I filmskapernes egne ord

Vi spurte et knippe godt etablerte, norske filmskapere om deres tanker rundt egen spillefilmdebut: 

1. Hva var utfordringene knyttet til å få realisert din debut-spillefilm?
2. Når du ser tilbake på den i dag, hva tenker du om den?

Her er noen av svarene vi fikk:

Mona Hoel, Noe beroligende (1995)

Foto: Lasse Kärkkäinen

1.

Jeg hadde bodd i Stockholm siden 1986 og i New York fem år før det. Så til tross for at eksamensfilmen min Huset hadde vunnet hovedprisen ved skolefilmfestivalen i München i 1989 – med Alan Parker som jurysjef – hadde svenskene mer forhold til mine filmer, enn folk her hjemme. Også til kortdokumentaren min Skjønnheten eller udyret som vant pris i Oberhausen filmfestival, Leipzig filmfestival og debut-Amanda i 1992.

Etter dette ville jeg så gjerne debutere med spillefilm. Jeg ville ta med kortdokumentar-landskapet og lokasjonene til skogsarbeiderne fra dokumentaren min inn i spillefilmhistorien og blande inn den moderne verden. Jeg ville – som med alle de andre filmene mine hittil – produsere selv og søkte derfor kortfilmstøtte.

Noe beroligende ble innvilget støtte og jeg syntes det var så mye penger at jeg måtte ta sjansen på å utvikle historien til spillefilm. Jeg skrev om manus, overtalte filmfotograf og lydmann til en litt lengre opptaksperiode i Finnskogen, og med et minimalt team satte jeg i gang planleggingen.

Med ambisiøs cast: Bjørn Sundquist, Frøydis Armand, Gisken Armand og Sessa Sidselrud, samt nydelig hovedrolleinnehaver Anne Karin Huseby – og en haug med hester og to urgamle eiketrær på Larkollen – gikk vi i gang.

Da alt var ferdig innspilt etter 19 dager hadde jeg ingen penger igjen, annet enn til klipp. På den tiden hadde vi råd til én fysisk arbeidskopi, som klipper og jeg gjorde en første klipp på.

Da lå det mange store ubetalte fakturaer på skrivebordet, og jeg bestemte meg for å invitere Oddvar Bull Tuhus, daværende spillefilmkonsulent, til å se klippen. Han ble begeistret, kalte filmen magisk realisme, og la penger til etterarbeid på bordet.

Dette var til stor inspirasjon og da filmen var klar og ble valgt ut til Gøteborg Film Festival i 1995 sin konkurranse, ble det stor lykke. Sandrews i Stockholm bestemte seg den gangen for å få filmen opp på svensk kino og senere også på norsk kino, noe som ga meg mot til å gå i gang med neste verk Når nettene blir lange.

2.

Noe beroligende har mange kvaliteter, og til tross for et lavt budsjett har den et særpreget visuelt uttrykk, nydelige lokasjoner og gode skuespillere. Og en gjenkjennelig lavmælt Mona J. Hoel-stil, tross actionscener med hester på motorveien.

Ambisjonsnivået var på topp, men den er litt ujevn. Men det er min debut, den kom på kino både i Sverige og Norge, og ble en stor inspirasjon og ga meg kraft til å gå videre med mine filmfortellinger.

Eva Isaksen, Brennende blomster (sammen med Eva Dahr, 1985) og Døden på Oslo S (1990)

Fra settet på Døden på Oslo S. Foto: Bård Brinchmann Løvvig

1.

Jeg har på et vis debutert to ganger: Først med Brennende blomster, sammen med Eva Dahr, og så min første alene, Døden på Oslo S.

Da jeg debuterte fantes jo Norsk Film AS. Og både Brennende blomster og Døden på Oslo S ble jeg tilbudt! De hadde repertoar den gangen og følte ansvar for å slippe til kvinner. Og de fullfinansierte filmene selv. Jeg skulle ønske flere kvinner nå fikk den samme sjansen Eva og jeg fikk.

Oppmerksomheten rundt Brennende blomster ble enorm, med de to unge Eva-ene som spillefilmdebuterte og visninger på utenlandske festivaler. Jeg følte at jeg ikke kunne nok om film og tok en pause fra regissørrollen. Jeg scripta og var regiassistent på mange filmer, blant annet for Ola Solum, som jeg lærte masse av. Så lagde jeg Døden på Oslo S.

Norsk Film AS hadde egne statlige bevilgninger som de selv disponerte. Det var ikke, som jeg av og til kan oppleve det er nå, hundre forskjellige mennesker som skal mene noe om manuset, og så gi deg penger ut fra om du er villig til å følge deres meninger.

På Oslo S fikk jeg også førti opptaksdager, mot f.eks. Mors Elling, der det bare var 26 dager. Slikt utgjør en enorm forskjell. Vi gjorde også noe som var uvant for norsk film på den tiden, og hadde en omfattende castingprosess. Jeg tror jeg selv vurderte cirka 1000 ungdommer til rollene.

2.

Jeg ser nesten aldri filmer jeg har laget tidligere, det er lenge siden jeg har sett noen av dem i full lengde.

Men jeg føler meg både stolt og glad for Døden på Oslo S på en veldig spesiell måte, det at den har sitt eget liv etter 30 år.

Sammen med Liv Sandvik, min samarbeidspartner i mange år, utviklet jeg en bachelor i skuespill, og har opplevd studenter der med et sterkt forhold til filmen. De var ikke en gang født da den ble laget. Og så sender folk meg rørende personlige fortellinger. Som en som flyttet til Oslo og lærte seg å kjenne Oslo ved å sykle rundt på alle innspillingsstedene. Og en familie som bruker replikker fra filmen som koder for å kunne håndtere kreft. Slikt oppleves som store gaver.

I fjor ble Brennende blomster vist på Cinemateket i Porto Alegre i Brazil, i programmet «Anja Breiens søstre». Så også den lever sitt eget liv.

Sara Johnsen, Vinterkyss (2005)

Foto: Julia Pike/Gyldendal

1.

Vi var jo et team fra Filmskolen som samarbeidet og arbeidet på vår måte. Ideen hadde vi fått siste året på filmskolen og Kifrik pisket det hele i gang. Friland Produksjon var nyoppstartet og de involverte ikke meg i bekymringer omkring om og hvordan den skulle realiseres. Det var Karin Julsrud som støttet den, og jeg kan ikke huske at det var så mye problemer eller diskusjoner. Hun var en entusiastisk konsulent.

En av mine utfordringer var at jeg var uvitende om produksjonssiden, jeg var for lydig i forhold til å holde arbeidstider og budget, men jeg var flink med skuespillerne og samarbeidet bra med fotografen Odd R. Nicolaysen.  I etterarbeidet var jeg sta som et esel, heldigvis, med Žaklina Stojcevska som klipper. Vi hadde mot og det trengte vi, for vi fikk ikke mye hurrarop underveis under visninger; filmen er jo trist. Senere fikk jeg høre at noen i «systemet» hadde sagt at filmen aldri måtte ut på kino.

2.

Den er veldig bra på mange måter, men litt melodramatisk kanskje. Skuespillet, foto, klipp og lyd viser at vi var en gjeng som visste hva vi gjorde. Alle som var med arbeider fortsatt med film, så ingen mistet motet av å være med på å lage filmen.

Jeg så den igjen i en kirke for cirka ti år siden, og da tenkte jeg at jeg synes det er en av de beste debutfilmene som er laget i Norge. Når man lager noe sammen med Ståle Stein Berg, Žaklina Stojcevska, Kifrik Martin og Odd Reinhardt Nicolaysen er det kanskje ikke så rart at det blir fint. Casting med Celine Engebrigtsen er også en viktig brikke. Vi var begge veldig deprimerte på den tiden. Göran Ragnerstam som spiller faren og egentlig var en litt stor stjerne på den tiden sa til meg; «jeg måtte si ja til rollen for jeg hadde aldri møtt to damer som var så sorgfulle som dere to» – så tristhet kan jo føre noe bra med seg.

Dette er et utdrag av enqueten. Les svarene til Dag Johan Haugerud, Marius Holst og Hans Petter Moland i Zs debutfilmnummer.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon