Bare bilder av Muren?! Helke Sanders Redupers

Alle bildene er fra Die Allseitig Reduzierte Persönlichkeit – Redupers, Helke Sander 1978

 

Såkalt kvinnefilm og kvinneliv får en herlig kritisk og selvrefleksiv behandling i Helke Sanders glitrende gode dokufiksjon Redupers på MUBI.

Scene: Kunstgalleri et sted i Vest-Berlin, mars 1977. Utstillingsåpning. Malerier utover veggene, publikum i klynger. Bredbeinte, høylytte menn i dressjakke. Noen kvinner. En av dem er fotografen Edda Chiemnyjewski, i grå bukse med sleng, skjortebluse, svart prikkete dressjakke, svart kåpe. Hun og kunstnerkollektivet hun er del av, er her denne kvelden av en grunn, for å planlegge neste steg i et prosjekt de jobber med: En fotokampanje for å skildre samtidas Berlin.

Sett fra kvinnelige fotografers perspektiv.

Nå blir de irettesatt, av en annen kvinne, en byrådspolitiker som skaffet dem oppdraget. Hun er slett ikke fornøyd med første utkast. «Vi jobbet hardt for dere, mot betydelig motstand innad i partigruppa», sier kvinnen. «Vi trodde jo dere skulle skildre hverdagen til kvinner, og til arbeiderklassen. Men det dere har vist oss, er jo bare triste bilder av Muren!»

Situasjonen inntreffer mot slutten av Helke Sanders film Die Allseitig Reduzierte Persönlichkeit – Redupers, som nå kan ses på strømmetjenesten MUBI. Scenen er kostelig, og typisk for filmens lakoniske ironi. Tidlig i filmen har vi nemlig fått en annen versjon av saken: Mennene i byrådet ga gladelig oppdraget til Edda & co. Slik slo de to fluer i en smekk: De kan «støtte kvinnesaken» og spare penger, siden kvinnene sa ja til et lavt honorar (halvparten av det menn ville ha krevd).

Kvinne, menneske, kunstner

MUBI presenterer Redupers som en «milepæl», og et eksempel på «ny sosialistisk-feministisk film». Også Gunnar Iversen skriver fortjenstfullt om filmen og Helke Sander i sin artikkel om opprør og nyskaping i den nye tyske filmen i perioden 1962-1982, i Zs temanummer 4/2019.

Under mellomtittelen «Kvinneperspektivet», som gir mest plass til Margareta von Trotta og hennes filmer, blir Redupers omtalt som et personlig prosjekt som realiserer Sanders tanker om feministisk film- og medieproduksjon, og hun og andre filmskapere roses for å skildre kvinners utfordringer på realistisk og sensitivt vis. Iversen framhever også kvinnenes bidrag til fagforeninger og tidsskrift. Beklageligvis – og ufortjent – har de havnet i skyggen av tyske mannlige auteurer, skriver han.

Poenget er gyldig, ikke bare som en filmhistorisk betraktning. Sander har et oppmerksomt blikk for kvinners hverdagsliv. Som at aleinemoren Edda skaffer barnevakt ens ærend for å gå på vernissasjen («det er viktige folk å snakke med der»). At det tilsynelatende nonsjalante antrekket hun velger til et annet viktig møte (med en arrogant mannlig magasinredaktør) er nøye diskutert på forhånd med to kolleger («går du ikke alltid i den buksa?» «nei, jeg har to make par»). Eller at hun lar være å dumpe sin litt kjedelig kjæreste Werner, fordi han har et så godt lag med Eddas datter Dorothea.

Edda og kollegene er erklærte feminister, men de vil bruke utsmykningsoppdraget til å sette en større politisk agenda. Det handler mye om å få fram likhetene, ikke forskjellene, mellom Øst- og Vest-Berlin – hvordan berlinerne er brikker i en politisk propagandakrig som gjør kritikk vanskelig på begge sider av muren.

I det hele tatt har kvinnespørsmålet en ironisk dobbelthet i Sanders film som nettopp ikke lar seg fange inn av merkelapper som «kvinneperspektiv». Kvinnelige fotografer forventes å bidra nettopp med et «kvinneblikk» på Berlin. Men i deres bildeserie, dominert som den er av Berlinmuren, byggeplasser, reklameplakater og politisk graffiti (Ned med Schmidt! Ned med Honecker!), lar ikke dette blikket seg identifisere.

Eller gjør det? Er det ikke feminisme godt nok å sette søkelys på sosiale forhold som gjelder alle mennesker? Er det kanskje slike forventninger som gjør at kvinnelige kunstnere så lett havner i skyggen av menn? Eller skyldes det nedvurderingen av det kvinner faktisk er opptatt av? I så fall hvilke kvinner? Er ikke presset fra Eddas statlige og private oppdragsgivere i filmen, med sitt instrumentelle syn på hva kunst skal uttrykke, noe alle kunstnere kan oppleve, uavhengig av kjønn?

Fiksjon og dokumentar

Helke Sanders film kan anspore til mange refleksjoner over disse spørsmålene. En rød tråd er kunstnergruppas selvkritiske arbeid med utsmykningsprosjektet. De har mange bilder, kanskje for mange, men er materialet godt nok? Ett bilde må prioriteres til å lage et prøvetrykk for å henge opp i det offentlige rom. Det krever tid, tid til utvelgelse, og til arbeid i mørkerommet. Tid som heller kunne blitt brukt på å ta på seg en streit fotojobb. For å kunne kjøpe mer fotopapir. Som har blitt dårligere og dyrere. De burde saksøke produsenten AGFA som tvinger dem til å kjøpe nye framkallingslamper. Eller ringe redaksjoner som har brukt bilder som illustrasjonsfoto uten å gi vederlag.

Og sånn beveger prosjektet seg sakte framover.

Både før og etter Redupers var Helke Sander politisk aktiv på venstresida, i feministbevegelsen, i film- og kunstnerorganisasjoner – og som skaper av eksplisitt politiske dokumentarfilmer. For eksempel om prevensjon og abort (Macht die Pille frei?, 1972) og om Bild-Zeitung, den tyske konservative tabloidavisa (Break the Power of the Manipulators, 1968).

Sander spiller selv hovedrollen som Edda, og gir stemme til filmens voice over som stadig bryter inn for å kommentere. Det virkelig briljante i Redupers er denne krysspollineringen mellom fiksjon og virkelighet. Parallelt med kunstnernes stadige forhandlinger mellom arbeid og liv, liv og arbeid, blir deres prosjekt virkeliggjort av filmen i seg selv, i form av stadige sidelengs tracking shots gjennom Berlins gater. Skal vi forstå dette som dokumentariske opptak, eller en biltur i fiksjonen?

Kunstnerne klistrer også opp store plakater av «bare nakne vegger» på den samme nakne veggen de har tatt bilde av. Er det et filmet stunt fra virkeligheten? Eller er det fiksjonens understrekning av at alle bilder vi har av våre omgivelser er fiksjonaliserte, i betydningen konstruert av noen – noen med bestemte interesser og hensikter? Slike sekvenser leder fort tankene på Agnes Vardas filmer, fra Les dits Cariatides (1984) til Visages, Images (2017).

Det visuelle uttrykket i Redupers er nøkternt, på grensen til beskjedent. Kamera står ofte på stativ og rammer inn mennesker i deres omgivelser. Når det beveger seg, er det alltid av en grunn. I en spesielt flott scene har kunstnerne bygget en paviljong på toppen av et stilas. Akkompagnert (for en gang skyld) av brusende orkestermusikk stiger kamera til værs, fanger inn bena til de som løper, (de fleste menn), helt til toppen, der en menneskemengde er samlet. En gardin rives til side (ikke uten symbolsk og litt ironisk betydning) og vi ser – en utsikt over Berlinmuren og gatebildet på andre siden.

Eller en plakat med et utsnitt av Berlinmuren? Med mennesker som går foran?

Et slektstre (av kvinner?)

Redupers er i det hele tatt en film med suveren beherskelse av filmatiske virkemidler. Blottet for psykologisering. Konkret og virkelighetsnær ned til minste øre på strømregningen, kampklar og resignert, visjonær og hverdagslig.

Selv om filmen har en friskhet og eleganse som føles helt unik, har den nære slektninger. Med mine referanser er det lettest å få øye på de europeiske. De fleste kvinner. Men ikke alle. Agnes Varda er nevnt. Anja Breiens Hustruer og Vibeke Løkkebergs Åpenbaringen er søstre i nær alder. Vilgot Sjömans Jag er nyfiken – gul/blå er et søskenbarn med det eksperimentelle og politiske til felles. Det samme er noen av Godards 70-tallsfilmer.

Og Edda kan kanskje ses på som Gritts mer pragmatisk anlagte grandtante? Eller raddis-bestemora til jentene i Lena Dunhams Girls? Ikke bare som et historisk faktum, men som et tegn på hvor relevant og oppdatert filmen føles, både politisk og estetisk.

PS 1: Om du blir inspirert til å se mer feministisk film, er den sporadiske strømmeplattformen Another Screen alltid et godt sted å oppsøke. Kurator Daniela Schreir har for eksempel satt sammen to programmer med henholdsvis tysk og fransk politisk film:

https://www.another-screen.com/and-who-do-you-hit-helga-reidemeister

https://www.another-screen.com/the-practice-of-disobedience

Jeg har skrevet om Another Screen i en tidligere blogg

PS 2: MUBI viser også en kortfilm av Helke Sander, Aus Berichten der Wach- und Patrouillendienste. Vel verdt å sjekke ut!



Relatert

«Hell is a teenage girl»: kvinner i uvanlige kvinneroller

Blogg: Genrefilmer der jentene helt naturlig inntar hovedrollene er ikke dagligvare. Bortsett fra i Karyn Kusamas filmunivers.

Pastellfarget sydenhelvete

Blogg: Holiday er en drøy og ubehagelig film. Den er også deilig annerledes i sin skildring av en alt annet enn perfekt kvinneskikkelse, fanget i en billig og smakløs verden.

Little Women: Portrett av kunstneren som ung kvinne

Blogg: Little Women er like feministisk som den er god og varm i sin skildring av søskenkjærlighet og nære relasjoner.


Fra siste Z

Forskjellige verdener

Hva vi snakker om når vi snakker om generasjoner. | kun utdrag

Vill vest-fest på femmern

Alt var bedre før? Det er bare delvis sant og hverken klokt tenkt eller uttrykt. | kun utdrag

Sex, løgn og amoral

Jeg hadde mine formative år under den amerikanske filmens andre gullalder. Men det er særlig to filmer som formet måten jeg ser film på: Den ene fransk, den andre britisk. | kun utdrag


Fra arkivet

Den virkelige andre. Om portrettdokumentarens problematikk.

Z #1 2008: Vi trenger ikke lete lenge i tvs programoversikt før vi finner dokumentarer om kjendiser eller [...] | kun utdrag

Om de norske filmbyråene

Z #2 2002: De såkalte filmbyråene er et mellomledd mellom filmprodusentene og kinoene. Byråene velger ut [...] | kun utdrag

Kortfilmfestivalen i Grimstad 1994

Z #3 1994: Anmeldelser av årets norske kortfilmer. | kun utdrag