Når popmusikk møter film

Den riktige låten på lydsporet kan gjøre at både låten og filmen aldri forlater kroppen. Filmseminarets programsjef (og Z-redaktør) Ingrid Rommetveit forteller om hvordan hun kom fram til årets seminartema: popmusikk og film.

Jeg elsker film. Jeg elsker musikk. Og jeg vet at bruken av popmusikk har en sterk innvirkning på filmopplevelsen min. Enten gjennom en låt som setter i gang assosiasjonene og minnene jeg selv har i «soundtracket» til livet mitt. Eller en låt som gir meg lyst til å danse. Eller gir meg et hang up på en artist jeg ikke kjente fra før, som Aimee Manns sanger i P.T Andersons Magnolia fra 1999 (og for en fantastisk enkeltscene når alle karakterene, i hver sin setting og elendige livssituasjon, kryssklippes mens de synger med til Manns «Wise Up»).

Eller Screamin’ Jay Hawkins’ «I Put a Spell on You» i Jarmuschs Stranger Than Paradise (1984). Her har vi en film der musiker John Lurie (Willie) spiller en av hovedrollene, og Richard Edson (Eddie) fra Sonic Youth en av de andre. De er New York-superkule (ja altså på generell kred, ikke i rollene de spiller). En av de viktigste sangene i filmen er favorittsangen til Willies kusine Eva (Ezter Balint): «I Put a Spell on You». Hun kommer til New York fra Ungarn, og på en slitt kassettspiller spiller hun favorittlåten sin. John Lurie, opptatt av å gi henne en innføring i amerikansk kultur og verdier (som tv-middager og hva det kalles å støvsuge), forteller henne at han ikke er “into that kind of music”. Hun sier, det er jeg, så “bug off”. En sang jeg nå elsker, og som også gjorde at jeg gikk på konserten Screamin’ Jay Hawkins holdt da jeg bodde i Stockholm i 1987. En sang jeg tror mange andre som har sett filmen har fått et nært forhold til.

Stranger Than Paradise, Jim Jarmusch 1984

 

Men mye viktigere: En sang kan gi meg empati med en av personene eller situasjonen. Eventuelt irritere vettet av meg: «Ærlig talt, Leonard Cohens «Hallelujah» nok en gang for å gi en scene patos? Må vi?

Så er det interessant med vekselvirkningen mellom sang og film. Bruken av en melodi kan endre synet ditt på en sang for alltid – som svisken «Blue Velvet» etter David Lynchs film med samme navn. Eller sangen kan bli stående som hele essensen av en film jeg elsker. Savner jeg å se Donnie Darko (Richard Kelly, 2001), så kan Gary Jules’ cover-versjon av Tears for Fears «Mad World» gjøre susen. Av samme grunn vegrer jeg meg for å se Director’s Cut av den samme filmen: Den filmen kan ikke åpne med en annen sang enn Echo and the Bunnymens «The Killing Moon».

Med årets seminar håper vi å få folk til å reflektere over noen av disse aspektene: Hva skjer med oss når popmusikken møter filmen.

Hvordan få vist en underkjent kultfilmklassiker?

Harold and Maude, Hal Ashby 1971

 

Hvert år arrangerer Filmklubbforbundet og Z filmtidsskrift et filmseminar, i samarbeid med Norsk filmkritikerlag. Selv har jeg nå vært programsjef for disse seminarene siden melodramaseminaret i 2003. I løpet av den tiden har vi blant annet hatt seminar om skrekkfilm, sørkoreansk film og romantiske komedier. I år inviterer vi til tema popmusikk og film. Seminaret skjer over to dager, lørdag og søndag 26.–27. oktober, på Cinemateket i Oslo.

På disse seminarene velger vi et tema, inviterer engasjerende foredragsholdere og viser filmene de prater om. Denne gangen har vi invitert tre personer med spesialkompetanse til å holde til sammen fire foredrag, om popmusikkens inntog på film.

For noen år siden laget vi filmseminar om et tema som sto mitt hjerte nær, nemlig sørkoreansk film. Denne gangen har jeg gått enda nærmere hjertet. Jeg hadde veldig lyst til å vise den underkjente kultfilmklassikeren Harold and Maude (Hal Ashby, 1971), med Cat Stevens’ (nå Yusuf Islams) fantastiske lydspor. I disse turbulente tider, er dette en film så god at den gir deg grunn til å leve. Flere fortjener å få se Harold and Maude i best mulig kvalitet på Cinemateket i Oslo. Så da gjaldt det å bygge resten av seminaret ut fra det. Og æres den som æres bør: Dette var ikke bare min personlige kjepphest, men også et forslag fra en av fjorårets seminardeltagere, som foreslo både den og A Hard Day’s Night som filmer hen gjerne ville se på et av våre seminarer.

Beatles og Bowie

The Hunger, Tony Scott 1983

 

Filmmusikkekspert Kevin Donnelly takket heldigvis ja til min utfordring (kan vi vise Harold and Maude, vær så snill, og i hva slags setting?), og bidrar på seminaret med et innlegg om da popmusikerne entret scenen. Det mest klokkerene eksemplet på dette er kanskje The Graduate, og Simon og Garfunkels «Mrs. Robinson», som ble en så viktig del både av filmens historie og soundtrack. Jeg er veldig spent på hvilke andre filmer han vil komme innom (Jeg ville kanskje tenkt Bob Dylans bidrag til Pat Garrett and Billy the Kid, og Leonard Cohens «The Stranger Song» i McCabe and Mrs Miller.)

I tillegg vil Donnelly holde et foredrag om vehicle filmer: Da musikkbransjen skjønte det var lurt å slå sine pjalter sammen med filmbransjen, så de kunne surfe på hverandres popularitet. Det gir oss også muligheten til å vise 60-årsjubilanten A Hard Day’s Night. Hadde The Beatles blitt like store, om ikke filmen hadde vært med på å mate the beatlemania?

Ikke alle innleggene vil handle om popmusikk i film. Stephen Glynn vil snakke om en av vår tids største pop/rock-stjerner: David Bowie, og hans virke som skuespiller. Og ikke minst om hvordan han alltid, i mer eller mindre vellykkede filmer, var villig til å eksperimentere, og utvide forestillingene våre om kjønnsroller, seksualitet og identitet.

Romy and Michele’s High School Reunion, David Mirkin 1997

 

Lucy Fife Donaldson vil snakke om popmusikk og følelser, og som eksempel på dette, viser vi en film som har fått en nokså nyslått status som kultklassiker: Romy and Michele’s High School Reunion (David Mirkin, 1997). Kanskje kjenner du allerede Cindy Laupers «Time after Time», eller noen av de andre mer lettbente 80-talls-sangene på lydsporet til denne filmen. Men en ting er sikkert, etter å ha hørt Donaldsons foredrag, og sett Romy and Michele, vil du få en ny forståelse av hvordan musikk og film spiller sammen for å rive deg med.

Seminaret går av stabelen 26. og 27. oktober på Cinemateket i Oslo. Fullstendig program og info om påmelding finner du her.

Håper vi ses!

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon