Virkeligheten er et annet sted

Stranger Than Paradise, Jim Jarmusch 1984

Aldersgrenser, tilgjengelighet og frekvens er utvilsomt det som skiller min filmoppvekst mest fra mine tre sønners. De så film omtrent daglig fra de var helt små, og opparbeidet seg en intuitiv forståelse for sjanger som jeg selv måtte jobbe hardt og bruke mange år for å tilegne meg.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 2024 Bestill nummeret

Relatert

Vill vest-fest på femmern

Av Per Haddal

Z #1 2024: Alt var bedre før? Det er bare delvis sant og hverken klokt tenkt eller uttrykt. | kun utdrag

Sex, løgn og amoral

Av Britt Sørensen

Z #1 2024: Jeg hadde mine formative år under den amerikanske filmens andre gullalder. Men det er særlig to filmer som formet måten jeg ser film på: Den ene fransk, den andre britisk. | kun utdrag

Nittitallets gaver til rebellen

Av Helga Brekke Mathisen

Z #1 2024: – Out there, the nineteen nineties. Tony Soprano peker insisterende på kjøkkenvinduet, for så å rette fingeren inn mot rommet: – In here, nineteen fifty two. Tenåringsdatteren hans, Meadow, himler med øynene. | kun utdrag

Fra siste Z

Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie

Av Lars Ole Kristiansen

Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag