Den nye dronningen av skrekkfilmsjangeren: Mia Goth

Pearl, Ti West 2022

 

Med et navn som nesten er for godt til å være sant og med hele syv skrekkfilmer i beltet de siste syv årene seiler Mia Goth opp som den nye definitive dronningen av sjangeren.

Helt siden Goth, i rollen som den tilsynelatende forskremte 15 år gamle jenta P, kneppet ned skjørtet, spredde bena og lot tisset sildre over sin ydmykede, tidligere elskerinne Joe (Charlotte Gainsbourg) mot slutten av Lars von Trier mesterlige, men tidvis grusomme epos Nymphomaniac (2013), så man konturene av det som gjør at hun nå er skrekkfilmsjangerens aspirerende dronning. Om filmen strengt tatt ikke er en skrekkfilm i tradisjonell forstand (selv om den inneholder aldri så mange skrekkelige scener) er det noe med det mimikkløse ansiktet bak den fornedrende handlingen som bar bud om at Goth klarer å skape like store mengder skrekk, avsky og sympati for karakterene hun framstiller. En enorm styrke hun senere har videreutviklet i hele syv sterke skrekkfilmroller (åtte om man regner Claire Denis’ klaustrofobiske romfilm High Life (2018) som en skrekkfilm)). Det er rett og slett umulig å stille seg likegyldig når Goth entrer lerretet.

Karakter foran handling

Infinity Pool, Brandon Cronenberg 2022. Foto: UIP

 

Snart 30 år gamle Mia Gypsy Mello da Silva Goth (!) har en imponerende og selektiv karriere å se tilbake på, og er da også ifølge henne selv meget drevet av hvem som sitter i regissørstolen når hun velger prosjekter. Hun har i tillegg til nevnte von Trier og Denis, jobbet med regissørstjernene Luca Guadagnino (Suspiria, 2018) og Gore Verbinski (A Cure for Welness, 2016), samt de uavhengige filmskaperne Brandon Cronenberg (Infinity Pool, 2022) og Ti West (X og Pearl, 2022). Goth har selv uttalt at handlingen i et prosjekt interesserer henne lite. Det er karakterutviklingen som betyr noe.

Om man ikke ser godt etter, kan man finne på å redusere Goth til en skuespiller som forholder seg til en enkel oppskrift på karakterbygging. Ofte, men ikke alltid, er karakterene hennes naive unge kvinner med et i utgangspunktet godtroende og optimistisk syn på livet, som gjennom en seksuell oppvåkning og/eller en traumatisk opplevelse får en kynisme over seg som gjerne fører til et voldelig utkomme. Onde tunger vil også påpeke at flere av regissørene Goth har arbeidet med gjerne kler av henne, for så å ta livet av henne ved første og beste anledning.

Endelig i hovedrollen

Pearl, Ti West 2022

 

Å bli undervurdert er en erfaring hun deler med den skuespilleren hun kanskje slektes aller mest på; Shelley Duvall. Likheten med Duvall er slående på flere vis. De store, tindrende øyene og den karakteriske høyfrekvente stemmen er to ting, men det kan også virke som om Goth har vært direkte inspirert av to av Duvalls mest kjente roller i hennes to foreløpige eneste hovedroller, som tittelrollen i Pearl, og som Maxine i X.

Det er noe veldig Olive Oylsk à la Robert Altmans Popeye (1980), ispedd Sissy Spaceks tragiske og plagede Carrie (Brian de Palma, 1976) over Goths maktprestasjon som Pearl. I filmen, som er lagt til de rurale sørstatene anno 1918, drømmer den unge hovedpersonen om et bedre liv, aller helst som skuespiller i Hollywood. I tillegg har hun et ekstremt behov for kroppslig nærhet, som kommer til syne i flere heftige scener. Virkeligheten er noe annet. Ektemannen er soldat i første verdenskrig, og hun må ta vare på sin sterkt invalidiserte far under påsyn av en pietistisk mor fra helvete. Pearl holder motet oppe og drømmene i hevd så lenge hun klarer.

Den nærmest infantilt naive holdningen til livet Pearl viser i filmen, og byggingen av en slags beskyttende vegg rundt seg fra det som er vondt, ligner mistenkelig på hvordan Skipperns frue holder hverdagen gående til tross de stadige urolighetene rundt henne. Popeye er ikke noen skrekkfilm, men det er på et vis noe skremmende over den teatralske og tidvis overspilte prestasjonen til Duvall, og man kan med innlevelse se for seg hvordan Olive Oyl, hadde reagert på den psykiske og fysiske terroren både Carrie og Pearl blir utsatt for. Når det til slutt tilter for stakkars Pearl, forsvinner naiviteten til fordel for en slag oppjazzet utgave av Baby Jane Hudson (Bette Davies) fra What Ever Happened to Baby Jane (Robert Aldrich, 1962). Men når nødvendig blodsutgytelse er gjennomført, returnerer Pearl til det naivistiske. Hele transformasjonen fra yndig, men kåt sørstatspike til kaldblodig morderske og tilbake igjen, er vanvittig skremmende og imponerende utført. Og utrolig nok sitter man også igjen med både sympati og avsky for Pearl når rulletekstene starter.

X, Ti West 2022

 

I X ligger Goths rolletolkning som Maxine tettere på Duvalls aller største prestasjon som skuespiller, som Wendy Torrance i Ondskapens hotell (Stanley Kubrick, 1980), mens selve handlingen slekter på 70-tallets lavbudsjetts slasherfilmer, som Texas Chainsaw Massacre (Tobe Hooper, 1974) og The Hills Have Eyes (Wes Craven, 1974). Når Maxine og resten av teamet som skal spille inn en lavbudsjetts pornofilm trenger et sted å skyte filmen sin, peker et avsidesliggende småbruk et sted i sørstatene seg ut som en perfekt og rimelig location. For alle som har sett en gritty amerikansk skrekkfilm er dette derimot selvfølgelig lokasjonen fra helvete, og slik ender det også i stor grad med å bli her. Det eldre, mystiske ekteparet som bor på småbruket viser seg å være alt annet enn snille, og snart begynner én etter én å falle fra. Maxine velger først å neglisjere de åpenbare tegnene på at noe er galt og er gjennomgående positivt innstilt til både folk og den svært vaklende filminnspillingen. Men når det virkelig gjelder tar hun saken (øksen) i egne hender, og finner uante krefter, akkurat som Wendy Torrance. Der Wendys «indre Ripley» vekkes av morsinstinkt, er det ønsket om å leve og få muligheten til å bli noe her i verden som gjør at Maxine tar opp kampen. En mulighet Pearl aldri fikk.

Når birollen tar styringen

Infinity Pool, Brandon Cronenberg 2022

 

Selv om Goth endelig har opplevd å være hovedrolleinnehaver de siste to årene, er hun fortsatt med god grunn kjent for sine minneverdige birolleprestasjoner. Hun stjeler gjerne scenene hun er med i, uansett hvor liten rollen hennes er. En viktig årsak til dette er en hennes voldsomme tilstedeværelse som skuespiller. Dette har hun til felles med en av skuespillerne hun har nevnt som inspirasjonskilde; Cate Blanchett. Det er nærmest ufattelig å tenke på at Blanchetts Galadriel totalt sett har cirka elleve minutter skjermtid i løpet av Ringenes herre-trilogiens voldsomme spilletid (Peter Jackson, 2001–03). Tatt i betraktning av både hvor viktige partiene med henne er for at handlingen drives fremover, men også hvor mye hun gjør ut av dem. Et eksempel er scenen hvor den ellers så samlede «Lady of the Woods» mister fatningen i møtet med Ringen. Dette øyeblikket er ti ganger skumlere enn hvilken som helst siklende ork, nettopp fordi Blanchett har skapt et inntrykk av at karakteren hun spiller ikke er i stand til slike utbrudd.

Det voldsomme inntrykket Goth gjør i Nymphomaniac er allerede nevnt, og spilletiden hennes i både Suspiria og High Rise utgjør til sammen svært få, men veldig minneverdige minutter. I årets kanskje beste skrekkfilm, Infinity Pool, er derimot situasjonen en annen. Goth, i sin kanskje mest infame prestasjon så langt, tar fullstendig luven av en skjelven Alexander Skarsgård. I omgivelser som trekker linjene til både David Lynch og Nicolas Winding Refn, briljerer hun som femme fatale med klare nikk til kanskje særlig Glenn Closes historikk som kaninkoker og hundehater. Måten hun ganske kjapt styrer hvert eneste steg stakkars Skarsgård foretar seg, gjør at innsatsen i Infinity Pool nesten kan føyes til den korte merittlisten hennes med hovedroller.

There is a new queen in town

X, Ti West 2022

 

Listen over forgjengere som skrekkfilmdronning er lang og ærefull, men Mia Goth har klatret ned fra skuldrene til storheter som Janet Leigh, Jamie Lee Curtis og Neve Campbell og står nå stødig og rakrygget for seg selv, klar for å fortsette å gi sjangeren drøssevis av særegenhet og talent, ispedd gode doser inspirasjon fra banebrytende prestasjoner i filmhistorien. Med MaXXXine, som avslutter Ti Wests skrekkfilmtrilogi om Pearl og Maxine, i postproduksjon, og klare planer om en sentral rolle i filmatiseringen av den definitive horror-romanen, Mary Shelleys Frankenstein (1818) signert Guilermo Del Toro, ser fortsettelsen lys ut for Mia Goth. Eller mørk om du vil.

Z filmtidsskrift arrangerer skrekkfilmseminar med Norsk filmklubbforbund. Bli med på en helg med film og foredrag på Cinemateket i Oslo 28.–29. oktober. Les mer her.

 



Relatert

Cronenberg-familiens gåtefulle filmer

Blogg: Kropp, sykdom som forandrer og forvrenger, og generøse mengder blod og gørr. David Cronenberg og hans barn lager filmer som gjør det skremmende i vår hverdag mer synlig.

Minneverdige Monroe

Blogg: Marilyn Monroe var både en særegen filmskuespillerinne - og en inspirasjonskilde for filmindustrien. Zs blogger presenterer noen notater om Monroe som filmstjerne, Monroe og regissørene samt Monroe og andre kvinnelige filmskuespillere.

Matthew McConaugheys tidlige gullkorn

Blogg: Etter Oscar-utdelingen: Matthew McConaugheys nåværende, svært fruktbare del av karrieren settes som regel opp mot hans uglesette regjeringstid som kongen av blodfattige filmromanser. Mindre omtalt er hans tidlige filmografi, som inneholder en rekke interessante roller.


Fra siste Z

Sulten etter å høre til

Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag

Markens grøde

Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag


Fra arkivet

Den likegyldige middelvei

Z #3 2003: Artikkelforfatteren har både i fjor og i år fortløpende kommentert Kortfilmfestivalen i Grimstad [...] | kun utdrag

Tre enigmaer av Joachim Trier

Z #3 2003: Norskdanske Joachim Triers tre kortfilmer fra tiden ved National Film & Television School i [...] | kun utdrag

Årets norske kortfilmer anmeldt

Z #1 1987: Her finner du kortanmeldelser av filmene i hovedprogrammet på kortfilmfestivalen i Trondheim 1986. [...] | kun utdrag