Marilyn mot strømmen

Blonde, Andrew Dominik 2022. Foto: Netflix

 

Med Blonde (2022) vil regissør Andrew Dominik at vi skal se ikonet Marilyn Monroe slik hun virkelig så ut, samtidig som hans symbolladete billedspråk vender bort fra virkelighetens vesen over til en fortolket indre tilstand.

Ved første gjennomsyn av australske Andrew Dominiks filmadaptasjon Blonde, satt jeg igjen med en følelse av ubehag. Filmen gav meg et skjevt bilde av det nevnte ikonet som et offer for tilfeldigheter og tragiske omstendigheter, en fremstilling av kvinnelig lidelse: En satsning fra Netflix som skulle kapitalisere på myter om Marilyn Monroe bygget på nåtidens kjønnspolitiske landskap. Der kvinnen i underholdningsindustrien ensidig blir sett på som et seksualisert offer. Et sårt emne for dem det gjelder, men like fullt ikke uten nyanser.

Heldigvis er Marilyn Monroe portrettert mange ganger, og på flere vis. På film og gjennom bøker. Det vil sannsynligvis komme langt flere versjoner. Simon Curtis’ My Week with Marilyn (2011), Nicolas Roegs Alt er relativt (Insignificance, 1985) og John Whitesells Calendar Girl (1993) er alle merkbare eksempler. Fremstillinger fra flere vinkler.

Å like blonde piker

Blonde, Andrew Dominik 2022. Foto: Netflix

 

Jeg har egentlig ikke latt meg imponere av Joyce Carol Oates’ fortellerstil i murstensverket Blonde fra 2000. Oates’ stemme i romanen er kjølig og oppramsende, og forfatterens valg av å bruke den navngitte og reelle figuren Marilyn Monroe i fiksjonsform synes til dels som et spekulativt stunt. Marilyn Monroes tredje og siste ektemann, dramatikeren Arthur Miller, omdøpte på sin side konen til «Maggie» i skuespillet Efter syndefallet (After the Fall, 1964).

Heldigvis bedrer Oates’ roman seg midtveis når hun beskriver Marilyn Monroes arbeid som skuespiller. Oates’ skildring av Marilyn Monroes totale engasjement i egentlig middelmådige noir-melodramaer som Roy Bakers Don’t Bother to Knock (1952) og Henry Hathaways Niagara (1953) er rørende lesning. Den førstnevnte filmen med den «subversive» switch-castingen av skurkaktige Richard Widmark og yndige og yppige Marilyn Monroe, til roller som henholdsvis øm good guy og mentalt ustabil og livsfarlig femme fatale. Dette påfallende påfunnet i filmens rollebesetning skaper en inntagende dynamikk og dybde i karaktertegningene. Marilyn Monroe som farlig skjønnhet med drapsinstinkter, som selv må bøte med livet for sin udåd, fyller på sin side Niagara med en kvinnelig kraft som står i samsvar med den stormende fossen filmen henter sin tittel fra.

I Dominiks film er det Marilyn Monroes følelsesmessige tilstand som i hovedsak utgjør handlingen eller det vi ser. Owen Gleiberman i Variety bruker betegnelsen biopic, en biografisk film, Jonathan Romney i Sight & Sound bruker uttrykket ’quasi-biopic’. Jeg vil definitivt kalle verket filmatisert skjønnlitteratur, og bare det. Selv om filmen interessant nok har mange plan: Det være seg ytre handling, replikker, fortellerstemme, kameraføring, klipp, og en look i form av miljø, kostymer, sminke og billedutsnitt.

Hvordan ligne mest mulig på Marilyn Monroe

Blonde, Andrew Dominik 2022. Foto: Netflix

 

Filmen byr på en visuelt, mimetisk gjenskapning av Marilyn Monroe som ikon ut fra filmklipp og fotografier jeg har merket meg når jeg har bladd meg igjennom fotobøker og biografier om filmskuespilleren. Dette blir en utfordring: På den ene siden gir filmen seg ut for å være en til fingerspissene grundig realistisk gjengivelse av hvordan alt så ut, samtidig som den som fortelling er svært subjektivt og symbolsk lagt opp. Regissøren har selv forklart Sight & Sound hvordan han filmet hovedrolleinnehaver Ana de Armas fra de kameravinklene som fikk henne til å ligne mest mulig på modellen for rollefiguren. Det er som om Dominik vil at vi skal tro at dette er sannheten. Det var slik alt så ut også i det virkelige levde livet til Marilyn Monroe. Klesdraktene er identiske, bakgrunnene likeså, og i scener spiller hovedrolleinnehaver Ana de Armas side om side med Marilyn Monroes faktiske motspillere på film.

På den andre siden er Blonde et symbolladet, svært subjektivt psykologisk drama – en film om film: Som i den sjokkartede fiksjonelle scenen der president Kennedy presser en dopet Marilyn Monroe til å tilfredsstille ham seksuelt. Så rulles den samme scenen opp på et kinolerret foran et publikum. Presidenten vi som seere møter, og det som foregår mellom ham og hovedpersonen, henter mer inspirasjon fra Bill Clinton enn John F. Kennedy. Av all dokumentarlitteratur jeg har lest om Marilyn Monroe fremkommer det at hun var forelsket i denne statslederen og gjorde sitt for å trollbinde ham. De møttes dessuten for det meste i Malibu hos presidentens svoger, Peter Lawford, som mellommann. Slik vitner har forklart det; bevisene for at de faktisk hadde et intimt forhold er visket bort for ettertiden.

Blonde, Andrew Dominik 2022. Foto: Netflix

 

Scenen på rommet til den sengeliggende presidenten er imidlertid interessant fordi den formidler både hovedpersonen og bifigurens synsvinkler. «Who brought me here – to this place?», lyder hovedpersonens stemme i en voice-over. «Was it Marilyn? But why does Marilyn do these things? What does Marilyn want? Or is it a movie scene? I’m playing the part of a famous blonde actress meeting the boyishly handsome leader of the free world, the President of the United States, for a romantic rendezvous, the Girl Upstairs in a harmless soft porn film. Just once. Why not? Any scene can be played. Whether well or badly. And it won’t last more than a few minutes. Just don’t puke (…) » Betegnelsen «The Girl Upstairs» viser til Marilyn Monroes rollefigur i Billy Wilders Gresskar i nød (The Seven Year Itch, 1955). Den utstrakte mannens forvrengte ansiktsuttrykk kommer til syne idet de følgende innklippene praktisk talt illustrerer at han får en utløsning. Ja, det som filmskaperen og filmteoretikeren Sergej Eisenstein beskriver som assosierende montasje, der to uavhengige klipp med veldig ulikt innhold på billedsiden kommenterer hverandre og til sammen gir tilskueren en mening.

Skjermen på fjernsynsapparatet i det samme soverommet viser klipp fra science fiction-filmen Earth vs. The Flying Saucers (Fred F. Sears, 1956), der bygninger eksploderer og raser sammen i maktens sentrum i Washington, D.C. Selvfølgelig er det hele ganske banalt. På den ene siden kvinnens fortellerstemme om hvordan hun er et slags tilfeldighetenes offer, og på den andre den gutteaktige statslederens våte drøm. En journalistvenninne av meg fant filmen Blonde mykpornografisk, og i sin helhet i dette sammensuriet ser jeg at det er et aspekt ved verket.

Klippestilen er heller ikke særlig original, for Gus Van Sant gjorde akkurat det samme i åpningsscenen av My Own Private Idaho fra 1991, der klippet av River Phoenix’ sammentrekninger i ansiktsuttrykket idet han blir oralt stimulert nedentil etterfølges av en innstilling av en låve som faller med et brak ned på en motorvei for så å gå i oppløsning. Blonde er ikke nyskapende på noen måte. Regissøren pøser på med virkemidler, og kapitaliserer på en etablert myte mange mener noe om.

Mellom moderne kunstfilm og mainstream

Blonde, Andrew Dominik 2022. Foto: Netflix

 

Samtidig som Dominik tilstreber en autentisk og historisk riktig ytre likhet, bryter han altså opp det samme bildet. Dette er i og for seg avgjørende for at han redder fortellingen fra å være fullstendig kommersielt spekulativ og at filmen i seg selv fenger som et studieobjekt. For som jeg har påpekt om scenen mellom hovedpersonen og presidenten, blir filmen en film om film i seg selv. Jeg elsker flere av overgangene mellom scenene, og den sterke innlevelsen i sinnet til hovedpersonen som filmen gir gjennom synsvinkelen. Blonde er en hybrid mellom moderne kunstfilm og mainstream.

Regissøren av Blonde har hevdet overfor nettmagasinet IndieWire at vi lever i en tid der folk på død og liv må fremstille kvinner som «empowered» og at «they want to reinvent Marilyn Monroe as an empowered woman.» Marilyn Monroe var et særlig følsomt menneske, men hun var også en beregnende, hardtarbeidende og langt på vei selvstendig filmforteller. Å iscenesette en hel langfilm som spiller på hovedpersonens utad vaklende usikkerhet og forsiktighet ene og alene, er lite reflektert. Både Oates og Dominik bommer kraftig. Marilyn Monroe visste i mye større grad hva hun gjorde og hvor i verden hun befant seg. Marilyn Monroe kunne virke forsiktig og stotrende utad, men kunne være det motsatte privat, forteller samtlige kilder i det biografiske stoffet som foreligger om henne. Blonde internaliserer bildet av Marilyn Monroe fra overflaten, og formidler det som hennes sinnsstemning.

Film uten feste

Blonde, Andrew Dominik 2022. Foto: Netflix

 

Strømmetjenesten Netflix har en god stund stått for egne filmproduksjoner, og ganske mange av disse spiller åpenlyst på kjent materiale som derfor fanger tilskuernes oppmerksomhet. Seerne kikker gjerne på The Crown (2016-) fordi den handler om det britiske kongehuset, de ser på Cobra Kai (2018-) fordi de minnes John G. Avildsens The Karate Kid (1984) med oppfølgere, de drar videre gjerne på smilebåndet av nyproduserte Dynastiet (2017-) eller sperrer øynene opp for et nytt blikk på fenomenet Hollywood i serien ved samme tittel fra 2020.

Blonde både påstår og ikke påstår at den handler om Marilyn Monroe. Jeg kikket gjennom enkelte scener på nytt etter å ha sett hele filmen i sin helhet, og da fant jeg virkemidlene mer spennende. Ana de Armas’ figur gjør et uutslettelig inntrykk i forhold til My Week with Marilyn med Michelle Williams, opprinnelig tiltenkt Scarlett Johansson, eller Insignificance med Theresa Russell. Det samme gjelder filmen sett i forhold til den første TV-versjonen av Blonde fra 2001 i regi av Joyce Chopra med Poppy Montgomery i rollen.

Blonde, Andrew Dominik 2022. Foto: Netflix

 

På den annen side avviker Joyce Carol Oates og Andrew Dominik fra det helhetsbildet biografer som eksempelvis Anthony Summers og Carl E. Rollyson har gitt av Marilyn Monroe som en forretningskvinne med kunstnerkall – som også var med og produserte noen av sine egne filmer. Rollyson sammenligner Marilyn Monroe med den kalkulerende tittelfiguren som spiller ydmyk i Joseph L. Mankiewicz’ All About Eve fra 1950, fremfor den mislykkede figuren Miss Casswell som Marilyn Monroe selv spilte i den nevnte filmen. Baz Luhrmanns spektakulære film Elvis fra i fjor er en film jeg har likt bedre og bedre ved å vende tilbake til den. Ved nærmere gjennomsyn av Blonde har jeg på samme vis verdsatt deler av formuttrykket mer og mer. Analytikeren i meg ble trigget. Dominiks film har derimot rettmessig mottatt kritikk for at den viser Marilyn Monroe som et offer. Slik filmen er fortalt underminerer den dessverre Marilyn Monroes innsats og begavelse. I filmen som i forelegget når hun stjernene som et resultat av å bli voldtatt. Igjen og igjen.

En fighter

Marilyn-opptakene, Emma Cooper, 2022. Foto: Netflix

 

Marilyn Monroe ble aldri bevisst lansert som en frontfigur av filmselskapet Twentieth Century-Fox, som gav henne en fast kontrakt etter at hun utmerket seg som frilanser i John Hustons The Asphalt Jungle og nevnte All About Eve, begge fra 1950. Marilyn Monroe vant derimot en popularitet som gjorde at selskapet ikke kunne overse hennes magnetisme – både på lerretet og i media.

Marilyn Monroe kunne media og visste hvilken maktfaktor det var, hvilken betydning pressen hadde. Hun knyttet også bevisst valgte bånd til toppledelsen over de ansvarlige for karrieren sin i selskapet. Joseph Schenck, grunnleggeren for selskapet og dets øverste leder, fikk Marilyn Monroe frem i rampelyset, mens hun følte seg motarbeidet av Darryl F. Zanuck som hadde hovedansvaret for rollene hun fikk i begynnelsen av karrieren. Zanuck ble presset av henholdsvis journalister, fans og Schenck til å gi henne større oppgaver, men unnlot å gi henne mer kunstnerisk krevende roller.

Zanuck var kjent for å dytte frem elskerinnene sine i større roller, og få av dem lyktes i å gjøre seg bemerket. Han gjorde det samme da Marilyn Monroe ønsket å portrettere den skjebnedømte gledespiken Nefer i filmatiseringen av Mika Waltaris The Egyptian (Michael Curtiz, 1954). Marilyn Monroe var sårbar, ja, men ikke desto mindre en fighter. Hun rømte Hollywood, fikk erklært kontrakten sin juridisk ugyldig og opprettet sitt eget produksjonsselskap, var medprodusent på noen av filmene som fulgte, fikk godkjenne alle prosjekter samt fikk klausul til å velge hvem som skulle regissere henne, både for Twentieth Century-Fox og som uavhengig filmskuespiller. Da Marilyn Monroe ble erklært død, bøyde Zanuck av og uttalte: «Marilyn was a star in every sense of the word. I do not claim to have discovered her. She discovered herself.»

Marilyn-opptakene, Emma Cooper, 2022. Foto: Netflix

 

Marilyn Monroe hadde én viktig forbindelse til en mann som var avgjørende for karrieren hennes før gjennombruddet i 1950 og den påfølgende studiokontrakten. Det gjaldt forholdet til den mektige agenten Johnny Hyde, som selv hadde kort tid igjen å leve og som ønsket å gifte seg med sin protesjé – et tilbud hun avslo. Marilyn Monroe var ellers kjent for å ta vare på seg selv, leve sparsomt og enkelt, samtidig som hun arbeidet hardt for å lære skuespillerfaget fra dag én. Hun veide nøye hvilke kretser hun befant seg i, og forarget studioledelsen fordi hun ikke var deres opplagte valg som primadonna, men ble nødt til å bøye av fordi publikum likte henne så godt. Selv om Hyde fungerte som en døråpner, var det Marilyn Monroes kritikerroste prestasjoner i The Asphalt Jungle og All About Eve som var utslagsgivende for suksessen. John Huston, som regisserte førstnevnte film, uttalte dessuten at «Marilyn didn’t get the part because of Johnny. She got it because she was damned good.» Monroe selv takket sitt publikum for posisjonen hun opparbeidet seg: «If I’m a star, then the people made me a star.», fastslo hun.

En veldig viktig kilde til kunnskap om Marilyn Monroe er Anthony Summers’ biografi Goddess: The Secret Lives of Marilyn Monroe fra 1985 som dessuten foreligger i norsk oversettelse. Bakgrunnen for teksten er en rekke samtaler forfatteren hadde med nøkkelpersoner i livet og virket hennes, samtaler han spilte inn på bånd og som nå utgjør hovedmaterialet til Netflix’ andre foreliggende film om Marilyn Monroe, den mer relevante dokumentaren Marilyn-opptakene eller The Mystery of Marilyn Monroe: The Unheard Tapes (Emma Cooper, 2022). Skuespillere mimer til stemmene fra lydopptakene, og den hypnotiske dokumentaren, med bilder av rullende bånd, arkivklipp og åpenhjertige talspersoner med gjennomtenkte synspunkter, gir i sin helhet et nær sagt brennende bilde av livshistorien det gjelder.

Blonde forteller noe annet. Denne filmen kunne hatt en annen tittelfigur og gitt oss den samme skildringen, den Joyce Carol Oates og Andrew Dominik ville berette. En fortelling om en følelsesmessig tilstand, om fravær av identitet og tilhørighet, om en kvinneskjebne, om lidelse. Det har imidlertid ikke forfatteren, regissøren eller strømmetjenesten valgt å gjøre. For trekkplasteret i denne produksjonen er først og fremst den navngitte Marilyn Monroe selv. Det 20. århundrets mest omtalte kvinnelige filmstjerne.

Som sluttreplikken i Billy Wilders Noen har det hett (Some Like it Hot) fra 1959 lyder: Ingen er perfekt.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon