Sulis 1907

Alle bilder er fra Sulis 1907, Nils Gaup 2023. Foto: SF Studios

 

 I Sulis 1907 tar Nils Gaup oss med ned til arbeiderne i gruvene. Men blir filmen for kammerspillaktig og innstengt?

Sulis 1907 har et helt konkret historisk forelegg: Et av de viktigste øyeblikkene i norsk arbeiderhistorie. Det som kunne endt som et lite, ubetydelig opprør med noen oppsigelser som konsekvens, førte til at Arbeidsmannsforbundet fikk hele Sulitjelma som medlemmer over natta. Livet i bygda ble forandret for alltid.

Forelegget er i seg selv spektakulært: Januar 1907 samler arbeiderne seg fra samtlige gruver på Langvatnet, det eneste stedet svenskdrevne Sulitelma Aktiebolags Gruber ikke eide og kontrollerte. I alt 1300 mann står på isen når Ole Kristoffer Sundt ber alle som vil være med i fagforeningen om å ta et skritt til venstre. Nesten samtlige trår kollektivt til siden. Potensialet for det man helt uironisk må kunne kalle et episk filmøyeblikk er som skrevet inn i selve historien.

Regissør Nils Gaup virker derimot ikke å være enig i dette. Sammen med manusforfatter Christopher Grøndahl har han valgt å ikke ta med selve øyeblikket som skrev nettopp Sulis og året 1907 inn i norsk arbeiderhistorie. Opprørets kulminasjon på isen er redusert til et stillbilde med en forklarende tekst rett før rulleteksten glir over skjermen. Etter å i snaut 1 time og 45 minutter ha gledet meg til å se dette øyeblikket utspille seg i all sin storslåtthet, ble skuffelsen stor da denne så åpenbare filmatiske muligheten ble dumpet som gammelt gruveslam.

Gaup holdt Q&A etter visningen jeg var på. Da han ble spurt om hvorfor scenen på Langvatnet manglet i filmen, mente han det ikke var nok action. «De tok bare et skritt til venstre,» sa han, som om det var snakk om noe hverdagslig. Betyr det at Gaup ikke tror han har evnene til å gjøre denne forholdsvis egenartede hendelsen spennende? Jeg tror ikke på det. Rent spekulativt, mistenker jeg at det egentlig handler om økonomi. Den forklaringa hadde jeg også hatt lettere for å godta, for ikke å si sympatisere med.

1300 sinte menn

Kan hende er det ikke rettferdig å kritisere en film for det den ikke er, men i dette tilfellet skriker mangelen ut til meg som et kor av 1300 sinte menn. Den er dessuten symptomatisk for problemene med filmen; jeg plages ikke så mye av hva Sulis 1907 er, men snarere av hva den ikke er. Gaup har nemlig laget en temmelig ålreit film, med en tematikk og historie jeg har savnet i nyere norsk filmflora. Sulitjelma-opprøret i 1907 regnes som gjennombruddet for fagbevegelsen i Nord-Norge. Med den sterke arbeiderhistorien i Norge og Skandinavia for øvrig, hvorfor har det tatt så lang tid å få vår Matewan (John Sayles, 1987)?

Sistnevnte handler om en like betydningsfull gruvestreik i USA på 20-tallet, og for så vidt også om hvordan gruveeierne aktivt satte hvite og fargede arbeidere oppimot hverandre, slik også de forskjellige gruvene i Sulis 1907 manipuleres til å kjempe mot hverandre, framfor å vise solidaritet; moralen er selvsagt «sammen er vi sterke».

Visst er norsk mellomkrigsfilm full av streik- og arbeiderfilmer, samt Streik! (Oddvar Bull Tuhus, 1975), men siden den nyliberale individualismens bølge veltet over Vesten like etter, har det vært langt mellom storfilmene om de viktige slaga som kun kan vinnes sammen. Selv i filmer om så kollektive innsatser som motstanden under andre verdenskrig, blir ofte veldig mye ansvar (og ære) lagt på den enkeltes innsats – den skal ikke underdrives, men ingen store seiere vinnes av en mann alene. Jeg vil nødig snakke ned norsk film, men det er forfriskende å se historier som tar oss ut av urbane enkeltmenneskers streben, eller kampen for frigjøring på 40-tallet, og vier seg til konfliktene som foregår i marginene av storbyene og som likevel sender sjokkbølger langt utenfor sine synlige rammer. Her har alltid Gaup stått på for ikke å la de gå ubemerket hen, og all honnør til ham for det.

Sammen med Ellos eatnu – La elva leve fra i fjor, synes vi å kunne se konturene av en tendens i norsk film, hvor viktige, politiske historier med en klar distriktsforankring (ikke minst fra Nord-Norge) får nasjonal interesse i et stort, Hollywood-aktig format. Den lille historien får slik en potensiell virkning utover sitt konkrete øyeblikk, men fratas samtidig noe av sin egenart ved å fortelles likt som svært mange andre kinofilmer. Selv om vi ikke har sett akkurat denne historien på skjermen, blir historien fortalt i en så gjenkjennelig dramaturgisk struktur, at vi likevel vet hvordan den spiller seg ut – scene for scene. For det er til syvende og sist egenart jeg savner, ikke bare filmatisk, men også mer av det historiske og geografisk konkrete – som forsamlingen på isen.

Farløse Konrad fra Sverige (Otto Fahlgren) blir solgt som «slavebarn» til Sjønstå-gård av sin fattige alenemor for deres felles berging av livet. Etter årevis i ulønnet arbeid stikker han av til nærliggende Sulitjelma for å søke arbeid i gruvene. Her blir han møtt av slu funksjonærer, et beinhardt arbeiderfellesskap, desto mer brutale arbeidsforhold, og den sheriffaktige daglige lederen Wenström (Simon J. Berger), som har flyttet tilbake til Skandinavia fra USA for å øke gruvenes profitabilitet. Kampen for å holde ut arbeidet, med en «ta med mor og søster til Amerika»-drøm som motivasjon, blir desto vanskeligere når Wenström verver Konrad som spion for ledelsen, og når han forelsker seg i stuepiken hans (Pernilla Sandøy). Skal Konrad tjene sine egne eller fellesskapets interesser, og er det egentlig noen forskjell?

Selv om Konrad er hovedpersonen, framstår han som forholdsvis passiv, der han blir revet mellom to sterke krefter: På den ene siden individet Wenström, som dessuten er representant for usynlige aksjonærer i Helsingborg, og hans kalde, kapitalistiske logikk om økt profitt til enhver pris. På den andre står det hardbarka arbeidslaget ved Hanken-gruve, ledet av Rasmus (Rune Temte), som kollektivt gradvis radikaliseres i møte med stadig dårligere lønns- og arbeidsforhold. Samtidig blir selvsagt skjebnens øyeblikk lagt i Konrads hender, hvor hans unike egenskaper knytter sammen trådene som må møtes for at opprøret virkelig kan skje.

I spennet mellom jeg og vi

Nils Gaups styrke har alltid vært å se sammenhengen mellom kollektivet og individet, hvordan maktsamspillet mellom dem er flytende, men samtidig skjebnesbestemmende for begge parter. Dette gjelder like mye i voksenfilmer som Veiviseren (1987) og Birkebeinerne (2016), som i barnefilmen Håkon Håkonsen (1990), som etter min mening er Gaups høydepunkt. Blikket hans for maktens rolle i både små og store hendelser er det som gjør ham til en interessant filmskaper, selv om han følger vel konvensjonelle fortellerstrukturer – noe som sammen med et pinlig manus gjorde Birkebeinerne til en nokså døll film, imidlertid med noen spektakulære skikjøringsscener. Mens Sulis 1907 også på mange vis er konvensjonell, har den likevel akkurat nok egenart til å fenge, slik Veiviseren og Kautokeino-opprøret (2008) vant på et språklig, kulturelt og historisk fundament som sjelden er sett på film.

Når Sulitjelma 1907 skinner gjennom Sulis 1907, er filmen på sitt beste. De som har besøkt den lille bygda vil umiddelbart kjenne seg igjen, om enn her i full aktivitet med tjukk røyk osende ut i vinterlandskapet som et iskaldt Mordor. Filmskaperne har virkelig klart å gi liv til tiden og stedet – så fremt de oppholder seg der. Første gang vi blir med ned i gruva, og får se mannskapet hamre feiselet i boret til takta av arbeidersanger (og slik belyser en rent praktisk årsak til å synge på jobb), kommer lyd, menneske og bilde sammen i gnistrende nærvær, intensitet og autentisitet.

Men etter hvert som filmen får løpe, tilbringer vi såpass mye tid i gruvene, også i scener som ikke nødvendigvis hadde trengt å utspille seg der, at det virker som en enkel løsning å spille inn der framfor annensteds. Jeg blir sittende og savne mer av Sulitjelma, mer av det øvrige livet og menneskene, det vi får se så mye av i filmens første halvtime.

Fra å trekke kjensler på storslåtte, historiske drama som bygger ekspansive verdener, får jeg en økende følelse av å se på det mer innestengte Fjernsynsteateret, med de mange små, kammeraktige miljøene: Gruva, arbeiderbrakka, kontoret til Wenström. Tidvis oppleves selv utendørsscenene underlig innestengte. Samtidig er Sulitjelma i en gryte mellom fjell, og har sånn sett noe klaustrofobisk over seg – likevel er det ikke helt denne klaustrofobien jeg opplever, kan hende kommer dette av at det tidvis er noe kunstig over stedene og møtene som forekommer der. I motsetning til Fjernsynsteateret, er det derimot ikke én eneste Oslo-dialekt å spore i hele filmen. Det er herlig å høre dialekter fra enhver krik, krok, dal, haug, bakke og stump fra alle landsdeler ytre seg.

Også å våge er viktig

Det er vanskelig ikke å sympatisere med en film om en neglisjert del av norsk historie, et øyeblikk som nok har påvirket langt flere enn det er personer som kjenner til det, og som dessuten gjennom sitt konkrete blikk på dette opprøret, blir en film om den norske arbeiderbevegelsens kamp for skikkelig lønn og et trygt arbeidsmiljø generelt. Sulis 1907 har også tatt seg bryet med å hente fram viktige, men mindre kjente personer fra norsk politisk historie som agitatoren Helene Ugland (Alexandra Gjerpen), og makter å representere både den distriktsnorske arbeiderklassen, de like undertrykte svenske importarbeiderne og nordnorske folkemytologiske skikkelser, som den tøffe kokka Svarta Bjørn.

Nettopp ved å ta alle disse menneskene på alvor som tenkende, følende og handlende subjekter med evne til å skape historie, hever Sulis 1907 seg over mye øvrig underholdningsfilm, selv om den etter min smak følger en vel konvensjonell oppskrift for hvordan man skal fortelle disse historiene og dermed mister noe av identiteten den egentlig jobber hardt for å etablere i overflaten; filmens strenge Hollywood-form punkterer noe av potensen i det eksplosive innholdet. Hva hadde skjedd om man kasta litt mer Bredo Greve og litt mindre Steven Spielberg i miksen?

Til syvende og sist ønsker jeg meg bare mer av det som gjør akkurat dette stedet, denne tiden og disse menneskene spesielle, mer av dette konkrete øyeblikket, selv om vi får det i greit monn. Spesielt fraværet av opprøret på isen er enormt skuffende. Likevel er det mye glede å hente i Sulis 1907 for alle med et hjerte som banker for dem på gulvet, de som har kjempet for fellesskapets rettigheter og de som ennå kjemper. Filmen slår et slag for Sauda, Rjukan, Mo i Rana, Sulitjelma og alle andre småsteder med stor betydning for norsk økonomi og arbeidsliv – og det er fint i seg selv. Jeg skulle bare ønske den våget å ta litt flere sjanser, slik de 1300 som våget å samle seg på isen gjorde.



Relatert

The Act of Killing: en kvalm frihet

Blogg: Frihet, frihet, for et ord. Vi vil alle ha frihet, vil vi ikke, men hva med friheten til å drepe?

LITE FILM I LITE LAND

Blogg: Norsk film er strengt tatt bedre enn noensinne, men knappe ressurser gjør det vanskelig å nå målene regjeringen har satt for norsk audiovisuell kultur.

Morsom og dødelig seriøs

Blogg: Dag Johan Haugeruds Barn er en film som går under huden på den norske samfunnsdebatten.


Fra siste Z

Forskjellige verdener

Hva vi snakker om når vi snakker om generasjoner. | kun utdrag

Vill vest-fest på femmern

Alt var bedre før? Det er bare delvis sant og hverken klokt tenkt eller uttrykt. | kun utdrag

Sex, løgn og amoral

Jeg hadde mine formative år under den amerikanske filmens andre gullalder. Men det er særlig to filmer som formet måten jeg ser film på: Den ene fransk, den andre britisk. | kun utdrag


Fra arkivet

Aki og Mika Kaurismaki – Nordens filmhåp flagger ut

Z #3 1989: Det finske brødreparet Aki og Mika Kaurismäki er forlengst etablert som Nordens filmhåp – [...] | kun utdrag

Den kulturelle schizofrenien – Notat om Wim Wenders filmer

Z #2 1985: Wim Wenders har i en årrekke hørt med blant de ledende regissører innenfor den nye tyske filmen. [...] | kun utdrag

Under en svart sol: Om Lasse Henriksen og ‘Love is War’

Z #4 1990: Helt i begynnelsen av 70-tallet gjennomgikk den norske filmen et stort generasjonsskifte. Samtidig [...] | kun utdrag