Den siste filmen – om Petter Vennerøds filmforfatterskap

Petter Vennerød i Det tause flertall, Wam og Vennerød 1977. Alle bildene i teksten er fra Den siste filmen, Karianne Førland og Olaug Spissøy Kyvik. Foto: Norsk filmdistribusjon.

 

Et portrett av en regissør, skildring av en sykdom, og et filmatisk kjærlighetsbrev. Den siste filmen er en rørende filmfortelling om det aller beste i oss.

«Jeg skammer meg», sier Petter Vennerød. Han skammer seg fordi han ikke kan ta vare på seg selv. Hukommelsen svikter, språket forvitrer, balansen forverres. Han har til og med vanskelig for å forstå hva han selv skriver. Han – som alltid har hatt full kontroll og vært så selvstendig – er i ferd med å miste kontrollen over både kropp og sinn. «Livet blir borte», sier han.

I 2018 fikk filmregissøren, manusforfatteren og produsenten Petter Vennerød diagnosen atypisk Parkinson. Det er en alvorlig diagnose. Det finnes ingen kur eller behandling. Han vil aldri kunne bli frisk, bare verre. Med stoisk livsmot slår han fast at han må prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, kanskje til og med lage én siste film. Dette er bakgrunnen for Olaug Spissøy Kyvik og Karianne Førland Vennerøds Den siste filmen som har premiere i disse dager. De fullfører det som egentlig er Petter Vennerøds siste film.

Smittende livsbejaende humør

I Den siste filmen får vi være med på siste del av Petter Vennerøds omtumlende livsreise. Fra arbeidet på filmen vi ser begynner, til Vennerøds begravelse. Det er en reise som både er vond og god. Det er en film om livsmot og et livslangt ønske om å leve sitt eget liv uten å skjele til de mange grenser og fordommer som omgjør livet til et trangt fengsel. Men det er også en vemodig og sorgmunter film, som tar opp livets vanskelige sider. Selv om filmen, som Petter Vennerød selv, preges av et smittende livsbejaende humør, er det først og fremst en film om sykdom og død. Den siste filmen er en rørende filmfortelling som rører ved det aller beste i oss.

Samtidig er Den siste filmen en film helt i Petter Vennerøds ånd. I Vennerøds første film helt i egen regi Hvem har bestemt –..!? (1978), spiller Vennerød selv hovedrollen, og en sentral replikk i filmen lyder slik: «Jeg gir vel faen i regler. Regler er til for å brytes». Den siste filmen bryter kanskje ikke så mange regler, men det er en film som kombinerer en rekke genrer og motiver. Den er en sykdomsskildring og et portrett, men også et filmatisk kjærlighetsbrev fra partneren Karianne til sin ektemann. Den er et lite stykke filmhistorie, en oppsummering av en lang og fargerik karriere, og en mektig svanesang. Og det er en slags gravskrift eller epitaf i filmform samt et memento mori. En påminnelse til oss alle: Husk at du skal dø!

Oppvokst i filmbransjen

Petter Vennerød levde et filmliv, ja han ble nærmest født inn i filmbransjen. Han ble født i 1948, og da han var fem år gammel etablerte hans far Øyvind Vennerød produksjonsselskapet Contact Film AS, som i mange år var det mest suksessfulle filmproduksjonsselskapet her i landet. Øyvind Vennerød er i dag mest kjent for Støv på hjernen (1959), en av etterkrigstidens aller mest populære filmer, men han lagde også en rekke andre filmer som slo de fleste rekorder for filmbesøk her i landet. Contact Film AS spesialiserte seg på komedier som skildret og tematiserte aktuelle samtidsproblemer, spesielt i ekteskapet, men han skrev, produserte og regisserte også revy-farser og forelskelseskomedier.

Petters far var manusforfatter, regissør og produsent, og moren Anne Vennerød jobbet gjerne som produksjons- eller innspillingsleder på Øyvind Vennerøds filmer, så veien var ikke lang til filmbransjen. Petter Vennerød startet som innspillingsassistent, og var innspillingsleder på Anja Breiens Hustruer (1975). Samme år startet han og Svend Wam filmselskapet Mefistofilm. Resten er historie. Sammen med Wam skrev, produserte eller regisserte Petter Vennerød 14 spillefilmer fra Lasse & Geir i 1976 til Sebastian i 1995.

Skeive historier

For oss som vokste opp i løpet av 1970-årene var Wam & Vennerød et helt eget begrep. De skapte filmer som ikke lignet på den sosialrealismen som dominerte norsk film i denne perioden, og de ble både elsket og hatet. Like intenst hatet som elsket. Det ble skrevet nidviser om filmene deres – og kritikerne var ofte på sitt aller mest kritiske – men publikum fant likevel som oftest veien til filmene deres. Og i dem fant de en unik visjon. Et opprørsk skråblikk på det sosialdemokratiske helvetet, og en original blanding av angst og karneval.

Wam & Vennerød ble gjerne knyttet til et anarkistisk standpunkt, ettersom de sparket like frisk mot venstre- som mot høyresiden, men kanskje var de mest av alt solidariske overfor alle som fant Norge for trangsynt, alle som ønsket å sprenge seg ut av alle tvangstrøyer. Noen ganger var dette kanskje mer vellykket, ikke alle de filmene de lagde er like gode, men sammen klarte Wam & Vennerød det de fleste ikke klarte: De opprettholdt en fargesprakende og bisarr filmproduksjon i år etter år, til tross for betydelig motstand både fra filmmiljø og storsamfunn. Film etter film ble til, og ingen lignet andre filmer laget her i landet i de samme årene. Ikke minst ble filmene til Wam & Vennerød viktige fordi de ofte fortalte skeive historier, og deres siste film Sebastian var en vellykket oppvekstskildring med homofil identitet som kjernemotiv.

Eksplosiv livsutfoldelse

Den siste filmen er ikke noe bredt lengdesnitt gjennom Petter Vennerøds mangslungne liv. Den skildrer ikke Petters liv før Lasse & Geir, og er også sparsom med opplysninger om de siste årene som produsent og dokumentarfilmskaper. Riktignok nevnes Vennerøds siste filmprosjekt, den TV2-finansierte serien Født i feil kropp (2014 og 2017), men det er årene med Svend Wam som er det mest sentrale i filmen: Avtrykket de to filmopprørerne ga i det norske film- og samfunnslivet står i sentrum, i tillegg til Vennerøds tre siste leveår.

Selve motoren i Den siste filmen er kontrasten. Vennerøds liv skildres gjennom den skarpe kontrasten mellom hans vitale livsutfoldelse i og gjennom filmene han laget sammen med Svend Wam, og de vanskelige årene etter Parkinson-diagnosen. Vi kastes mellom Petters forsøk på å leve et så vanlig og normalt liv som mulig, mens sykdommen langsomt bryter ham ned, og klipp fra filmene og karrieren hans. Det er et like effektivt som enkelt grep. Vi ser og hører Petter Vennerød i de mange rollene han spilte i egne filmer, der han ofte bobler over av elektrisk energi, på grensen til en frenetisk og eksplosiv livsutfoldelse, men alltid med stålkontroll, som han selv ville ha sagt det. Og vi ser en mild og hvithåret gentleman med et skeivt smil som langsomt mister grepet over egen kropp og dermed kontrollen over sitt eget liv.

Livet skifter karakter

 

Den siste filmen kan minne litt om Ragnhild Nøst Bergems mesterlige helaftensdokumentar Vær her (2021) om demens. Også her er noe av filmens styrke at vi følger mennesker inn i den sykdommen som bryter dem ned og får dem til å miste seg selv. I Bergems såre og vakre film følger vi Mimi, Jan Ingvar og Sigvard. De lever mest i sin egen verden, flyter inn og ut av det sosiale, og blir langsomt brutt ned av demensen. Spesielt skildringen av Jan Ingvar er vanskelig å se. Når vi møter ham, er han sint og forvirret. Han aner at noe er i ferd med å skje med ham, men han reagerer med sinne når venner og familie foreslår at han vil ha det bedre på en institusjon enn å bo hjemme. Den aller første tiden på institusjon er preget av forvirring og sinne. Han er ikke lenger seg selv, men vet det ikke. Så legger roen seg over ham ettersom han visner hen.

Noe av det samme ser vi i Den siste filmen. Forskjellen er selvsagt at Petter Vennerød kan sette ord på det han føler og det som skjer før han blir for syk. Dette gjør filmen ekstra sår og vellykket. «Jeg lever jo av huet mitt», sier Vennerød tidlig i filmen, og slår fast: «Det er jo det som er meg». Og på samme måte som i Vær her blir vi vitne til hva sykdommen gjør med Petter. Hans reaksjon er annerledes enn den som preger Jan Ingvar i Vær her. Petter Vennerød mister tilsynelatende ikke sitt gode humør og milde humor. Han beholder smilet selv om kroppskontrollen forsvinner, hukommelsen svikter og livet skifter karakter. Til sin hustru Karianne, som deler regien på filmen, sier han med mild ro i stemmen: «Så du vet hvem jeg var!» Gjennom å skape en kontrast mellom da og nå, årene med Wam som rystet lille Norge og den siste tiden med Parkinson, ser også vi tilskuere hvem Petter Vennerød var, og det skaper en helt særegen livsbejaende bitter sødme.

Aktiv til det siste

Noe av det mest gripende i skildringen av Petter Vennerøds siste år er framstillingen av hvordan Vennerød forsøker å kjempe mot og kontrollere sykdommen. Fysisk trening er vanligvis noe som kan bremse Parkinson, og Vennerød løfter vekter og går tur i parken, det hjelper både balanse og hukommelse. Filmen vi ser er også et redskap for å forsøke å ta tilbake kontrollen i eget liv eller bremse sykdommen. Men det er et anstrøk av mild resignasjon over Vennerød, som kan kommentere sin situasjon med galgenhumor, men likevel ikke lenger gjøre som hva vil. «Jeg vet jo at jeg kommer til å gå rundt som en levende død», sier han med et smil, og langt på vei ser at det nettopp er det han nærmest er blitt til slutt. Med halvåpen munn og store øyne stirrer han på sine omgivelser. Det som en gang var velkjent, er nå blitt fremmed for ham.

En av dokumentarfilmens fremste egenskaper er å vise fram selve tidens gang. Vi observerer hvordan et menneske går gjennom en forandring, vokser opp eller svinner hen, og alt skjer foran øynene våre. I Den siste filmen får vi bli med på Petter Vennerøds aller siste livsreise. Vi ser hvordan han kjemper med ord og balanse, selve tiden blir synlig gjennom Vennerøds ansikt og skjøre kropp. Nesten inn i det siste er han aktiv. Han går gjennom sine filmer med hjelp av Nasjonalbiblioteket, som har alle hans filmer i arkivet. Han snakker med filmkomponisten, og han spiller inn en kommentarstemme. Han tar imot æresprisen under Amanda-showet i 2019. Men til slutt må han gi Karianne Førland Vennerød oppgaven å sluttføre det aller siste filmprosjektet. Sammen med Olaug Spissøy Kyvik bringer hun det som både er en oppsummering av Petter Vennerøds karriere og et kjærlighetsbrev til livet vel i havn.

Vi har ham ikke ennå

Man kunne tenkt seg en helt annen film. En film dominert av venner og samarbeidspartnere, som alle gjennom intervjuer tegnet og fortalte og la fram Petter Vennerøds liv gjennom en mosaikk av stemmer og tidsbilder. Det gjør ikke Den siste filmen. Den lar et utvalg arkivklipp fra medias uvørne omgang med Wam & Vennerød danne et bakteppe, og legger mest vekt på filmene. Dette blir bakgrunnen for skildringen av regissørens aller siste år og skaper en helt egen energi og tone i filmen, en beundringsverdig respektfull nærhet etableres. Den siste filmen er intim på en forsiktig måte, et nærbilde eller tverrsnitt av et liv. Den tar oss med inn i stua og på kjøkkenet, men med en egen respekt som ligger langt fra klam reality-nysgjerrighet.

Kanskje får vi ikke alltid riktig grep om hvem Vennerød egentlig var, men det er ikke så farlig. Vi har ham ikke ennå, kan vi si, og Petter Vennerød beholder både en verdighet og en hemmelighetsfullhet inn i det siste.

Regissørene som ble større enn seg selv

Den siste filmen er en film med et stort hjerte som klarer å formidle noe av det aller vanskeligste både med alvor og humor. Det er et portrett av en av våre mest karakteristiske filmregissører, som sammen med Svend Wam nærmest ble et helt eget begrep. Også langt utenfor filmkretser. Selv de som kanskje aldri hadde sett en Wam & Vennerød film følte at de hadde et slags forhold til hans filmer i deres storhetstid. Det er også en film som med et mildt alvor oppfordrer til empati og medfølelse. Vi skal alle den vei vandre, som det het i gamle dagers pop-kultur, og å se Vennerød forholde seg til det aller vanskeligste gjør godt, selv om det er vondt å se hva som skjer med ham.

«Livet blir borte», sier Petter Vennerød i en av de mange scenene som skildrer hvordan sykdommen gjør at han mister grepet over liv og kropp. Han har ikke gitt opp, men forstår realitetene. «Det er noe ordentlig svineri», fortsetter han, med karakteristisk humør, men avslutter så kontant: «Men det er sånn det er».



Relatert

Jordmor for den korte filmen

Blogg: Noen mennesker bare elsker film. Toril Simonsen er en slik person. Gjennom mer enn 45 år har hun jobbet med og for film. I sommer ble hun hedret med kortfilmfestivalen høyeste pris, Gullstolen. Z har tatt en prat med henne i det hun nå er i ferd med å forlate sin jobb i Norsk filminstitutt etter 30 år.

En norsk filmpionér: Ottar Gladtvet og filmen

Z #2 1988: Ottar Gladtvet er i dag et nesten ukjent filmnavn. Få kjenner til denne filmmannen og hans bidrag [...] | kun utdrag

Ta det som et menneske

Blogg: Ny debattbok hevder at kvinner selvfølgelig lager minst like gode filmer som menn. Hvorfor er da kvinner underrepresentert i filmbransjen?


Fra siste Z

Forskjellige verdener

Hva vi snakker om når vi snakker om generasjoner. | kun utdrag

Vill vest-fest på femmern

Alt var bedre før? Det er bare delvis sant og hverken klokt tenkt eller uttrykt. | kun utdrag

Sex, løgn og amoral

Jeg hadde mine formative år under den amerikanske filmens andre gullalder. Men det er særlig to filmer som formet måten jeg ser film på: Den ene fransk, den andre britisk. | kun utdrag


Fra arkivet

Håpet er en pølse med lompe

Z #2 2022: Selv om den er blottet for kristent språk og erfaring, er Maria Sødahls Håp den mest interessante skildringen av religiøsitet i nyere norsk film. | kun utdrag

Konvensjonell Gustavson

Z #1 1993: Erik Gustavsons tidligere spillefilmer er behørig omtalt et annet sted i dette nummer av Z. Når [...] | kun utdrag

Interstellar

Z #2 2016: Interstellar er en grandios film som krever god lyd og godt lerret. | kun utdrag