Syndere i sydensol – How to Have Sex

Alle bilder er fra How to Have Sex, Molly Manning Walker 2023. Foto: Arthaus

 

Molly Manning Walkers mesterlige regidebut gir oss den usminkede versjonen av alle tenåringers drøm og foreldres skrekk: Vennegjengens sydentur.

Allerede på flyet ned er turen i gang. Høyrøstede stemmer, sitring av spenning og forventninger, etterfulgt av den sedvanlige klappingen ved landing, som nærmest er obligatorisk på chartertur. For de tre jentene Tara/Taz (Mia McKenna-Bruce), Skye (Lara Peake) og Em (Enva Lewis) er destinasjonen Malia Beach på Kretas nordøstlige kyst. Målene for turen for de tre jentene, som alle er under 18 år, er soling, drikking og ligging, i stigende rekkefølge. Der de to første ambisjonene er lette å oppfylle, blir veien mot sistnevnte en reise innom alle sydenturens mest solblekede og mørkeste avkroker.

I’m not a girl, not yet a woman

Ved ankomst på hotellet blir oppgraderingen til et rom med bassengutsikt tatt imot med øredøvende jubel. Jentegjengens fornøyelse over et helt ordinært rom på et like ordinært sydenhotell kan tilsynelatende virke urealistisk, men når man tar med i betraktning at disse jentene har sin bakgrunn fra det som sannsynligvis er nedre middelklasse i småby-England, fra familier som sjeldent har tatt seg råd til å bo på hotell, er reaksjonen derimot særs genuin. Det meste i Syden er flott og eksotisk når man opplever det for første gang.

De tre bestevenninnene er like på mange vis. De er eventyrlystne, lettlivede og har bestemt seg for å holde sammen resten av livet. Men det er brytningstider i vennskapet, og det ligger et alvor i bakgrunnen ved ankomst Kreta. Resultatene fra skoleåret på High School er på vei. Em er et skolelys med Straight A’s, Skye klarer seg også greit akademisk, mens Taz står i fare for å ikke bestå skoleåret. Selv om hun etter beste evne prøver å skjule det, og utad er både selvsikker og morsom, er det liten tvil om at de usikre framtidsutsiktene og det faktum at hun er den eneste i trioen som ikke har debutert seksuelt, tynger henne.

Selv om jentene føler seg som voksne og i stand til å ta rasjonelle valg, skinner det fort igjennom at de fortsatt befinner seg i et slags infantilt «nesten voksen»-liv ettersom de blå drinkene bøttes ned, neste sigarett tennes med den foregående, og drikkelekene blir stadig drøyere og mer seksualiserte. Dette er det Syden som også majoriteten av norske ungdommer skal igjennom minst én gang i løpet av livet, og som foreldregenerasjon etter foreldregenerasjon aldri får vite detaljene om.

Svette smil

Regissør Molly Manning Walker, som selv har jobbet som filmfotograf, maler et svært autentisk bilde av party-Syden, sammen med filmens fotograf, Nicolas Canniccioni, og produksjonsdesigner Luke Moran-Morris (God Own Country, The Souvenir). For alle som vært på slike destinasjoner, det være seg Sunny Beach, Kos, Magaluf, Ayia Napa eller et annet av disse sagnomsuste moderne Sodoma og Gomorra-ene, er møtet med How to Have Sex som å bli dratt tilbake til sommeren da man endelig fikk råd og lov av foreldrene sine til å dra til Syden alene. Scenene som foregår om dagen er så lyse at man som publikummer nesten må myse mot kinoskjermen, mens de nattlige eskapadene akkompagneres av voldsomme mengder neonlys og et soundtrack som er akkurat så tacky som det må og skal være på stedene hovedpersonene besøker.

Filmen nærmest dunster av flatfyll, solkrem og sigaretter, og inneholder noen av de morsomste bakfyll-scenene som noen gang er festet på film. Høydepunktet blant disse er synet av Skye som kommer vaklende ut på hotellbalkongen, innhyllet i et laken med E.T.-aktig oppsyn, mens hun kjemper for å få inhalert dagens første sigarett, og gårsdagens festligheter presser på fra magen.

Manning Walker illustrerer også det repeterende, nærmest Groundhog Day-aktige partylivet på glimrende vis. Dagene starter med å prøve å riste av seg fyllesyken fra gårsdagen, for å sjangle seg ned til bassengområdet og dagens første drink akkompagnert av nok et måltid med pommes frittes, som for øvrig er den eneste faste føden som blir inntatt i denne filmen. Deretter starter forberedelsene til kveldens eskapader foran sminkespeilet, før mengder med billig sprit på nærmest mekanisk vis tylles ned på vorspiel på klissete balkonger.

Kvelden og natten fortsetter på hedonistiske barer og diskoteker med navn som Apollon og Dionysios, hvor lange blikk gjerne utarter til tett omslynget dans og våte kyss. Kveldene avsluttes likevel gjerne sammen med venninnene, hvor man i øde gater overfylt av søppel, matrester og oppkast erklærer evig vennskap og forbanner det motsatte kjønn. Så gjelder det bokstavelig å stupe i søvn, få sin tilmålte tid med svært middels søvn før det hele går i gang igjen få timer senere. Åh, den søte ungdomstid!

Skyggesiden

Jentene blir etter hvert kjent med gjengen på naborommet på hotellet. De er selvsagt også britiske. Nok en særegenhet ved sydenturen. Man holder seg gjerne til sine «egne», og charterstedene er nærmest som enklaver hvor briter blir kjent med andre briter, østeuropeere holder seg for seg selv og nordmenn til nød sosialiserer med svensker.

Både Em og Skye er enige om at det er Billy (Samuel Bottomley) fra denne gjengen det burde satses på. Taz har derimot øye for Badger (Shaun Thomas), en nedtatovert type med billig bleket hår.  Tilsynelatende en ganske tanketom villbasse og løs kanon, og på ingen måte noen klassisk kjekkas. Måten de etter hvert finner tonen, men aldri finner helt ut av det, er både genuin og frustrerende. Det potensielle første kysset blir fortvilende gang på gang avbrutt. Tiden er knapp i Syden, og når Badger blir tatt opp på scenen for nok en drøy drikkelek, ender Taz med å ta et nattlig besøk på stranden med Billy i stedet.

Turen til stranden blir alt annet enn en god opplevelse for Taz, og filmen tar med ett den vendingen som alt for mange turer til Syden har endt med for alt for mange unge jenter. Hun blir redd og usikker: Hva sa hun egentlig ja til, var det hennes skyld at ting ble som det ble, eller ble hun faktisk voldtatt? I en fabelaktig, men opprivende montasje får vi følge Taz’ opplevelser fra hun forlot de andre på festen og gjennom natten.

Mesterlige skuespillere

Foruten å mestre selve Syden-tematikken og -estetikken til punkt og prikke, har ikke How to Have Sex særlig mye til felles med 2022-store debutsensasjon, Aftersun (Charlotte Wells). Men på samme vis som Wells, klarer regissør Molly Manning Walker å mane frem ekstremt imponerende og realistiske prestasjoner fra sitt unge skuespillerensemble. Særlig er Mia McKenna-Bruces som Taz et funn for rollen, og en skuespiller vi burde få se mye av i årene som kommer. Og hvis man legger godviljen til, kan man se for seg at en noen år eldre utgave av Sophia fra Aftersun ferierer på det samme hotellet og deltar på de samme festene som Taz og venninnene. Det hadde vært en fin måte å skape et søsterskap mellom to av de siste års klart beste filmer og skuespillerprestasjoner.



Relatert

Knightsbridge, mon amour: Joanna Hoggs The Souvenir

Blogg: Med et subtilt observert og psykologisk autentisk drama om den første kjærligheten – og det å finne sin egen stemme som kunstner– befester Joanna Hogg sin posisjon som en av våre tid fremste regissører.

The Eternal Daughter

Blogg: Argento, Hitchcock eller Scooby-Doo? I Joanna Hoggs nyeste film leker hun med skrekkfilmtropene. Men er disse bare en distraksjon?

Intet menneske er en øy? Mennesket, blikket og rommet i Joanna Hoggs filmer

Blogg: Tre filmer av den britiske filmkunstneren Joanna Hogg er blitt vist på cinemateket i Oslo denne våren. I bloggen ser vi nærmere på temaer i Hoggs filmer.


Fra siste Z

Forskjellige verdener

Hva vi snakker om når vi snakker om generasjoner. | kun utdrag

Vill vest-fest på femmern

Alt var bedre før? Det er bare delvis sant og hverken klokt tenkt eller uttrykt. | kun utdrag

Sex, løgn og amoral

Jeg hadde mine formative år under den amerikanske filmens andre gullalder. Men det er særlig to filmer som formet måten jeg ser film på: Den ene fransk, den andre britisk. | kun utdrag


Fra arkivet

I følelsenes vold

Z #2 2016: Det tok et par år før jeg ble klar over hvor følelsesridd mitt forhold til film var. | kun utdrag

Komedie i svart/hvitt om et grått Norge

Z #4 1986: Fred Sassebo intervjuet av Jon Iversen | kun utdrag

Blant slunkne neonlys og rustne tannhjul

Z #4 1999: En maskinist på ferie. | kun utdrag