Coppolas svanesang?

Rumble Fish, Francis Ford Coppola 1983

 

Forventningene til Francis Ford Coppolas Megalopolis, som ser ut til å bli den amerikanske gigantens aller siste film, er store. Men burde de egentlig være det? Jeg har sett alle Coppolas filmer, så du kan slippe.

«Francis is the best of us all. He has the most talent and the most daring. There are a lot of faults in Francis, but I think he’s the leader.»

  • John Milius

Er det ett navn som er synonymt ned New Hollywoods pureste kvaliteter er det Francis Ford Coppola, mannen som i løpet av en syvårsperiode på 1970-tallet stod for den kanskje aller sterkeste filmkvartetten gjort av noen regissør noen gang, med Gudfaren (1972), The Conversation (1973), Gudfaren 2 (1974) og Apokalypse nå! (1979). For disse kraftprestasjonene rasket han også med seg det som var av høythengende filmpriser, og gikk fra å være et nokså ukjent navn til å bli en larger than life mastodont, tilsynelatende for stor til å feile. Men for alle som kjenner historien må Coppola sies å ha feilet spektakulært både kunstnerisk og kommersielt senere i karrieren. Det kommer vi tilbake til.

For veldig mange er det også bare Gudfaren-filmene, Apokalypse nå! og kanskje Bram Stoker’s Dracula (1992) man har et forhold til av Coppolas eklektiske filmografi. Er det bare disse man har sett er det lett å tenke at den skjeggete, nå 84 år gamle, italiensk-amerikaneren utelukkende er synonym med enorme suksesser. Men det er først når man begynner å gå den resterende produksjonen hans etter i sømmene at man virkelig ser hvor variert han er i både form og uttrykk.

Regissør in spe

Dementia 13, Francis Ford Coppola 1963

 

Coppola var involvert i filmproduksjoner allerede på 1950-tallet i forbindelse med blant annet filmstudier på UCLA, og i 1963 ble han kreditert som regissør på to Roger Corman-samarbeid. The Terror, hvor Coppola er listet som en av fire regissører, er et underlig og voldsomt datert stykke skrekkfilm med en veldig ung Jack Nicholson, Nicholsons fremtidige kone, Sandra Knight og selveste Boris Karloff i hovedrollene. Nicholsons spill er utpreget stakkato, men det maner på sitt beste frem en besnærende hjemsøkt stemning med enkelte fascinerende giallo-elementer. Den store kraften i filmen er likevel Karloff, i en rolle og sjanger han mestret bedre enn de aller fleste.

Dementia 13 fra samme år er også en skrekkfilm, skutt på bare fire dager med gjenbruk av både stab, skuespillere og set fra Cormans The Young Racers (1963). Filmen føles i dag som en forglemmelig og ganske sammenrasket affære, men kan i hvert fall skilte med at Coppola møtte sin kone Eleanor under innspillingen.

De neste årene ble det både Oscar-nominert komedie (You Are a Big Boy Now, 1966) og musikalen Finian’s Rainbow (1968). Sistnevnte prøvde både å komme med samfunnskritikk av rasismen i sørstatene og la en nesten 70 år gammel Fred Astaire lede an i dans og sang. Begge deler lyktes sånn passe.

The Rain People, Francis Ford Coppola 1969

 

Men så kom filmen som endelig beviste at dette var en ekte regissør med noe på gang: The Rain People (1969). Filmen, som han også skrev manus til, er kanskje Coppolas mest finstemte, og er sammen med Barbara Lodens Wanda (1970) og Martin Scorseses Alice bor ikke her lenger (1974) de beste eksemplene på New Hollywoods vri på arbeiderklassene voksende utfordringer og dens kvinners kamp for egne rettigheter. I hovedrollene er Shirley Knight strålende som den gravide Natalie, som føler at livet står i stampe. Dette ble også regissørens første samarbeid med både Robert Duvall og James Caan. Særlig sistnevnte gjør et uforglemmelig inntrykk som en sympatisk forhenværende amerikansk fotballspiller med ervervet hjerneskade. Her viser han med all tydelighet at han har et større register enn de klassiske hissigpropprollene han senere ble kjent for. Filmen var for øvrig den første filmen produsert av Coppola og George Lucas’ nystartede produksjonsselskap, American Zoetrope.

Hva skjedde etter Apokalypse nå?

Elskede, jeg hater deg. Francis Ford Coppola 1981

 

Da Coppolas 70-tall er så kjent, hyllet og gjennomanalysert som det er, hopper vi ganske kjapt bukk over det, selv om det er verdt å merke at han i løpet av dette tiåret ikke bare var uovervinnelig som regissør, men også produserte blant annet Siste natt med gjengen (Lucas, 1973). Det må også nevnes at det ikke var produksjonen som regissør på 60-tallet som landet Coppola jobben med å regissere Mario Puzos roman Gudfaren, men først og fremst hans geniale manus til Patton (Franklin J. Schaffner, 1970).

Da 70-tallet bikket over i et nytt tiår var Coppola på randen økonomisk, fysisk og psykisk etter den nærmere fire år lange kraftanstrengelsen med Apokalypse nå! (se Eleanor Coppolas eminente dokumentar Hearts of Darkness: A Filmmaker’s Apocalypse fra 1991 om du er det minste i tvil om hvor utmattende det var å være på sett i Filippinene med Dennis Hopper, Marlon Brando og co). Hans neste film, Elskede, jeg hater deg (1980), skulle bare være en, liten, rimelig musikal, men endte med å bli en kommersiell fiasko og drive regissøren til konkurs, etter at han blant annet valgte å bygge et Las Vegas i miniatyr i stedet for å skyte på lokasjon. I dag er filmen et strålende skue, med eminente rekvisitter av Coppolas faste produksjonsdesigner, Dean Tavoularis, kameraarbeid signert Vittorio Storaro og musikk fra Tom Waits. Men da den kom i skiftet mellom 70- og 80-tallet var den nok så langt unna det folk forventet fra Coppola som man kunne komme. En planlagt visning på Frogner kino ble nylig avlyst fordi regissøren er i gang med restaurering og ny klipp av filmen. En favorittaktivitet for Coppola, og noe han har lyktes forbløffende godt med flere ganger på 2000-tallet.

På sitt verste når han blir for sentimental  

Captain Eo, 3D-show Disney World mellom 1986 og 1997

 

Resten av 80-tallet ble like uforutsigbart som det startet. Han fikk i løpet av ti år klemt inn to glimrende adapsjoner av S.E. Hintons ungdomsromaner, The Outsiders og Rumble Fish (begge 1983), sendt Kathleen Turner og nevøen Nicolas Cage tilbake 25 år i tid i den ganske underveldende dramakomedien Peggy Sue ble gift (1986) og lage en sentimental «tretten på dusinet»-Vietnam-film med Caan, James Earl Jones og Anjelica Huston (Gardens of Stone, 1987). Av enda mer kuriøse saker stod han også bak syrefesten Captain EO (1986), som ble vist som 3D-show i Disney World sammenhengende fra 1986 til 1997, med Michael Jackson og en gjeng First Price-fragler på tur i verdensrommet.

Det ble ikke akkurat mindre syrete da han stod for regi av episoden om Rip van Winkle (Harry Dean Stanton), mannen som sov i tjue år, i Shelley Duvalls mildt sagt eventyrlige og stjernespekkede hjertebarn av en tv-serie, The Faerie Tale Theatre (1982–87). Helt krise ble det da han laget det desidert verste av tre dårlige segmenter i antologifilmen New York Stories (1989, sammen Martin Scorsese og Woody Allen). Selv om segmentet er ment å være satirisk, er det nærmest overveldende hvor dårlig en regissør som har laget Gudfaren-filmene kan makte å skildre italiensk-amerikansk familieliv.

The Cotton Club, Francis Ford Coppola 1984

 

Midt oppe i denne sausen kom det også to virkelig gode ensemblefilmer. The Cotton Club (1984) er et mesterlig fyrverkeri av en film som tar for seg livet på og rundt nattklubben med samme navn i slutten av 20-tallets Chicago. På rollelistene er Coppola-favoritter som Diane Lane, Tom Waits, nevø Cage, Allen Garfield, i tillegg til Bob Hoskins, de steppende brødrene Gregory og Maurice Hines, samt Richard Gere og James Remar i hovedrollene. Rent visuelt glir tankene mot Gordon Willis’ stofflige gråbrune fargetoner i Gudfaren-filmene, selv om det er Stephen Goldblatt som står bak kamera her. John Barrys soundtrack er heller ikke noe minus.

Hjertebarnet Tucker – En mann og hans drøm (1988) er en slags livsbejaende variant av Scorseses The Aviator (2004), men må også sies å være en nokså glemt 80-tallsfilm. Jeff Bridges er både sympatisk og på sitt mest sjarmerende som bilentreprenøren Preston Tucker, og filmen ble starten på Martin Landaus fortreffelige comeback. Med på laget var også de faste følgesvennene Storaro og Tavoularis. Det er en ekstra bonus å se fabrikkens sikkerhetsansvarlig, spilt av Elias Koteas, messe om viktigheten av bilbelte, åtte år før rollen i David Cronenbergs Crash (1996).

Film og vin blir ikke nødvendigvis fin

Bram Stokers Dracula, Francis Ford Coppola 1992

 

90-tallet startet sterkt for Coppola, med den tredje Gudfaren-filmen i 1990. Selv om meningene om den siste filmen i Gudfaren-trilogien er delte, er dette i mine øyne et verdig punktum for sagaen om Corleone-familien. Den har også blitt bedre i ny utgave i 2020, under navnet Coda: The Death of Michael Corleone. En av filmhistoriens mest tullete myter er for øvrig at det skal være noe å utsette på Sofia Coppolas innsats i filmen.

To år senere var Coppola på ballen igjen, med sin episke filmatisering av Bram Stokers roman Dracula (1897). Gary Oldman er den beste Dracula på film siden Klaus Kinski, mens Keanu Reeves’ innsats som Jonathan Harker på ingen måte står i stil til Oldmans rolleprestasjon. I 1996 fulgte det som må være Coppolas verste film, Jack. Tittelkarakteren (Robbie Williams) aldres fire ganger så fort som sine jevnaldrende. Han blir mobbet og isolert, men alt ender selvsagt godt til slutt, og en Williams med middels oldingsminke blir uteksaminert fra college sammen med vennene han etter hvert har fått. Filmen viser igjen at regissøren er på sitt dårligste når han blir for sentimental. Og at han på ingen måte er noen stor skuespillerinstruktør når det kommer til barn.

I 1997 lagde han så det undervurderte rettsalsdramaet Regnmakeren med Matt Damon, Danny DeVito og Claire Danes. Kanskje den aller beste filmatiseringen av John Grishams romaner. Deretter lå fokuset i stor grad på vin, fra Francis Ford Coppola Winerys base i Napa Valley. Et sted som virkelig er verdt et besøk, både for film- og vinentusiaster.

For evig på lag med Cahiers du Cinema

Twixt, Francis Ford Coppola 2012

 

Om det er noen som ikke har sviktet Coppola gjennom karrieren er det det legendariske franske filmtidsskriftet Cahiers du Cinema. Siden 1984 har filmene hans vært representert på tidsskriftets topp 10-liste for årets beste filmer hele fire ganger. At Rumble Fish var 1984s sjette beste film og at av alle filmer som kom i 1990 var The Godfather Part III akkurat utenfor pallen må sies å være to nokså kontroversielle meninger. At Tetro er 2009s sjette beste film kan jeg være enig i, men at 2012s tredje beste film er Twixt, må nærmest kategoriseres som en løgn.

For det er slik at Coppolas tre regissørjobber de siste 20 årene må sies å ha resultert i to dårlige og én god film. Youth Without Youth (2023), er en slags omvendt Jack, hvor den 70 år gamle katolske presten Dominic Matei (Tim Roth) blir rammet av et lynnedslag og mirakuløst får overmenneskelige krefter og blir ung igjen, midt i opptaktene til andre verdenskrig. Til tross for et lovende anslag, ender filmen opp som en visuelt vakker, men dørgende kjedelig opplevelse. Tetro er heldigvis en utrolig mye bedre film, om to brødre (Vincent Gallo og Alden Ehrenreich) som prøver å lappe sammen forholdet sitt, etter en rekke opprivende hendelser, i stor grad forårsaket av deres tyranniserende komponistfar (Klaus Maria Brandauer). Her makter Coppola å være både nær og storslått, og dette er ifølge ham selv den mest personlige filmen han har laget. Visuelt er filmen slående vakker, med sin bruk av sort/hvitt og widescreen, og det er lett å trekke parallellene til Rumble Fish i både handling og stil, men også Citizen Kane (Orson Welles, 1941) virker som en åpenbar inspirasjonskilde.

Og så er det Twixt da, en tøysete megakalkun av en spøkelsesfilm som ser så billig ut, og er så skrekkelig spilt av blant annet Val Kilmer som livstrøtt forfatter med hestehale, at det ikke er til å tro. Styr unna, for å si det slik.

Hva så med Megalopolis?

Coda, The Death of Michael Corleone, Francis Ford Coppola 2020

 

Etter å ha lest helt hit skjønner du kanskje at å komme med en spådom om Megalopolis kvaliteter er en nærmest umulig oppgave. Tar man hans filmer de siste 20 årene med i betraktningen er det grunn til bekymring. Samtidig har Coppola tidligere vist at han er en mester på storslagne comeback, og at akkurat denne filmen har vært et hjertebarn for ham i over 40 år. Arbeidet han har gjort med nye versjoner av både Apokalypse nå! og den tredje Gudfaren-filmen har dessuten vært særs imponerende.  De få bildene som er sluppet fra innspillingen ser lovende ut, og rollelisten er spekket med store navn og kulthelter som Coppola har samarbeidet med tidligere.

Fingrene krysses for at Francis Ford Coppola får et mer verdig punktum på karrieren som regissør enn Twixt hadde blitt. Det har han vitterlig fortjent.

 



Relatert

Francis Ford Coppola

Z #2 1984: Filmregissøren som myte og mediahelt er utgangspunktet for denne artikkelen om den legendariske [...] | kun utdrag

Notat om Coppola i 80-åra

Z #3 1984: I forrige nummer av Z ble den amerikanske produsent-regissør Francis Ford Coppolas 70-talls [...] | kun utdrag

Gudfaren fra I til III – Michael Corleones tapte illusjoner

Z #2 1991: Artikkelforfatteren skisserer noen temaer og konflikter i Francis Ford Coppolas triologi om [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Hva er folk horror?

Med den såkalt «opphøyde» skrekkfilmen, som Midsommar, er folk horror igjen i vinden. Men hva er egentlig folk horror, og hvor har veien gått fra britisk 70-tallsskrekkfilm fram til i dag? | kun utdrag

Smittende paranoia: Nokon kjem til å kome og It Comes at Night

Kan redselen for inntrengeren være verre enn inntrengeren?  | kun utdrag

Nasty girls i skrekkfilm

Hvordan kan en feministisk filmviter få glede av skrekkfilm? En reise inn i hva skrekkfilmen egentlig kan gi oss, og inn i hva vi ser og ikke ser i Prano Bailey-Bonds Censor. | kun utdrag


Fra arkivet

Om å bringe lyset inn i verden gjennom filmen – en samtale med Torun Lian

Z #2 2004: Noen vil si at dette er norsk films gullalder. Andre vil innvende at gullalder for noen kan være [...] | kun utdrag

Internasjonal animasjon – norsk distribusjon

Z #4 1984: Hvert år arrangeres det en rekke store internasjonale animasjonsfilmfestivaler hvor hundrevis av [...] | kun utdrag

Perfekt mord med ettertanke

Z #3 1992: Z’s medarbeider fikk etter lang tids jakt en intervjuavtale med filmregissøren Eva Isaksen. [...] | kun utdrag