Gutten og hegren

Alle bildene er fra Gutten og hegren, Hayao Miyazaki 2023. Foto: Arthaus/Studio Ghibli

 

Selv om plottene i Studio Ghiblis filmer ikke alltid tilbyr de store actionopplevelsene, gir filmene deres oss noen av de rikeste opplevelsene animasjonsfilmen kan by på. Så også med Gutten og hegren.

Hayao Miyazakis nye film er basert på Genzaburo Yoshino roman How Do You Live? (1937), men det er bare det underliggende motivet bok og film har til felles: En ung gutts åndelige utvikling.

Filmen springer ut av et filmforslag Hayao Miyazaki presenterte for sin venn og produsent Suzuki i juli i 2016. Inspirasjonen bak var den irske forfatteren John Connelys barnebok The Book of Lost Things som et løst rammeverk og Edogawa Ranpos gotiske krimroman Yurei-to (Ghost Tower, inspirasjonen til Miyazakis første anime) som inspirasjon for tårnet som har en viktig funksjon i fortellingen. Men for å finne filmens dypere røtter, opphavet til filmens DNA, trenger vi ikke se lenger enn til livet til mannen som har skrevet og regissert den.

I Gutten og hegren kombineres en drømmeaktig manipulering av tid og rom. Det er som om staben har tatt bilder gjennom et teleskop, uten at noen har hatt ansvar for bildefokus. Filmen har også en vemodig tone, med sine refleksjoner over valgene som tas i livet, oppgjørene som følger av disse, og hvordan man forsøker å gjøre ting godt igjen. Så, gjør dette filmen til den siste filmen i en lang karriere, eller er den – som Prinsesse Mononoke – en markør for en ny retning?

Når rikmannsgutten må flytte på bygda

Filmens hovedperson er Mahito. Mahito er skolegutt i et krigsherjet Tokyo når moren hans dør i et brannbombeangrep mot det lokale sykehuset. Faren hans, som eier en flyfabrikk, gifter seg på nytt. Hans nye brud er Mahitos tante, morens yngre søster, som fort blir gravid. Mahito, som fortsatt er lammet av sorg, blir dratt av gårde til sin mors, og stemors, staselige familiegods. Her skal faren fortsette arbeide sitt i fabrikken han eier der, som lager cockpittak for japanske jagerfly. Mahito blir nødt til å gjøre det beste ut av tilværelsen, i hjemmet til sin nye stemor, og med hennes alltid tilstedeværende hær av aldrende hushjelper. Hans nye medelever er fiendtlig innstilte og klare for å ta ham, der han plutselig dukker opp fra Tokyo med en rik far som halve nabolaget arbeider for, og som i tillegg insisterer på å kjøre sin sønn til skolen i en fancy utenlandsk bil.

Bygutten finner, og opplever, rare, forbløffende og skremmende ting ute på landsbygda. Det er en nifs hegre der som kan snakke som et menneske. Og et mystisk, gammelt, fraflyttet tårn, enda mer staselig enn herskapshuset fra samurai-æraen som står foran det mer vestlige huset stemoren og faren bor i. Tårnet er sagnomsust og innhyllet i slektens historier og legender. Det er også med på å understreke Mahitos rolle i sin slektshistorie: Som enn forlengelse av sin mors gamle, ærverdige slektslinje, mer enn som sønnen til en oppfarende, pragmatisk og pengedrevet industrialistfar. Det går nesten an å tenke seg tårnet som et bilde på spenningen mellom Japan og og den vestlig influerte moderniseringen av det japanske samfunnet. Om det ikke hadde vært for at tårnet på alle måter ­­– i design, struktur, materiale og innhold ­­– virker helt uforenlig med jorden det står på.

Tårnet er et helt sentralt nøkkelelement i denne fortellingen. Det er et symbol for gåtene verden gir oss og for de vi gir oss selv, og for alle de forseggjorte måtene vi flykter fra vår egen hverdag på. Tårnet er også et symbol for skattekamrene vi bygger for å ta vare på det vi er redde for å miste: Kjærlighet, vennskap, stabilitet, trygghet og fred. Det viser seg også å være et godt verktøy for å utforske hendelser og relasjoner fra et liv brukt til å lage underholdning – der tilfluktsrommene kunstnerne lager for andre også er dører til tilfluktsrommene de selv trenger i egne liv.

I rytme med følelsene

Filmen beveger seg i Mahitos tempo. Den frenetiske farten på natta sykehuset blir bombet og moren dør, blir etterfulgt av den nesten stillestående fastlåstheten i sorgen hans. Det er som tempoet i en drøm, der vi ser noen hendelser nærmest som gjennom et teleskop, og helt utydelig, som Mahitos paniske sprang gjennom gatene til det brennende sykehuset der moren jobbet. Andre deler strekker seg ut i tid, som en lang ettermiddag på et rart og kjedelig sted. Ghibli har også tidligere eksperimentert med å la filmens rytme følge følelsene som formidles, men aldri i så fullt monn som her.

Det er først når den snakkende hegren driter på vinduskarmen til Mahito at han irriteres til å begynne å handle. Og det er først da – når han finner tårnet, og så en bok moren signerte med en melding til ham da han var baby (som hun hadde tenkt å gi ham når han ble eldre) – at han begynner å komme ut av sorgboblen sin. Boka, som gjør ham så rørt at han begynner å gråte, heter How Do You Live? Det er et spørsmål han selv må finne svar på. Morens og stemorens tjenere har behandlet ham som et småbarn, og disse gamle menneskene har virket like irrelevante for ham som de gamle husene de bor i. Det er først når han nå begynner å vende tilbake til livet at han ser dem for hva de er: Folk som har kommet lenger på den samme veien han selv må gå.

De som ser Studio Ghibli-filmer og håper at plottet i seg selv skal levere tilstrekkelig action og interesse, er dømt til å gå glipp av noen av de rikeste opplevelsene i animasjonsfilmens historie. Hayao Miyazakis siste film er ikke bare hans. Den tilhører, og er skapt i samarbeid med, hele Ghibli-studioets animatører, kunstnere og teknikere: Hele «tjenerskapet» som raust gir av sin kunnskap, sitt håndverk og sin inspirasjon for å bringe liv til mesterens skaperverk.

Nesten hvert eneste bilde inneholder spor av de kunstnerne som, både innenfor og utenfor animasjon, innenfor og utenfor Japan, innenfor og utenfor film, har blitt en del av Ghiblis kultur. Av alt det som inspirerer de som arbeider der, fra Miyazaki og hans avdøde kollega Isao Takahata og videre gjennom hele staben deres. Sitatene til andre filmer florerer, både fra Miyazakis tidligere filmer og andre inspirasjonskilder.

En film som belønner gjensyn

De som er ekstra opptatt av kvalitetskunst, hektet på anime, eller rett og slett bare ihuga filmfans, vil finne mye å lete seg frem til og kose seg over. Dette er en film det vil lønne seg å se om igjen ved å følge filmviter Panpan Yangs teknikk, bilde for bilde. Panpan Yang bruker denne teknikken for å identifisere sporene etterlatt av animatørene og malerne i «cels» i gamle kinesiske filmer (cel er en forkortelse fra celluloid, og er gjennomsiktige ark brukt i tradisjonell håndtegnet animasjon). Det er en fascinerende måte å se hva både filmarbeiderne som har jobbet med filmen har tilført, og kunstnerne og håndverkerne som har inspirert dem.

Vi kan ikke unngå å ta med oss selv inn i alle filmer vi ser, og overføre egne erfaringer og besettelser til det som skjer på lerretet. Ved siden av hommages til kunstnere og filmskapere, ser jeg selv også en hyllest til Miyazakis gamle venner og kolleger fra animasjonsstudioet Toei Doga i denne filmen. Og jeg ser også en måte for ham til både å slutte fred med en far han selv har beskrevet som en tyrann, og til å anerkjenne gjelden han har til sin egen familie: Til den talentfulle kona som ga opp egne ambisjoner for å oppdra barna deres, og til sønnene som så for lite av ham under oppveksten. Hans eldre sønn Goro jobbet som landskapsarkitekt i mange år før han ble lurt inn, av Toshio Suzuki, i det magiske tårnet som farens studio er. Den yngre sønnen Keisuke har gjort egen karriere som grafiker. Han har laget en serie sjarmerende tresnitt for Ghibli-museet, men utover det har han stått imot forlokkelsen fra det mystiske tårnet.

Filmen setter Mahitos distanse til faren i sammenheng med omstendigheter i familielivet deres. De lever etter en vanlig modell i den industrialiserte verden, der den arbeidende mannen overlater mesteparten av ansvaret for hus og barn til kona. Det er vanskelig å ikke lese Miyazakis erfaringer som sønn og far inn i dette scenariet. Den åpenbare ømheten og lidenskapen som er der i de korte scenene mellom Mahitos far og stemoren, minner meg også på at det finnes mer enn to sider i denne komplekse erfaringen.

Når flere får slippe til

Teknisk sett er filmen også interessant: For selv om Miyazakis arbeidsprosess går betraktelig saktere nå enn før, virker han villig til å la kolleger han stoler på hjelpe ham med arbeidet. Suzuki har kommentert at der studioet tidligere kunne gjøre ferdig ti minutter animasjonsfilm i måneden, har Miyazakis fremskredne alder gjort at de i arbeidet med Gutten og hegren bare kunne produsere cirka et minutt i måneden. Pre-produksjonen av filmen tok to år, etterfulgt av fem år med produksjon. Animatør Toshiyuki Inoue, som ble invitert inn i staben av animasjonsregissør Takeshi Honda, har fortalt at selv om Miyazaki gjennomgikk en del av innstillingene selv, så overlot han også til Honda å se på mange av dem for vurdering og korrigering. Inoue bekrefter også at Honda holdt seg svært nær Miyazakis karakterdesign, med unntak av stemoren Natsuko, der Hondas bidrag er av stor betydning.

Både animasjon og rytme skifter mellom ulike stiler. I et omfattende intervju på fullfrontal.moe, forteller Inuoe at den første halvdelen av filmen ble tettere overvåket av Miyazaki og at den sånn sett er nærmere hans arbeid med The Wind Rises. Men fra det øyeblikket stemoren Natsuko dukker opp i historien, var Honda ansvarlig for hovedanimasjonen. Og andre hovedanimatører fikk også komme med betydningsfulle innspill senere.

De ulike animatørenes individualitet får lov til å skinne gjennom i denne filmen, og da særlig dyreskildringene: Parakitter som etterligner mennesker, froskene som i en forstyrrende sensuell sekvens sluker Mahito, flyvende pelikaner. Og hegren som forandrer seg og blir ekkel og stygg etter hvert som den nærmer seg en menneskelig form – en transformasjon som er dels komedie, og dels skrekkfilm. Hver skapning introduserer en ny og nesten forstyrrende estetikk, som forhindrer filmen fra å bli for behagelig. Dette kommer delvis av hvordan hver animatør har fått komme med sin innvirkning. Men også delvis fra Miyazakis bruk av detaljerte dreiebøker med planlagte kameravinkler, bevegelser og komposisjon (ikke ulikt Alfred Hitchcock, som hadde tilsvarende stramme dreiebøker til alle sine filmer med lignende informasjon om kamerautsnitt og -bevegelser) – der Miyazaki etterlater rom for å justere detaljer når han sjekker hovedanimasjonen.

Gjennom Miyazakis voksende tillit til, og avhengighet av, de han jobber sammen med, får vi med denne filmen en større verdsettelse av deres rolle – hvor uvurderlige de er for at han skal kunne gi oss det beste han har å by på.

Den siste filmen

Da Kimitachi wa do ikiru da? (Gutten og hegrens japanske tittel) hadde kinopremiere i Japan 14. juli 2023, hadde den blitt viden proklamert som Hayao Miyazakis «siste film». Men etter dette har historien fått en vri som ikke vil overraske noen som har fulgt karrieren hans de siste trettifem årene: Miyazaki jobber allerede med en oppfølger.

Gutten og hegren var åpningsfilm på Toronto internasjonale filmfestival den 8. september. På den røde løperen, like før den internasjonale premiere, fortalte Ghiblis visepresident Junichi Nishioka til Canadian Broadcasting Corporation at Miyazaki fortsatt kom til kontoret for å jobbe med ideer til sin neste film.

Miyazakis venn og produsent Toshio Suzuki har sagt at han ikke tror Miyazaki makter å pensjonere seg – han trenger å jobbe. Da han snakket med Karyn Nishimura, Tokyo-korrespondent for den franske publikasjonen Liberation, bare tre måneder etter premieren, sa Suzuki: «[Miyazaki] tenker på det neste prosjektet sitt hver dag» og har allerede sluttet å tenke på sin forrige film. «Jeg kan ikke lenger stoppe det, jeg har gitt opp. Jeg forsøker ikke lenger å overtale ham til å la være, selv om han skulle lage en mislykket film. I livet er det bare arbeid som kan trollbinde ham.»

Er Gutten og hegren en oppsummering av årevis med strev, tidligere utmerkelser – en måte å gjøre opp regnskap før slutten på en av de mest bemerkelsesverdige karrierene innenfor animasjon? Eller er den et forsøk på å granske og balansere skaperens ideer, et eksperiment med nye, mer gjensidig avhengige måter å jobbe på – en renselses- og fornyelsesprosess før starten på et nytt kapittel?

Uansett hvilken av benevnelsene som stemmer best, er det ikke sikkert at dette er slutten. Miyazaki og Suzuki kan, fortsatt, komme til å overraske oss.

Oversatt av Marte Stapnes.

…

Les Helen McCarthys tidligere Z-blogg om mangafilmatiseringen Jujutsu Kaisen 1.0

Mer om Miyazaki finner du i Pjotr Sapegins nydelige Z-tekst Hvordan jeg traff Hayao Miyazaki fra Zs animasjonsnummer. Kjøper du papirutgaven finner du også Dag Sødtholts tekst om «En magiker ved navn Hayao Miyazaki». Og i Zs Japan-nummer fra 2002 kan du lese Geir Friestads tekst om Studio Ghibli: «Med ørkenvind i seilene».

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon