Humanist Vampire Seeking Consenting Suicidal Person

Alle bilder er fra Humanist Vampire Seeking Consenting Suicidal Person, Ariane Louis-Seize 2023

 

En festlig mørk komedie, og en intertekstuell lek med vampyrkonvensjonene.

Humanist Vampire Seeking Consenting Suicidal Person hadde norsk kinopremiere under årets Filmfestival i Tromsø. Der vekket den både latter og engasjement på morgenkvisten (ved daggry!) i en sal jeg mistenker var fylt av erfarne vampyrfans. Om ikke filmen fikk noe videre liv på norske kinoer, er den heldigvis tilgjengelig via diverse plattformer på nett.  For denne franskspråklige, canadiske vampyrfilmen er det verdt å finne frem til.

En vampyrfilm om tenåringer, men ikke en tenåringsvampyrfilm

At dette er en vampyrfilm om tenåringer, gjør den ikke nødvendigvis til en tenåringsvampyrfilm. En viktig presisjon å holde på, gitt at sistnevnte utgjør sin helt egen sjanger. Og er det en ting som er alvor i vampyrfilmer, så er det sjangerkonvensjoner.

Regissøren selv har også uttalt at hun ikke er videre begeistra for de moderne tenåringsvampyrene à la Twilight, men heller har latt seg inspirere av indie-vampyren, pakket inn i såkalt «mumblecore, coming of age, dead pan humor».[1] Dette er kanskje også min favoritt-vampyrundersjanger, og jeg tør påstå at andre det samme måtte gjelde for vil ha stor glede av referansene i Humanist Vampire. Fra Lost Boys (Joel Schumacher, 1987) til A Girl Walks Home Alone at Night (Ana Lily Amirpour, 2014) er Humanist Vampire et herlig lappeteppe av skjulte og eksplisitte referanser, og allusjoner til hele arverekka av vampyr-klisjéer (og deres udødelige etterliv.) For denne filmen er i grunnen et prakteksempel på det som i litteraturvitenskapen kalles intertekstualitet.

Hver generasjon har sin tids vampyr. Og det som morer meg mest ved Humanist Vampire er at den så tydelig gjør oss oppmerksom på de siste årenes utvikling i vampyrsjangeren. Det er ikke lenger filmverdenens ur-vampyrer spilt av Bela Lugosi, Christopher Lee og Max Schreck som danner bakteppet (selv om de selvfølgelig ligger inkorporert i sjangeren), men heller de frigjorte rockevampyrene som dominerte lerretet på 80/90-tallet: Filmens retro vampyrskikkelse har mer til felles med Anne Rices kaldblodige antihelt Lestat – ikonisk bragt i brakt til lerretet av Tom Cruise i Neil Jordans Interview With the Vampire i 1995).

Hjørnetenner til besvær

Tom Cruise sin vampyr var 20 år gammel da han ble bitt. Sasha ser også ungdommelig ut, og har bare vært vampyr i 62 år. For en gangs skyld kommer ikke det unge utseendet hennes av et sjangertro evighetsbitt i ung alder, men av at hun er født inn i en vampyrslekt. Hvilket tilsynelatende resulterer i en slags saktegående aldring og en komisk langtrukken tenåringstilværelse. Sashas familie inkarnerer ellers alle moderniserte klisjeer fra forrige generasjons vampyrklassikere, hvilket er med å gi filmen mye av sin karakter. Med flere lån fra Jemaine Clement og Taika Waitis What We do in the Shadows (2014) vises den (ikke så) moderne vampyrske husstanden som lever i sitt eget parallellsamfunn. Vanlig dødelige anses som en primitiv underart, og tjener kun som føde. For Sashas del går imidlertid ikke den vampyrske pubertale utviklingen helt etter boka. At hun er annerledes skal bli tydelig fra hennes 6 års-fødselsdag, hvor hun får totalt panikk i det familien kaster seg over festklovnen på bursdagen hennes. Ifølge familielegen viser en hjerneskanning at Sashas empati trigges ved synet av menneskelig lidelse, og etter å ha blitt dypt traumatisert av å se den uheldige klovnen ende som selskapets hovedrett, vil ikke hjørnetennene hennes vokse ut.

Det var i hvert fall tilfellet frem til hun kom over Paul, stående på taket av bowlinghallen hvor han vantrives i en miserabel deltidsjobb, og vurderer om han skal hoppe. I stedet ender kvelden som et skjebnesvangert møte med Sasha, som for første gang opplever blodtørst og hjørnetenner. En kort og klønete jaktscene ender imidlertid brått da Paul løper inn i en vegg og slår hodet. Sasha får medlidenhet og flykter

.

Til slutt ser ikke familien annen rå enn å sette bort Sasha til hennes kusine, som utgjør hennes polare motsetning. Kusinen er  en slags kvinnelig ekvivalens til Lost Boys som lever et utsvevende og blodtørstig kunstnerliv i sitt eksentriske vampyrreir, innredet med kandelabere og halvferdige portrettmalerier. Og med kinky kroker i taket hvor hun heiser opp menn som hun tar med seg hjem fra byen, før hun tapper dem for blod. I fuskepels og med store røde krøller, oppfyller hun alle konvensjonene til den samvittighetsløse og evig unge bohemvampyren som oppstod med 80/90-tallets vampyrfilmer.

Med kusinens hjelp skal Sasha overkomme sine mentale sperrer og lære seg å bite  Det går på ingen måte etter planen. I et redningsforsøk ender hun ved et uhell med å skjenke sin kusines middag evig liv, og skaper dermed en malplassert dilettant til vampyrfamilien. Og uten tilgang til foreldrenes kjøleskapsbeholdning med blodplasma står Sasha mellom valget mellom å være skikkelig vampyr eller sulte i hjel. Det går raskt mot sistnevnte, og den filosofiske problemstillingen får Sasha til å søke svar i en anonym samtalegruppe for suicidale, hvor hun også gjenforenes med Paul.

Vampyrsk feel-good

Til vampyrfilm å være er Humanist vampire ganske søt, og handler kanskje mest om ønsket om å tilhøre. Selv selvmordskandidaten Paul viser seg raskt å være mer utilpass enn livstrøtt. Likblek og med store, forskrekkete øyne ligner han mest en live-action Tim Burton-figur. Hans oppheng i døden lar seg kanskje også helst forstå ut ifra at han er så malplassert i sine egne omgivelser. Han er en klassisk outsider som ikke helt finner sin plass i livet. Når muligheten byr seg er han derfor åpen for å oppgi det hele til et interessant formål, slik han foreslår for Sasha. Men ikke overraskende utvikler de en relasjon, som gjør det komplisert for Sasha å skulle tømme sin nye venn for blod. Hun tilbyr derfor Paul sin hjelp med først å få oppfylt et siste ønske, hvilket fører de to ut på et rebelsk hevntokt før daggry og en skjebnesvanger avgjørelse.

Relasjonen som utvikler seg mellom Sasha og Paul minner om La den rette komme inn, med en mystisk vampyrjente som fatter interesse for en utstøtt underdog. Det er først og fremst utenforskapet som forener dem, og filmens fulle sympati ligger hos de utstøtte. Det går også nokså brutalt utover skolemobbere i begge filmene. Men derfra går filmene i hver sin retning. Der det er liten tvil om at La den rette komme inn er en mørk allegori og rommer en alvorlig sosialrealistisk kritikk, er Humanist vampire en absurd og gøyal vampyrsk feel-good.

Tross tittelen er det altså ikke snakk om noe humanistisk og filosoferende verk. Filmen ironiserer over mange etiske dilemmaer uten å gjøre noe forsøk på å løse dem. Men så er det heller ikke poenget ved den, og den må tas for hva den er: En festlig mørk komedie, og en intertekstuell lek med den moderne vampyrfilmens sjangerkonvensjoner.

[1] Screenfish Radio, Sesong 10, episode 9, “1on1 with Ariane Louise-Seize and Felix-Antoine Benhard (Humanist vampire seeking consenting suicidal victim)” 11.10.23.

I starten på juni kommer Z med en egen papirutgave om Skrekkfilm. Du kan tegne abonnement her.

 

 

 



Relatert

Citizen Iversen om kanadisk skrekkfilm – 21. rapport fra Ottawa

Blogg: Visste du at selve urfilmen for den moderne slasher- og stalker-filmtradisjonen var kanadisk? Skrekkfilm har siden 70-tallet vært en av de største genrene i kanadisk film, og er mer enn Cronenbergs surrealistiske kroppsfantasier.

«Hell is a teenage girl»: kvinner i uvanlige kvinneroller

Blogg: Genrefilmer der jentene helt naturlig inntar hovedrollene er ikke dagligvare. Bortsett fra i Karyn Kusamas filmunivers.

Patricia Rozema og kampen for å lage det særegne

Blogg: Gunnar Iversen leverer sin 29. Citizen Iversen-rapport fra Ottawa. Denne gang handler det om en sann kanadisk mester.


Fra siste Z

Hva er folk horror?

Med den såkalt «opphøyde» skrekkfilmen, som Midsommar, er folk horror igjen i vinden. Men hva er egentlig folk horror, og hvor har veien gått fra britisk 70-tallsskrekkfilm fram til i dag? | kun utdrag

Smittende paranoia: Nokon kjem til å kome og It Comes at Night

Kan redselen for inntrengeren være verre enn inntrengeren?  | kun utdrag

Nasty girls i skrekkfilm

Hvordan kan en feministisk filmviter få glede av skrekkfilm? En reise inn i hva skrekkfilmen egentlig kan gi oss, og inn i hva vi ser og ikke ser i Prano Bailey-Bonds Censor. | kun utdrag


Fra arkivet

Anti-realisme i New Zealandsk film

Z #2 1993: New Zealand har i en lang periode vært inne i en dyptgripende økonomisk krise. Til tross for [...] | kun utdrag

Kunstnerisk og vulgær – den kinesiske filmens 5. generasjon

Z #4 2006: Det var en ny generasjon av unge og opprørske filmskapere som på 1980-tallet revolusjonerte kinesisk film. I denne artikkelen skisseres dette gjennombruddet, som fremdeles har stor betydning for kinesisk film.

Fortiden som besettelse i science fiction

Z #4 1998: Fortiden blir en besettelse i ‘Blade Runner’ og ‘Strange Days’. Roboter og [...] | kun utdrag