Challengers

Alle bilder er fra Challengers, 2024, Luca Guadagnino. Foto: Warner Bros. Discovery.

 

Luca Guadagnino server en nådeløs ball direkte inn i motebildet med tennisfilmen Challengers. I beste Guadagnino-stil er det blitt en forførende, pulserende og ikke minst moteriktig periodefortelling om sex, klasse, konkurranseinstinkt og tennistalent.

Kinoaktuelle Challengers har sikret seg førsteklasses eksponering allerede før premieren gjennom hovedrolleinnehaver Zendayas tennisinspirerte, vintage rød løper-looks. Her befestes filmens ubestridelige moteforbindelse allerede før vi entrer banen.

Luca Guadagninos filmografi demonstrerer at han er en filmskaper med fingerspissfølelse for det sanselige. I Call Me By Your Name (2017), som foregår på 1980-tallet i et solbadet Nord-Italia, formidles svulstige middagsfisker, erotisk saftige ferskener og flere tusen år gamle arkeologiske skatter med taktil finstemthet. Også her viste Guadagnino at han vet å bruke påkledning som en aktiv funksjon – både visuelt og narrativt – i sitt filmspråk. Hovedkarakteren Elio (Timothée Chalamet) får en redselsfull skjorte (et misfoster av sin tid) i gave av sine foreldres flamboyante venner som han nekter å ha på. Samtidig trygler han om å få beholde skjorta til den han er forelsket i, som om det var en hellig relikvie.

Guadagnino forstår bekledningens intime språk som det nærmeste vi kommer et ekstra hudlag; en ham, et konkret skritt mot å komme fysisk nærmere andre mennesker. I Call Me By Your Name har bekledning dog først og fremst en funksjon som taktile virkemidler; et filmisk kjærlighetsspråk – ikke som mote.

I A Bigger Splash (2015) er motebegrepet derimot en vesentlig bestanddel for å formidle status og smak, og som på mange måter foregriper klær og kostymers funksjon i kinoaktuelle Challengers. Hovedpersonen i A Bigger Splash er en legendarisk rockestjerne – i form av Tilda Swinton – som er kledd i Raf Simmons for Dior fra topp til tå, bilde for bilde. Det er påfallende lekkert, som en editorial reklamefilm skapt av motehuset selv. I 2019 regisserte Guadagnino kortfilmen The Staggering Girl i samarbeid med det italienske motehuset Valentino. Det er med andre ord mye som tyder på at de hypersanselige illustrasjonene av klær og mote i mesterens filmer er alt annet enn tilfeldige.

En klassereise

Guadagnino er åpenlyst fascinert av klasse i sine filmskildringer, og den elitære tennisverdenen er det perfekte bakteppe for sosioøkonomiske kontraster. I Challengers følger vi bestekompisene Art Donaldson (Mike Faist) og Patrick Zweig (Josh O’Connor), som begge faller pladask for supertalentet Tashi Duncan (Zendaya) på en prestisjetung ungdomstennisturnerning. De to kommer fra en privilegert kostskolebakgrunn med alt tilrettelagt for å dyrke deres talent, mens Tashi har jobbet seg opp og frem med underdogsyndromets mektige drivkraft. Hun er tennishimmelens mest lysende stjerne og har kjøpt et overdådig hus til familien med noe av all den klassetranscendens hennes talent har kunnet akkumulere.

Huset oppfyller dog ikke den innfødte overklassens innforståtte idealer, som det blir påpekt i en skarp sidebemerkning: «Så stort hus!», sier Patrick, mens Art poengterer at hans families hus jo er minst like stort, hvor Patrick svarer: «Ja, men det ser ikke sånn ut».

Tennisverdenen er i det hele tatt gjennomsyret av privilegiemarkører. Bare det at Art og Patrick har hatt mulighet til å få utfolde sitt talent som barn og unge i de beste tenkelige rammer, sier noe om hvem tennissporten dyrker frem. Men tennissportens estetikk og visuelle stil, innkapslet i bekledning, som i sin tur har hatt direkte påvirkning på motebildet i flere omganger, er på mange måter selve definisjonen av, ja, nærmest parodien på overklassens bedagelige, men aktive leisure-stil. Det ultimate, konservative preppy look.

Musestille luksus

Tashis klassereise blir ikke minst formidlet gjennom garderobe. Gjennom dyrt tilbehør og eksklusive vaner, emulerer Tashi en klasse hun ikke har utgangspunkt i. Spesielt scenene som utspiller seg i 2019 er spekket med dyre detaljer. Zendayas karakter formelig drypper av dyre smykker. Hun har blant annet stacked Cartier LOVE-armbånd på begge håndledd med en beskjeden prislapp på opptil flere hundre tusen kroner.

I denne delen av filmens fortelling fungerer hun som trener for Art. Tennis og mote synes uløselig forbundet gjennom tiden, men det er ikke kun på banen det moteriktige utspiller seg.  En ting er at hva utøverne har på seg på banen gir smitteeffekt til det generelle motebildet, tilskuermoten i tennis er nesten like toneangivende. Tilskuermoten blir skildret til perfeksjon gjennom Tashi i lyseblå kvalitetsbomull drapert i tennisinspirerte silhuetter, rådyre silkeskjorter i overklassens pastellfargede, grå og hvite fargepalett og råflotte kashmirgensere.

Borte vekk er den utvaskede t-skjorten til å sove i, i stedet har hun på seg en liten silkechemise med sort chantilly-blonde med en merkelapp som mest sannsynlig hvisker noe i tråd med La Perla. Det er musestille luksus – så stille at du skal vite akkurat hva det er for å vite hvor ustyrtelig dyrt det er. Det finnes dog enkelte unntak i form av blant annet Cartier-armbåndene og et par bastante Chanel-espadrillos med den velkjente dobbel-C-logoen godt synlig. Det er neppe tilfeldig at kostymedesigneren for Challengers er selveste Jonathan Anderson, som er den kreative drivkraften bak de hyperluksuriøse merkene JW Anderson og Loewe.

En annen, nesten umerkelig velstandsmarkør stod flere ganger i fokus på nattbordet på Tashi og Arts råflotte hotellværelse. En skimrende blå krukke med rosengullokk fra luksusmerket Augustinus Bader, hvor bare en bitteliten beholder med krem koster flere tusen kroner. Lommeboken min gispet etter luft da Tashi stakk hånden ned i gigakrukken gjentatte ganger og brukte innholdet som body lotion.

Tidsnær periodeskildring

Det lugger kanskje litt for noen å definere Challengers som en periodefilm, men det er ikke desto mindre korrekt. Filmen tar utgangspunkt i en avgjørende tenniskamp i 2019, og utspiller seg deretter i tilbakeskuende glimt til 2006 og årene som følger frem mot denne skjebnesvangre tvekampen. Tidsnære periodeskildringer på film er som regel en hårfin balansegang mellom tydelighet og subtile hint, hovedsakelig formidlet gjennom kostyme, musikk, teknologi og popkulturelle referanser. Netflix-hitfilmen Saltburn (2023) og tv-serien Normal People (2020) er forholdsvis vellykkede eksempler.

Moteriktigheten balanserer især på en knivsegg når man skal skildre en tidsnær periode på film. Når man skal illustrere en periode, som mange har forholdsvis friskt i minne, risikerer man at det visuelle uttrykket bare fremstår umiskjennelig umoderne.

At Zendayas gjenopplivning av gruoppvekkende spøkelser som Juicy Couture-hettejakke i sjokkrosa håndklestoff og koboltblå stroppeløs partykjole (150% polyester) med fastsydd strutteskjørt under ikke bare fremstår teit, skyldes Zendayas allerede ubestridte status som moteikon. Challengers presseturné har sådd lite tvil om hvor mange moteforbindelser man kan skape mellom vintage coutureplagg, Zendaya og tennis.

Den tidsnære periodeskildringen åpner for like omfattende detaljrikdom som mer åpenbare periodefilmer. I Guadagninos sansemaskineri er både sex og talent makt- og forhandlingsmidler for å rykke opp i rangeringen. Med en såpass superberømt skuespiller som Zendaya har man et forholdsvis godt sammenligningsgrunnlag for hvordan hun portretteres i seksuelle situasjoner på film og i serier. Nettopp derfor var det spesielt interessant at de mange dryppende våte scenene i Challengers oste av den formen for seksualitet som var dominerende og tilstrebet i perioden filmen skildrer. Idealet ble satt av trashy tv-serier som My Super Sweet 16, Cribs, The Simple Life,The Hills og Laguna Beach, som ikke bare viste akkurat hvordan man skulle være babe, men også hvor knyttet skjønnhetsidealene var til å være rik på mest mulig flashy måte.

Denne seksualiteten kommer til uttrykk i alt fra påkledning og fremtoning på og utenfor tennisbanen, til Zendayas måte å dandere seg oppå en velvillig Josh O’Connor. Det føles umiddelbart fremmed fra den måten vi har sett henne fremstilt i lignende settinger før, og formidler en annen form for seksualitet enn den vi higer etter i dag. I Challengers er idealet å være glinsende babe med Victoria’s Secret-modeller som perfekt sjablong. Resultatet er et nesten umerkelig, men ytterst ünheimlich gjenferd fra en kultur med skjønnhetsidealer vi desperat forsøker å glemme.

Det føles ikke minst hyperrealistisk at Patrick og Tashi i beste 2000-tallstidsånd deler t-skjorte – en oversized boyfriend t-skjorte – med den tidsriktige hedonistiske påskriften «I told ya» (det kunne like godt stå «whatever» eller Paris Hiltons udødelige catchphrase «That’s hot»). Lettere ikonisk!

Metamotevirkelighet

For undertegnede som var noenlunde jevnaldrende med karakterene på midten på 2000-tallet, er Challengers en kraftig nostalgimaskin (på godt og vondt). Men denne periodens aktuelle inntog i motebildet kan ikke akkurat skyldes på Challengers, selv om man enkelt kan spå et boost i kjølvannet av premieren. Det plisserte miniskjørtet har lenge varslet sin ubønnhørlige ankomst og Miu Miu lanserte en tennisklubb i St. Tropez i juli 2022. I den forførende YouTube-reklamesnutten var modellene kledd i stilrene polotrøyer, retro t-skjorter med tennistrykk og merkets signatur-mikro-miniskjørt i tennisplissert utgave.

Motebildet etteraper allerede midten av 2000-tallet og TikTok har for lengst ropt varsku om at også slutten av 2000-tallet og begynnelsen av 2010-tallet med sin indie sleaze står for tur. De første epokegjørende bildene fra denne perioden som gikk viralt i motenettets spede barndom, var partypiken Cory Kennedy som ble foreviget i en lysegul tenniskjole fra Ralph Lauren i sirlig kombinasjon med slitt tilbehør. Ikke så lenge siden, tenker du? Moteverdenen er nådeløs.

Det er unektelig også litt morsomt at Challengers foregår i en periode som i seg selv var påvirket av tennisfilmer som Woody Allens formidable Match Point (2005) og Richard Loncraines forglemmelige, men hyperpopulære Wimbledon(2004). Filmen utspiller seg altså i en periodevirkelighet hvor motebildet allerede var preget av etterdønningene etter nettopp to store tennisfilmer og risikerer nå å sette i gang enda en bølge. Det er et metagrep som vil noe!

Da treningstights ble bukser

Tennis er dog ikke nytt i motebildet rent historisk. På 1920-tallet ble den sporty stilen (og utøvende sport) endelig noe som kvinner kunne omfavne i nevneverdig grad. Kjoler med plisserte tennisskjørt og pololignende overdeler med bevegelsesfrihet i (for tiden) avslappede materialer. Særlig Coco Chanel dyrket denne sporty stilen i sine kolleksjoner. Det er altså ikke noe utpreget moderne over tennismotens gjentagende retur i motebildet, men snarere noe klassisk.

Det er dog ikke sånn at det sporty trenger å være lite luksuriøst. Vi har allerede vært inne på hvordan overklassemote bærer elementer av sports- og fritidstøy, særlig fra tennisbanen. Merker som Lacoste, Ralph Lauren og Gant er kanskje ikke på linje med Brunello Cuccinelli og Loewes musestille luksus, men er like fullt lettleselige merkelapper for en økonomisk elite. Vi vet også at mange atleter, som tennissuperstjernene Serena og Venus Williams, tjener fantasillioner på eksklusive reklamekampanjer med sportsmerker. Ikke minst står vi midt i restene av en athleisure-trend som har gjort det «greit» å gå med treningstights som bukser.

Det velstående i de tilsynelatende tilforlatelige sportsplaggene kommer også til uttrykk i Challengers. I 2019-scenene i filmen på Tashi og Arts luksushotellrom henger Arts kampuniformer og hettegensere i alle nyanser av jersey på perfekt separerte kleshengere som om de var den fineste silke.

Holistisk kostymetanke

Det virker i det hele tatt som om Guadagnino har en sanselig helhetsforståelse av i hvilken grad kostyme er knyttet til tilskuernes oppfattelse av identitet, periode, klasse og i ytterste grad også en motedimensjon, som både sår og henter inspirasjon i dagens motebilde. Allerede i kostymedesigner Jonathan Andersons Loewe SS 2023-kolleksjon ble denne intensjonen tydelig da en modell spankulerte nedover catwalken i luksuriøse collegegensere med to tennisracketer i sart lyseblått broderi omkranset av teksten Challengers.

Det blir dog feil å redusere Challengers utelukkende til en fabel om stil og mote. Det er et gjennomarbeidet, stilrent spenningsdrama med et nostalgisk fengende soundtrack og fantastiske skuespillerprestasjoner. Det eneste som lugger litt er engelske Josh O’Connors hederlige forsøk på en amerikansk aksent og at den sitrende intensiteten filmen forsøker å opprettholde, daler med jevne mellomrom. Det er allikevel en suggererende filmopplevelse som med sikkerhet vil serve intens nostalgi for unge millennials, som får sin ungdomstid gjenopplivet på lerretet, og som inspirasjon for den yngre garde, som vil få et mer realistisk inspirasjonsinnblikk i hvordan den tidsnære perioden rent faktisk fortonet seg.

Nok en gang viser Guadagnino seg som en taktil filmmester, med gjennomarbeidede tidsriktige detaljer på et nesten uhørt mikroskopisk nivå. Challengers er tross hans tidligere samarbeid med moteskapere, nok hans mest moteriktige film, dynket i tilbakeskuende blikk som allikevel klarer å treffe fulltreffer på tidsånden i motebildet akkurat nå.



Relatert

La dolce vita – både søt og syrlig

Blogg: Fellinis klassiker La dolce vita (1960) – der et dekadent og spirituelt forfalt miljø skildres med en blanding av fascinasjon og avsky - relanseres nå på kino. For meg er filmens poetiske og komiske tone, samt grunnleggende ambivalens dens mest fascinerende kvalitet, og grunnen til at jeg stadig vender tilbake til den.

Hvordan bli seg selv: Fellinis 8 1/2

Blogg: Federico Fellini tar deg med inn i underbevisstheten i sitt mesterverk «8 ½». Via filosofer som Kierkegaard og Nietzsche, og filmskapere som Lars von Trier og Bong Joon-ho, ser Ole Kevin Rodberg nærmere på hvordan Fellini leker med filmmediet viser oss at en filmskaper tom for ideer likevel kan vise oss vårt autentiske selv.

Refleksjoner fra Venezia – 3 filmer fra årets program

Z #4 1987: Venezia fortsetter å synke i havet, det myke lyset gir skyggene pastellfarger. For å komme til [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie

Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag

Herlig åttitalls

Det lekne åttitallet lever fortsatt i Tokyo. | kun utdrag

Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu

Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag


Fra arkivet

Tsjudene vender tilbake! – Notater om «Veiviseren»

Z #4 1987: Veiviseren har i høst fått en pressedekning som sjelden blir norske filmer til del, og har vel [...] | kun utdrag

Lydia Lunch

Z #1 1999: Intet temanummer om aggressive kvinner er komplett uten et intervju med den som har skreket kraftigst opp alle i to tiår, Lydia Lunch. Kjell Runar Jenssen møtte multi-kunstneren Lunch i forbindelse med hennes «spoken word»- opptreden på Oslo-klubben Mars i høst.

Tegning er frustrasjon. Glen Keane i samtale med Jo Jürgens

Z #1 2009: Glen Keane begynte hos Walt Disney Studios i 1974, og blir regnet som en av «The Nine New [...] | kun utdrag