Tears in Rain: Stemningstablåer og konglomerater i Vangelis’ Blade Runner

Blade Runner, Ridley Scott 1982

La oss utvide den slitte påstanden om at musikk «skaper stemning» i film, til at filmmusikk kan skape stemningstablåer med egenverdi. Da finnes det knapt et bedre eksempel enn Vangelis’ musikk til Blade Runner.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 2023 Bestill nummeret

Relatert

Fortiden som besettelse i science fiction

Av Anne-Lise With

Z #4 1998: Fortiden blir en besettelse i ‘Blade Runner’ og ‘Strange Days’. Roboter og [...] | kun utdrag

Det gode, det tvilsomme og det direkte heslige – byarkitektur i filmens speil

Av Bjørn Sørenssen

Z #2 2012: Bjørn Sørenssen guider oss gjennom storbyarkitekturens filmatiske utopier og dystopier, drømmer og realiteter. | kun utdrag

Musikk for monstere – filmmusikalsk ekstranarrativitet i Alien

Av Thor Joachim Haga

Z #1 2016: Det er lett å håne monsterfilmer. Underteksten i de mest vellagde sjangervariantene kan imidlertid være vel så kompleks som i et bergmansk psykodrama eller et antonionisk identitetseksperiment. Mye av denne kompleksiteten er plantet på lydsiden, gjennom en flora av filmmusikalske grep som ikke bare understøtter historien, men som også bidrar til emosjonell, stemningsmessig og symbolsk egenverdi. | kun utdrag