Dette er arbeid, dette er solidaritet

Skygger i paradis, Aki Kaurismäki 1986

 

Virkeligheten har tatt igjen det karikerte i Aki Kaurismäkis skildring av arbeiderklassens lodd. Under årets Cannes-festival kommer en ny sårt tiltrengt dose realisme fra den såkalte «kultfilmskaperen».

Mandag 22. mai er det duket for premiere på Aki Kaurismäkis nye spillefilm Kuolleet lehdet (Fallen Leaves) under filmfestivalen i Cannes.

Filmen er Aki Kaurismäkis (AKs) første på seks år og er med i hovedkonkurransen. For de som kjenner Kaurismäkis filmografi kan handlingsreferatet virke parodisk velkjent: Ansa, en butikkansatt på minimumskontrakt, møter Holappa, en alkoholisert arbeider. Mot alle odds prøver de å etablere et forhold.

Sånn kunne man si det.

Men les første setning under ingressen på nytt.

Hvem har lagt på duken? Hvem kommer til dekket bord? Setningskonstruksjonen er passiv. Også språk kan dekke til. En av de viktigste elementene i AKs filmforfatterskap er derimot å synliggjøre arbeid, og dem som utfører det. Helt konkret. En duk kan være hvit, av bomull, og ganske tung. Å vaske, stryke og brette den, dekke på med den, og så av igjen når gjesten har betalt og gått, krever styrke og teknikk.

En sånn duk er det hovmesteren Ilona holder under sin ene arm i en nøkkelscene i filmen Drivende skyer (1996). Hun spilles av en av Kaurismäkis favoritter, Kati Outinen, med filmhistoriens mest uttrykksfulle øyenbryn. På morgenskiftet i den ærverdige restauranten Dubrovnik går hun med rene duker under én arm, og bretter sammen de gamle med den andre. En mann kommer inn og vil snakke med sjefen. Kort tid etter er Ilona og resten av staben arbeidsløse. Den nye eieren, mannen hun nettopp har møtt, skal innlemme Dubrovnik i sin restaurantkjede og sette inn sin egen stab.

En seng hos Frelsesarmeen

Mannen uten minne, Aki Kaurismäki 2002

 

For arbeiderne i Kaurismäkis filmer er verden brutal. På Dubrovnik starter oppussingen omtrent før Ilona er ute av lokalet etter sitt siste skift, ved at gardiner rives ned fra stanga og inventar knuses til pinneved. Ilona går fra sted til sted i Helsinki på jakt etter jobb, bare for å bli fortalt at hun er for gammel (38 år) og aller først burde slutte å røyke, siden hun ikke har privat helseforsikring.

Andre går det enda verre med: Kjeppjaget og trakassert av grådige butikkeiere (skopusseren i Le Havre). Lurt til å hjelpe kriminelle bander så du havner i fengsel i stedet for dem (vekteren i Lys i skumringen). Slått i svime og fratatt alt du eier (Mannen uten minne, Ariel). Du får en seng hos Frelsesarmeen, en plass i køen på suppekjøkkenet, og hos arbeidsformidlingen som skaffer dagjobber til arbeidsløse. Hvis da ikke sjefen din havner i fengsel for å ha snytt på skatten.

Ved første øyekast kan arbeidernes lodd og den nådeløse klassejustisen i de fleste av Kaurismäkis filmer virke karikert, eller i alle fall tragikomisk. Og det er meningen vi skal le. Som når staben på Dubrovnik har gravøl på restaurantkjøkkenet, mens den bipolare kokken bare får brus. Eller når Ilonas mann Lauri blir oppsagt fra jobben som trikkefører – ved loddtrekning.

Det er liksom ikke måte på hvor ille det går, og hvor trøstesløs tilværelsen kan være. Visst kan misere være morsom. Men overdrevet er den ikke.

Det «nye» arbeidslivet

Skygger i paradis, Aki Kaurismäki 1986

 

Snarere har Kaurismäkis filmer blitt innhentet av virkeligheten. Eller omvendt. I norsk arbeidsliv anno 2023 er kriminelle bander et stort problem. Særlig i byggebransjen, der lønnstyveri, svart arbeid, svindel og vold mot ansatte er utbredt. 20 prosent av den norske arbeidsstyrken står helt eller delvis uten jobb og er avhengig av sosialhjelp. Havner du utenfor systemet, kan det ta over et år å få svar på om du får arbeidsavklaringspenger, på grunn av IT-skandalen i Nav. Eller du blir stemplet som kriminell: I trygdeskandalen, hvor staten i over ti år håndhevet sitt regelverk feil, måtte nærmere 100 personer sone i fengsel, over 1000 måtte betale tilbake ytelser, og enda flere mistet støtte de hadde krav på. Og trygdesatsene er så lave at fattige nordmenn heller oppsøker matkøer.

På den andre siden av gjerdet økte den gjennomsnittlige direktørlønnen med 50.000 kroner i pandemiåret 2021. Selvsagt mer enn for vanlige ansatte, også i prosent. Millionlønnene florerer, som i de store matvarekjedene, hvor lederne tjener et sted mellom 2,5 og 7,5 millioner – pluss bonus og frynsegoder. Mens matvareprisene økte mer enn lønna for de vanlige ansatte.

I en av Kaurismäkis mest kjente filmer, Skygger i paradis (1986) spiller den samme Kati Outinen en annen Ilona, en kassadame hos en stor matvarekjede. En dag blir hun innkalt på sjefens kontor: Han må si henne opp, dessverre. Det er harde tider. Ilona svarer at hun vet det bare er fordi sjefens datter skal overta jobben. Så stjeler hun kassabeholdningen. Og havner i fengsel. Ja, det er kanskje parodisk. Men trassen og desperasjonen over egne livsvilkår er ikke det minste overdrevet.

Trist og morsomt som faen

Drivende skyer, Aki Kaurismäki 1996

 

Skygger i paradis er første film i AKs såkalte «proletariatets trilogi», som også omfatter Ariel (1988) og Piken fra fyrstikkfabrikken (1989). I enda større grad enn i hans andre filmer handler de om arbeidere, og alle tre åpner med nærmest dokumentariske skildringer av fysisk arbeid. I trilogien legger han bort den mer absurde humoren fra tidlige 80-tallsfilmer som Calamari Union (der 16 hovedpersoner kalt Frank søker et bedre liv i bydelen Eira i Helsinki) og som dukker opp igjen i Pass på skjerfet ditt, Tatjana (1993) med sine kaffeavhengige, vodkastyrtende og tause finske mannlige hovedpersoner.

I stedet reindyrker han noen stiltrekk som kan gjøre det vanskelig å få øye på realismen i det som faktisk skildres: En melankolsk grunntone, lakonisk humor, minimalistisk spillestil blottet for emosjoner og psykologi, og en elliptisk fortellerteknikk der mye handling foregår utenom kamera – inkludert vold, sex og romantikk.

Mest reindyrket og stilisert er denne minimalismen i Lys i skumringen (2006), som avslutter en annen løst sammensatt Kaurismäki-trilogi sammen med Drivende skyer og Mannen uten minne (2002). I filmen blir vekteren Koistonen forrådt av kvinnen han elsker, og havner i fengsel for en forbrytelse han ikke har begått. Tilsynelatende aksepterer han tingenes gang uten å mukke. Spillestilen er dønn flat, mange scener er oppstilte tablåer med symbolsk bruk av farger (kjølig grått og blått mot sterkt rødt), og selv den groveste vold og mest hylende urettferdighet skildres uhyre nøkternt.

Her er det lett å se påvirkningen fra Robert Bresson, en av AKs uttalte forbilder, også i den (nesten) religiøse sluttscenen og i de mange bildene av dører som åpner og lukker seg. Likevel er filmen like mye en realistisk skildring av arbeidslivet som en fortelling om de eksistensielle grunnvilkårene i menneskers liv som er så viktige hos Bresson.

Arbeider – og menneske

Lys i skumringen, Aki Kaurismäki 2006

 

Det aller mest fortjenstfulle med Kaurismäkis skildring av arbeidere, er at den ikke er reduktiv. De er verken helter eller tannhjul i regissørens store maskineri.

Enten de er søppeltømmere, trikkeførere, gruvearbeidere, servitører, butikkansatte – eller kunstnere, som i Bohemenes liv (1991) – er de først og fremst opptatt av å redde seg selv. Hos Kaurismäki glimrer det organiserte arbeidslivet med sitt fravær: Ingen streiker, protesterer, eller går til fagforeningen når de blir oppsagt, og i alle fall ikke til politiet når de blir svindlet eller banket opp. Trygd vil de helst ikke ha. Flere av dem er gründere som vil starte for seg selv og tjene penger, eller søker lykken et annet sted – i storbyen (Mannen uten minne) i Mexico (Ariel), eller i Estland (Skygger i paradis).

Ei heller er de fornuftige eller strategiske. Som Lars Ole Kristiansen og Karsten Meinich påpeker i Montages’ podkast Filmfrelst om Skygger i paradis, er lykken hos Kaurismäki alltid å innta den neste ølen, på en kneipe i selskap med gode venner. Har man penger til overs, kjøper man koteletter til middag og en bukett røde roser til kona, i stedet for å betale avdrag på møbler kjøpt på kreditt. Om arbeiderklassen som sådan kan frigjøre seg sine lenker, virker som et for stort spørsmål å ta stilling til.

I nevnte podkast-episode trekkes det også en parallell mellom Kaurismäki og de belgiske Dardenne-brødrene, kjent for sine skildringer av arbeidslivets mest utsatte. Men der Dardenne-brødrene etterstreber autentisitet, er Kaurismäki mer karikert og kunstig, påpeker redaktørene. Kanskje, men slik jeg ser det, har Dardennes filmer noe instrumentelt ved seg. Arbeiderne deres er kanskje mennesker av kjøtt og blod, men de skal også illustrere noe, et tema – om svart arbeid, profitt-maksimering eller utnytting av migranter som arbeidskraft. Og fortellingene er allegorier der menneskene blir et bilde på noe større: Se på dette livet – slik det er, slik er også samfunnet.

En sånn følelse får jeg ikke av å se Kaurismäki. Arbeiderne her er bare mennesker, om enn aldri så stiliserte. De er aldri midler for et større mål, men et mål i seg selv. De er ikke satt dit for å si oss noe bestemt – bare som de mest selvfølgelige menneskene det går an for Kaurismäki å lage film om.

Solidaritet nå!

Le Havre, Aki Kaurismäki 2011

 

Det karikerte og lakoniske gjør at mange forbinder Kaurismäki med noe ur-finsk. Mye kunne vært sagt om det moderne Finland han skildrer, for eksempel om kommersialiseringen av offentlige rom og gentrifiseringen av Helsinkis arbeiderbydeler. Ulikt mange andre nordiske filmskapere er resten av verden sterkt til stede hos Kaurismäki.

Mest åpenbart er det i Le Havre (2011) og Den andre siden av håpet (2017), hvor henholdsvis en fransk skopusser og en finsk restauranteier blir hjelpere for langveisfarende flyktninger. Men grunnpremisset her er det samme som i resten av filmografien: Solidaritet skjer gjerne på tross av, heller enn på grunn av, situasjonen til de som utfører den. De som selv har lite, eller som selv har følt urett på kroppen, er gjerne mest tilbøyelige til å hjelpe andre.

Forhåpentligvis får Fallen leaves norsk tittel og distribusjon. Mens du venter – se en gammel film som Pass på skjerfet ditt Tatjana hvor selv de mest beskjedne mammagutter kan gi omsorg til en kvinne i nød. Eller Bohemenes liv, hvor solidaritet er skåret ned til den enkleste gest: Å ta et bein fra hunden din for å koke suppe til den du elsker.

Litteratur: Aki om Kaurismäki (Peter von Bagh, 2006, Alfabeta forlag)

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon