Med røntgenblikk på det rumenske folkedypet: R.M.N.

Alle bildene er fra R.M.N., Cristian Mungiu 2022. Foto: Another World Entertainment

 

En tilsynelatende enkel film om familierelasjoner bobler og syder under overflaten når Cristian Mungiu ser nærmere på kulturkollisjoner, kjønnsroller og det vi ikke får se i skogen.

En liten gutt med ransel kommer ut av et hus, på vei til skolen, og går gjennom en port til skogen. Plutselig får han øye på noe, stopper opp og snur. Hva er det han har sett?

Sånn starter Cristian Mungius R.M.N. Tittelen er den rumenske forkortelsen for MR-undersøkelse. Filmen har en kort scene med en slik undersøkelse, men tittelen spiller nok heller på den grundige undersøkelsen Mungiu gjør av det rumenske folkedypet og det som finnes der.

Filmens hovedperson, Mathias, er faren til den lille gutten og arbeider på et slakteri i Tyskland. Når han vite at faren er syk, ber han om avløsning. Den brutale arbeidslederen kaller ham en jævla sigøyner og Mathias skaller ham ned. Han flykter fra Tyskland og jobben til hjembygden sin i Transylvania, Romania. Der har han – i tillegg til sønnen som har blitt stum etter opplevelsen i skogen – faren, en ekskone og elskerinnen Csilla, men alle, unntatt faren, klarer seg utmerket uten ham.

Fremmedfrykt og konfrontasjon

Livet i landsbyen går i det vante helt til den lokale brødfabrikken, hvor Csilla jobber, ansetter to menn fra Sri Lanka. Til tross for at de i ukevis har annonsert etter arbeidskraft lokalt, har ingen søkt på grunn av dårlige betingelser. Fremmedfrykten hos de lokale bobler opp til overflaten og etter hvert benyttes det Ku Klux Klan-lignende metoder for å få dem vekk igjen. Brannforsøk og boikott av brødfabrikken tvinger frem en konfrontasjon i form av et folkemøte i landsbyen. Der braker det allerede etnisk sammensatte lokalsamfunnet sammen i en krangel som snart handler om noe mer enn noen stakkars fremmedarbeidere fra Sri Lanka. Mathias selv vil bare være sammen med Csilla, men når det skjer noe med faren tvinges han ut av skallet sitt.

Jeg hadde gleden av å høre Cristian Mungiu fortelle om filmen og hvordan han jobber på en førpremiere på Vega scene. R.M.N. er basert på en sann historie, og folkemøtet er tatt opp i lokalet hvor det faktiske møtet fant sted. Han var klar på at han som regissør ikke tar parti i konflikten, men bare lar scenen utspille seg. Scenen er ellers skutt i en tagning som varer i over 17 minutter. Mungiu er ikke glad i å klippe, så hver scene er planlagt nøye foran et mest mulig statisk kamera. Under innspillingen av R.M.N. hadde de et eget sett med regler for kamerabruken: Det skal bare bevege seg når det er nødvendig.

Det stillestående kameraet og de lange tagningene er imidlertid absolutt ikke det samme som en stillestående film – skuespillerne og miljøet er interessante nok i seg selv, og driver handlingen fremover gjennom sine replikkvekslinger og handlinger.

Det er i det hele tatt noe minimalistisk og enkelt med hele filmen. Det er ingen store følelser som spilles ut, og handlingen foregår rundt juletider, en grå og livløs tid i naturen som vi vanligvis pynter opp med lys og farger. Høytiden markeres i filmen, men bare som et bakteppe for relasjonen mellom karakterene.

Noen bjørner

Det er allikevel mye symbolikk i R.M.N. og spesielt bjørnen er sterkt til stede i filmen, både som en del av faunaen, Transylvania har den største bestanden av brunbjørn på det europeiske kontinent, og som en naturlig del av folkloren. Bjørnen symboliserer fornyelse og denne fornyelsen feires med prosesjoner der man kler seg ut i bjørneskinn når bjørnen våkner fra dvalen. En slik prosesjon er også med i R.M.N..

Men: Er bjørnen også et bilde på Romanias kamp som selvstendig stat, inneklemt mellom øst og vest og med en fortid herjet av undertrykkelse og kolonialisering? Den primitive frykten landsbyboerne kjenner på når fremmedarbeidere med en annen hudfarge, og det ukjente de representerer, dukker opp og tar over jobbene ingen vil ha, er jo også nettopp en frykt for fornyelse. Som det sies i folkemøtet: «Det neste blir at det bygges en moske her», selv om srilankerne er katolske. Det er ingen interesse fra de lokale til å bli kjent med fremmedarbeiderne, heller ikke fra kirken eller det lokale politiet. Bare Csilla prøver å gjøre alt for at de skal trives i landsbyen og kunne fortsette å jobbe på fabrikken.

En konservativ maskulinitet

Csilla er filmens moderne europeer og en representant for at landsbyen allerede er multikulturell. Hun er en vellykket forretningskvinne som driver brødfabrikken, spiller cello og har pusset opp foreldrenes hus. Hun klarer seg utmerket godt alene, men tar nølende imot Mathias når han uanmeldt vender tilbake. Csilla er opprinnelig ungarsk og snakker derfor ungarsk på lik linje med rumensk, og snakker også engelsk. Det snakkes både rumensk og ungarsk i filmen for å understreke det multikulturelle, men det tolereres bare blant de med samme hudfarge. Romfolk er både ungarere og rumenere fornøyde med å ha blitt kvitt.

Filmen er rik på temaer som alle kunne vært en egen film: Arbeidsmigrasjon, religion, fremmedfrykt og rasisme. Og også maskulinitet. Mathias representerer en konservativ type maskulinitet. Han jobber som slakter, er jeger og misliker at sønnen har heklet en nissekappe til jul. Hans måte å være på imponerer verken Csilla eller eks-kona, og han opptrer som en passiv figur som forventer at kvinnene rundt han skal ordne opp. Menn blir stort sett ikke positivt fremstilt i R.M.N..

Mungiu behandler alle temaene med en observatørs blikk, og lar konsekvent være å ta stilling. Det gjør meg som seer ekstra engasjert og tvinger meg til å se begge sider av konfliktene før jeg tar et standpunkt. Jeg tenker hvorfor kan vi ikke alle bare være venner, men innser snart at det dessverre aldri kommer til å bli så enkelt. Historie og miljø vil alltid spille inn og komplisere aksept for mennesker fra andre deler av verden som ønsker det samme som oss, nemlig en stabil inntekt og en trygg tilværelse.

En film å snakke om

Jeg liker hvordan Mungiu ikke tar parti, men lar publikum finne ut hvor de skal plassere sympatien. Det er også gode karakterskildringer i filmen, med helstøpte mennesker med både gode og dårlige egenskaper.

Det er ikke mye musikk, men det vi hører i filmen spilles av Csilla på celloen. Stykket hun spiller, både alene og med ensemble, er «Yumeji’s theme» av Shigeru Umebayashi, bedre kjent fra In the Mood for Love av Wong Kar Wai. Det er et vakkert stykke musikk som kontrasterer konfliktene i filmen. Kanskje Csilla også spiller det som en virkelighetsflukt fra alle utfordringene hun står overfor?

Mungiu antydet at vi kom til å ha flere spørsmål etter å ha sett filmen, og den dramatiske slutten gjorde at vi som publikum gjerne skulle snakket med Mungiu etterpå. Han anbefalte å snakke sammen etterpå, noe vi gjorde. Jeg anbefaler å se R.M.N. sammen med noen og ta et glass etterpå.

Les mer om Cristian Mungiu og rumensk film i Z`s eget temanummer om Rumensk nybølge!

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon