The Eternal Daughter

Alle bildene er fra The Eternal Daughter, Joanna Hogg 2022. Foto: Ymer Media

 

Argento, Hitchcock eller Scooby-Doo? I Joanna Hoggs nyeste film leker hun med skrekkfilmtropene. Men er disse bare en distraksjon?

The Eternal Daughters atmosfæriske anslag kaster oss rett inn i en tilsynelatende gåsehudfremkallende grøsser: En enslig taxi kjører to kvinner – mor og datter – langs en bilvei i en mørklagt skog, mot et isolert hotell. Vinden blåser og på hver side av veien strekker nakne trær seg ut av mørket. På lydsporet blir ulende fuglelyder erstattet av urovekkende toner fra en ensom fløyte. På veien forteller taxisjåføren om hotellets rykte – det spøker visst der borte. Kvinnene tas imot av en sur resepsjonist, og ser ut til å være de eneste gjestene.

Filmskaperen Julie og hennes aldrende mor Rosalind skal til denne viktorianske herregården for å tilbringe tid sammen. En gang var dette familiens hjem. Stedet har hatt stor betydning for den eldre kvinnen, og Julie ønsker i det skjulte å grave i sin mors livshistorie.

Overlook møter Bates motel

Det er så klart noe som skurrer med dette hotellet som størrelses- og stilmessig ligger midt imellom The Overlook Hotel og Bates Motel – og som virker permanent begravet i en endeløs tåke. Den urovekkende og trykkende stemningen fortsetter etter hvert som mystiske lyder i overetasjen skaper søvnløshet hos Julie. Hennes angst øker for hver dag som går, og de er fortsatt de eneste – levende – gjestene.

Men vent litt, er det ikke noe litt, tja, nesten komisk ved alle disse horror-klisjéene? Det er noe åpenbart overdrevent ved den markante lyssettingen som fyller dekorene med dramatiske skygger, og ikke minst lydbildet: Hvert eneste knirk i treverket og skritt i grusen skrus opp til elleve. Jeg er litt usikker på hva slags film det er jeg ser på – vi er et sted mellom Argento, Hitchcock, Ozon og en Scooby-Doo-episode.

Det er opplagt at Joanna Hogg koser seg med disse tropene. Filmen er skutt på 16mm, og det analoge formatet egner seg godt til både de ekspresjonistiske utendørsscenene med dramatisk virvlende tåke, og de litt mer duse, myke og pastellfargede viktorianske interiørene.

I god skrekkfilmånd ligger det egentlig urovekkende ved filmen skjult, men likevel fullt synlig for alle. Vinden som blåser og knirkingen i veggene er jo illusjoner skapt gjennom filmmagi med et eneste formål: Å avlede oppmerksomhet bort fra den virkelige kjernen i dramaet, som er, slik tittelen antyder, mor/datter-forholdet.

Det mest bemerkelsesverdige med The Eternal Daughter er nemlig at skuespiller Tilda Swinton spiller både filmskaperen Julie og hennes aldrende mor Rosalind. Det er riktignok ikke så uvanlig at Tilda Swinton opptrer under mye sminke og kostyme – tankene ledes blant annet til Suspiria (2018), der hun spiller hele tre roller, og til Madame D., en 84 år gammel enke som har et forhold til protagonisten Monsieur Gustave i The Grand Budapest Hotel. Men ingen av Joanna Hoggs regivalg er tilfeldige, og filmspråket antyder at det er noe mer vesentlig ved castingen av samme skuespiller enn manko på kvalifiserte søkere.

De to rollefigurene opptrer nesten aldri i samme bilde, men interagerer med hverandre gjennom dialogen. I en dialogscene opptrer vanligvis begge samtalepartnere i samme bildet samtidig, med kamera posisjonert bak skulderen til den ene personen, gjerne litt på skrå. Denne ‘sømløse’ byttingen gir inntrykk av å følge med på samtalen fra perspektivet til den personen som snakker. Dialoger mellom Julie og Rosalind består derimot av en veksling mellom frontale nærbilder av hver rollefigur, med blikket til Tilda Swinton rettet et sted bak kameraet. Dette skaper en subtil form for visuell dissonans: Nærbildene gjør at vi kommer nesten ubehagelig ‘tett på’ og utfordrer konfortsonen. I tillegg er det noe litt off med blikkretningen, som gir inntrykk av at de to karakterene ikke ser rett på hverandre.

Et utvidet metaverse

Effekten er dobbel og paradoksal. På den ene siden fremstår de to rollefigurene som det de faktisk er – to versjoner av den samme kvinnen. Jeg måtte hatt et gjensyn med filmen for å dobbeltsjekke, men jeg mistenker for øvrig at sminken endrer seg i løpet av filmen for å gjøre dem tidvis mer lik hverandre i alder. På den andre siden bidrar den litt brutale klippestilen til å radikalt avsondre de to rollefigurene fra hverandre visuelt, som om de ikke engang eksisterer i den samme virkeligheten.

Med The Eternal Daughter fortsetter Joanna Hogg å bygge et slags alternativt ‘extended metaverse’ av rollefigurer som på ulike måter gjenspeiler ekte forhold fra hennes eget liv.

Hennes selvbiografiske filmer, The Souvenir I og II, skildret livet til den unge filmskaperen Julie, spilt av Tilda Swintons datter, Honor Swinton Byrne. Tilda Swinton spilte Julies mor, som i disse filmene også het Rosalind. Julie- og Rosalind-figurene i The Eternal Daughter kan tolkes som eldre versjoner av de vi møtte i The Souvenir.

Forvirret? Poenget er at dette som tilsynelatende er – og blir markedsført som – en gotisk skrekkfilm, egentlig er en personlig og sår utforskning av filmskaperens egen psykologi. Det er ingen skumle grusomheter som gjemmer seg bak skapdøren eller i den mørke skogen. Bare en vanlig og helt menneskelig fascinasjon for sin egen mor, et barnslig ønske om å forstå og ha henne for seg selv, og en uendelig frykt for å miste henne.

Hemmelig filminnspilling

Det er for øvrig et speilmotiv i filmen, ikke bare i speilingen mellom Julie og hennes mor, men også mellom Julie og den eneste andre kvinnen som er til stede på hotellet, den unge og syrlige resepsjonisten. Kvinnen i tjueåra karakteriseres ikke bare av sitt manglende engasjement for kundeservice, men også av litt overdådig sminke, korte skjørt og nattlige ekskursjoner bort fra hotellet. Det kan hende det er en viss misunnelse eller angst for aldring som uttrykkes gjennom den middelaldrende Julies ubehag ved hennes tilstedeværelse.

The Eternal Daughter ble, sies det, spilt inn «i skjul» i Wales under pandemien. Mulig denne hemmeligholdelsen er noe produksjonsstudioet A24 har føyd til i pressemeldingen, men det passer i alle fall filmen godt. Det er en tydelig følelse av ensomhet og isolasjon som kommer til uttrykk, det å være fastlåst i sine egne tanker, uten særlig inntrykk fra den ytre verden.

Det eneste jeg eventuelt savner med filmen er en litt større utblåsning når følelsene som driver handlingen frem endelig kommer til overflaten. I hendene til en annen regissør hadde de indre konfliktene hos rollefigurene kanskje kommet til uttrykk gjennom fysisk vold eller en mer dramatisk vending. Og jeg må innrømme at jeg gledet meg litt da det kom noen antydninger til slikt (med dialoglinjer som «have a stab at it» og «roll with the punches»). Men vi er ikke hos Hitchcock, Ozon eller Almodóvar. Hos Joanna Hogg er det ikke noe indre mørke som skal avdekkes, men såre, komplekse følelser som en må forsones med, og, ikke minst, et høyt nivå av selvironi.

Allikevel er dette kanskje det nærmeste vi kommer en popcorn-film i Joanna Hoggs filmografi. Store mengder med action blir det kanskje ikke, men vi kan love en deilig mystisk stemning og en grei plot-twist. Jeg ville anbefalt å komme The Eternal Daughter i møte på samme måte som en deilig krim i godstolen: Det er bare å lene seg tilbake og nyte hvert eneste knirk i trappa, hver mystiske skygge og ensomt belyste vindu i nydelig skutt analog film – så åpenbarer de finstemte følelsene og mellommenneskelige dynamikkene seg etter hvert.

 

Les mer om Joanna Hogg i Chloé Faulkners tekst «Intet menneske er en øy» i Zs temanummer om britisk film.

 



Relatert

Knightsbridge, mon amour: Joanna Hoggs The Souvenir

Blogg: Med et subtilt observert og psykologisk autentisk drama om den første kjærligheten – og det å finne sin egen stemme som kunstner– befester Joanna Hogg sin posisjon som en av våre tid fremste regissører.

Intet menneske er en øy? Mennesket, blikket og rommet i Joanna Hoggs filmer

Blogg: Tre filmer av den britiske filmkunstneren Joanna Hogg er blitt vist på cinemateket i Oslo denne våren. I bloggen ser vi nærmere på temaer i Hoggs filmer.

Syndere i sydensol – How to Have Sex

Blogg: Molly Manning Walkers mesterlige regidebut gir oss den usminkede versjonen av alle tenåringers drøm og foreldres skrekk: Vennegjengens sydentur.


Fra siste Z

Hva er folk horror?

Med den såkalt «opphøyde» skrekkfilmen, som Midsommar, er folk horror igjen i vinden. Men hva er egentlig folk horror, og hvor har veien gått fra britisk 70-tallsskrekkfilm fram til i dag? | kun utdrag

Smittende paranoia: Nokon kjem til å kome og It Comes at Night

Kan redselen for inntrengeren være verre enn inntrengeren?  | kun utdrag

Nasty girls i skrekkfilm

Hvordan kan en feministisk filmviter få glede av skrekkfilm? En reise inn i hva skrekkfilmen egentlig kan gi oss, og inn i hva vi ser og ikke ser i Prano Bailey-Bonds Censor. | kun utdrag


Fra arkivet

Et skinn av virkelighet

Z #4 1997: Det er en vanlig oppfatning at dokumentarfilmen må være mer autentisk enn fiksjonsfilmen, [...] | kun utdrag

Forhekset av film: Et intervju med David Bordwell

Z #1 2005: Z kunne ikke la sjansen gå fra seg til å intervjue David Bordwell da han besøkte Norge i fjor høst, i forbindelse med Norsk filmklubbforbunds filmfaglige seminar om stil i film.

Årets prisvinnere i Grimstad

Z #3 2009: | kun utdrag