Forrige tiårs beste skrekkfilm: The Wailing

Alle bildene er fra The Wailing, Na Hong-jin 2016

 

De siste ti årene har en rekke gode og innovative skrekkfilmer på ulikt vis revitalisert sjangeren. Best av dem alle er Na Hong-jins elleville fabel The Wailing (2016).

It Follows (David Robert Mitchell, 2014), Babadook (Jennifer Kent, 2014), The Vvitch (Robert Eggers, 2015), Raw (Julia Ducournau, 2016), Get Out (Jordan Peele, 2017), og ikke minst Hereditary (Ari Aster, 2018) og Midsommar (Ari Aster, 2019), er bare noen eksempler som viser at skrekkfilmsjangeren er friskere enn noen gang. Filmene viser også at sjangeren kan romme enormt mange tematikker og subsjangre, være både rørende og morsom, grusom og vakker, skremmende og besnærende.

Na Hong-jins femte, og foreløpig siste film som regissør, inneholder alle disse elementene, og fortjener å trone helt i toppen når man skal lage en liste over de ovennevnte storverkene. The Wailing (2016) er sørkoreansk film på sitt ypperste.

Filmen er både en eminent thriller, bekmørk film noir, medrivende drama, og en tidvis både sjokkerende og opprivende skrekkfilm. Da filmen kom ble den unisont hyllet av både nasjonalt og internasjonalt pressekorps. Den vant hele 34 ulike priser og ble av nevnte Ari Aster omtalt som forrige tiårs beste skrekkfilm. Na Hong-jin henter dessuten inspirasjon fra både sørkoreansk folklore og nepalsk sjamanisme. Og så er det skogen som omkranser byen, som filmfotograf Hong Kyung-pyos (Parasite, Snowpiercer, Burning) utsøkte fotoarbeid, kombinert med foruroligende musikk, får til å fremstå som et uoversiktlig sted du helst burde holde deg unna. Men samtidig er skogen også så forlokkende og mystisk at man trekkes dit. Etter hvert fremstår den også som en forent levende organisme som gradvis spiser seg inn i menneskenes sinn.

Forpestet småbyliv

Hadde man fjernet all miseren hadde den fiktive småbyen Goksung fremstått som en sørkoreansk utgave av den like fiktive, men svenske Högboträsk, i Josef Fares’ Kopps (2003). Et miljø hvor det skjer så lite kriminalitet at det ikke har all verdens konsekvenser at byens politistyrke verken er omfattende eller spesielt talentfull. Slappest og minst skikket av det lille politiarbeidskollektivet er Jong-goo (Kwak Do-won). Som en slags voksen utgave av fetter Anton i Andeby trives han best når han ligger hjemme og dormer på en madrass på gulvet.

Dette bedagelige slaraffenlivet får en brå slutt når en rekke bestialske drap rammer bygden. Et slags virus har forpestet en rekke innbyggere og gjør dem i stand til å ta livet av sine familiemedlemmer. Som flere av sine regissørlandsmenn legger Na Hong-jin lite imellom når han skildrer innbyggerne som over natten forvandles til zombieaktige krapyler som gladelig tar livet av alle som står dem nær. Skrekkfilm og komedie kombineres ypperlig i det Jong-goo ankommer de første åstedene og nærmest ignorerer de skrekkelige synene som møter ham.

Etter hvert slår derimot alvoret inn, og når det viser seg at en mystisk eldre japansk mann (Jun Kunimura) som har bosatt seg i en hytte i skogen kan være skyld i de makabre hendelsene blir situasjonen gradvis mer alvorlig. Når etter hvert Jong-goos egen datter ser ut til å være forpestet går alvoret over i desperasjon. Samtidig med japaneren dukker dessuten en mystisk kvinne (Chun Woo-hee) opp i byen og forsøker å advare om hva som er i ferd med å skje.

Einstøingen blir på klumsete vis konfrontert ute i skogen, og både en japansktalende nevø under presteutdannelse og en tradisjonell sørkoreansk sjaman blir tilkalt, uten de helt store resultatene. Uhyggen har for alvor senket seg, og i noen særlig urovekkende sekvenser står en demonisk utgave av japaneren og beiter på et rådyrkadaver. Er det grusomme synet bare et mareritt, eller kan den tilsynelatende lakoniske mannen være et utenomjordisk vesen, eller enda verre – selve djevelen?

De syv dødssyndene

Foruten det like miserable været (det regner konstant), slekter The Wailing også tidvis på David Finchers bekmørke nittitallsklassiker Se7en (1995). Gjennom nærmere to og en halv times spilletid rekker regissør Na Hong-jin innom alle de syv dødssyndene, og Jong-goo gjør seg skyldig i minst latskap, begjær, hovmod, misunnelse og grådighet fint på egenhånd. Resten av innbyggerne tar seg pent av de resterende syndene misunnelse og fråtsing.

Etter hvert som menneskene vi møter fortsetter å synde og ikke ta konsekvensene av at onde krefter har overtatt, blir det nærmest uunngåelig at det hele vil få en brutal og rystende avslutning. Som når Mia Farrow er tvunget til å se hva som skjuler seg barnevognen i Rosemary’s Baby (Roman Polanski, 1968) eller Sam Neill skrekkslagent avslører det kona hans har ligget med de siste månedene i Possession (Andrzej Zulawski, 1981). Begrep som skrekkblandet fryd, eller sjokkblandet tilfredsstillelse, har kanskje aldri vært så gjeldende som opplevelsen når man sitter ytterst på kinosetet av denne filmens sluttscener.

Særlig hovmodet de fleste viser når de tror at hendelsene har en naturlig forklaring får grusomme konsekvenser. Som Brad Pitts detektiv Mills i Se7en er Jong-goo hovmodig og for ignorant til å tolke advarslene han får fra den mystiske kvinnen. Og lærepengen viser seg å bli særs grusom.



Relatert

Norsk skrekkfilm og jakten på varemerket

Z #1 2016: Har norsk skrekkfilm en egen identitet? | kun utdrag

Citizen Iversen om kanadisk skrekkfilm – 21. rapport fra Ottawa

Blogg: Visste du at selve urfilmen for den moderne slasher- og stalker-filmtradisjonen var kanadisk? Skrekkfilm har siden 70-tallet vært en av de største genrene i kanadisk film, og er mer enn Cronenbergs surrealistiske kroppsfantasier.

Monsterbølgen

Z #2 2023: To monsterfilmer fronter en egen underbølge i den nye sørkoreanske filmen. Vestlig film var inspirasjon, men med tilføyd lokal tematikk og særegenheter ble de både nasjonale og internasjonale suksesser. | kun utdrag


Fra siste Z

Forskjellige verdener

Hva vi snakker om når vi snakker om generasjoner. | kun utdrag

Vill vest-fest på femmern

Alt var bedre før? Det er bare delvis sant og hverken klokt tenkt eller uttrykt. | kun utdrag

Sex, løgn og amoral

Jeg hadde mine formative år under den amerikanske filmens andre gullalder. Men det er særlig to filmer som formet måten jeg ser film på: Den ene fransk, den andre britisk. | kun utdrag


Fra arkivet

Bastøy

Z #4 2010: Marius Holst og Stellan Skarsgård om Kongen av Bastøy, intervjuet av Gunnar Rehlin | kun utdrag

De Palma-glimt II

Z #4 2015: Vi har spurt et knippe cineaster fra inn- og utland om å velge ut tre favorittscener eller -øyeblikk fra Brian De Palmas filmografi. | kun utdrag

Gudfaren fra I til III – Michael Corleones tapte illusjoner

Z #2 1991: Artikkelforfatteren skisserer noen temaer og konflikter i Francis Ford Coppolas triologi om [...] | kun utdrag