere stop-motion av leire og plastelina, med marionettedukker og menneskelig skuespill. Det er også karakteristisk at filmenes komposisjon følger en næringskjede der alle gjenstander omsider brytes ned i henhold til sine biologiske komponenter. Mennesker er – forstyrrende nok – ofte inkludert i denne kjeden.

Et eksempel er Food (Jidlo). Filmen utkom samme år som oppløsningen av Tsjekkoslovakia i 1992, men preges av en kritisk satire av samme skole som den regimekritiske nybølgen. Delt inn i aktene «Frokost», «Lunsj» og «Middag», fungerer filmen som en metafor for tre stadier av menneskelig brutalitet. Frokost viser en mann entre et hvor en annen mann sitter stiv og urørlig med et skilt hengene rundt halsen. Etter å ha studert instruksen foran seg går den nyankomne i gang med å behandle mannen overfor seg som et mekanisk urverk, med assosiasjoner til en treig salgsautomat som må mates med mynter for at han skal få et måltid. Etter å ha kløpet automat-mannen i nesa for å få han til å åpne munnen mater han en utstrakt tunge med småpenger og avslutter med et dunk i panna for at myntene skal falle på plass. Omsider åpner den mekaniserte mannen en hul brystkasse der en dyp sjakt heiser opp et måltid. Men etter å ha dengt løs på ansiktet foran seg og spist, stivner den første mannen på stolen og blir selv salgsautomat når neste mann kommer inn i rommet, og den samme scenen gjentas. Akten avslutter i det scenen er i ferd med å gjenta seg for tredje gang, samtidig som vi får et glimt av en hel rad av uttrykksløse mennesker som står i kø og venter på sin tur.

Food, Jan Švankmajer 1992

 

I «Lunsj» begynner to utsultede menn, desperate av å vente på et måltid som aldri kommer, å spise sine egne eiendeler. De to følger hele tiden med på hverandre for å holde tritt. Når det til slutt ikke er mer igjen, lurer den ene den andre til å spise sitt eget bestikk, for så å avsløre at han har beholdt sitt eget for å gå løs på og sluke den andre. Der det til slutt ikke er andre igjen å spise av, viser «Middag» en mann som sluker seg selv.

Filmen kan tolkes som en satire på klasseforholdene som preget Tsjekkoslovakia i kjølvannet av kommunistæraen, og en grotesk metafor på en nedadgående spiral av byråkratisk korrupsjon og utnyttelse. Men som i Čhytilovás anarkistiske konfrontasjon, kommer Švankmajer med en kritikk av menneskelig utnyttelse i et større omfang enn et kommunistisk Tsjekkoslovakia.

Særlig kan «Middag» ses som et slags dystopisk frempek for en menneskehet determinert for sin egen undergang. Lignende tematikk utforskes i flere av Švankmajers senere filmer. Det er derfor verdt å merke at en tradisjon for provoserende matscener lever videre i flere tiår etter oppløsningen av den tsjekkoslovakiske republikken. I et Tsjekkia som i løpet av få år går fra totalitær undertrykkelse og hungersnød til et moderne kapitalistisk forbrukersamfunn, fortsetter Svankmajer å la glupske og groteske matfilmer ledsage et moraliserende og pessimistisk portrett av en menneskehet uten magemål.

For mer om mat og film, les Zs temanummer.

NOTER

[1] Ruth Fraňková, Ester Krumbachová – costume designer who left her mark on Czech New Wave.  Radio Prague International. 28.1.2009. https://english.radio.cz/ester-krumbachova-costume-designer-who-left-her-mark-czech-new-wave-8587984.

[2]En vending som kanskje ikke er like overraskende for et publikum på hjemmebane da Čert er det tsjekkiske navnet på en utspekulert djevelskikkelse som går igjen i slavisk folketro.



Relatert

Jeg skal ha en gammel venn til middag – Om kannibalisme i film

Z #3 2024: Rett fra grillen, stekt i paien, eller i form av konens elsker: Kannibalisme på film og tv kan opptre i mange former. Hva slags psykoanalytiske forestillinger spiller filmen på når menneskekjøtt skal opp på tallerken? | kun utdrag

Minneverdige måltider

Blogg: Hvitløk med barberblad og gult stivna vann: Her er noen av Z-redaksjonens favorittmatscener.

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Z #3 2024: Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag


Fra siste Z

Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie

Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag

Herlig åttitalls

Det lekne åttitallet lever fortsatt i Tokyo. | kun utdrag

Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu

Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag


Fra arkivet

Filmleieavtalen – en avtale til besvær?

Z #3 1997: Planleggingsminister Bendik Rugaas reddet nylig en skjelvende filmbransje fra å bli tatt på [...] | kun utdrag

Fornuft og følelser i Husbands and Wives

Z #2 2015: Woody Allen har selv vært gjennom to skilsmisser og i hans filmografi fremstår monogamiet som en skjør konstruksjon. Hans filmer er en gjentagende diskusjon av mellommenneskelige relasjoner – der usikkerhet, drifter og impulser skaper en konstant uro i tilværelsen. I Husbands and Wives ser vi Allen i en mer jordnær og voksen utgave. Husbands and Wives er, som tittelen lyder, hans store film om ekteskapet. | kun utdrag

Fra Ungarn: Svart-hvitt, men mest svart…

Z #3 1988: Et av Kortfilmfestivalens absolutte høydepunkter var møtet med den unge kvinnelige [...] | kun utdrag