Så dårlig at den er bra? Del 1: Kalkunfilmenes villmark

Freddy Got Fingered, Tom Green 2001

 

Kan man rettferdiggjøre å bruke tid på dårlige filmer når det finnes så mange ukontroversielt gode? Mads Wang-Svendsen tar oss med inn i den filmkulturelle villmarka, hvor han argumenterer for at det er sunt å se dårlig film.

Første etappe: Bestefar leder oss ut i den filmkulturelle villmarka. Der stakes kursen videre ut og konturene av en farbar sti trer fram.

Da er det bare å stålsette seg for en ekskursjon i det jeg lenge har forsøkt å overbevise Fylkesmannen om er verneverdig villmark. Det tilrådes å pakke lett. Terrenget er tidvis barskt og kupert, været lunefullt. Iblant synes selv logikkens lover å være satt ut av spill.

Veiviseren gjennom dette gudløse landskapet er en 80 år gammel sjømann og sykkelreparatør. Jeg kaller ham bestefar. Han kjenner dette kuperte terrenget bedre enn de fleste og vet hvilke farer som lurer i villniset. Han har prøvd styrke med dem alle.

Et litt tussete forhold til film

Tarzan’s Secret Treasure, Richard Thorpe 1941

 

Nå er selvsagt alt dette bare metaforer. I virkeligheten sitter bestefar og jeg i en mørk kjeller i Hammerfest. Det er koreapanel på veggene, og en gammel bilderør-TV er det eneste som lyser opp rommet.

I hvert fall inntil nå: Forhåpentligvis vil villmarksmetaforene jeg med løs hånd strør omkring meg også bidra til å kaste nytt lys over settingen. Kulturelt sett befinner vi oss nemlig langt utenfor allfarvei, bestefar og jeg: Vi er allerede dypt inne i den kulturelle villmarka.

Flere av filmene som flimrer over skjermen foran oss har aldri vært i nærheten av en kino. Mange av favorittene våre er såkalte «rett på video»-filmer, filmer det er knyttet så lave forventninger til hva angår kommersiell og kritikermessig suksess at de rett og slett bare gis rett ut på kassett.

Andre er gamle, og om ikke akkurat glemt, så i hvert fall et godt stykke unna det den gjengse kinogjengeren eller strømmeren av i dag vanligvis utsettes for. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har sett de tolv Tarzan-filmene med den olympiske mesteren Johnny Weissmuller i hovedrollen, lykkelig uvitende om det mildt sagt tvilsomme tankegodset de bygger på.

Det var også her, mange år før jeg hørte ordet for første gang, at jeg utviklet en forkjærlighet til exploitationfilmer av ulike slag. En tilstand som for øvrig flere i familien synes å lide av.

Dette er imidlertid langt fra de eneste filmene vi finner i bestefars filmsamling. I de takhøye stablene med VHS-kassetter som bokstavelig talt omringer oss, finnes det også nye, store studiofilmer og anerkjente kunstfilmer.

Bestefar har tusener på tusener av filmer og en tilsynelatende fullstendig udiskriminerende filmsmak.

Det er utvilsomt ham jeg kan takke for mitt litt tussete forhold til film. Ikke at han er så fryktelig tussete. Hans forhold til film er på mange måter forbilledlig ukomplisert. Uten ham vet jeg imidlertid ikke om jeg hadde hatt noe særlig forhold til film overhodet.

Det begynte med kalkunene

Troll 2, Claudio Fragasso 1990

 

På et eller annet tidspunkt, noen år etter at jeg plutselig ikke hadde tid til å vie somrene mine utelukkende til film og familie lenger, lærte jeg at store deler av bestefars filmsamling var uten verdi.

Ikke nok med at jeg begynte å beskrive mange av filmene vi hadde gledet oss mest over som «hjernedød action», «B-filmer» og «kalkuner». Så fort jeg hadde opparbeidet meg en viss mental og geografisk avstand til filmsamlingen hans, var jeg plutselig blant dem som brukte disse ordene hyppigst og alltid med en viss selvtilfredshet.

Kalkuner er som kjent klumsete og latterlige dyr som ingen ønsker å sammenlignes med eller vedkjenne seg.

Det var i hvert fall det jeg lenge trodde. I virkeligheten viser kalkuner seg å være overraskende intelligente og tilpasningsdyktige dyr, som under naturlige forhold danner sofistikerte sosiale strukturer og sine helt egne personligheter. Hvis de framstår som klumsete og latterlige, er det fordi vi holder dem under unaturlige forhold og vurderer dem etter standarder som har lite med den virkeligheten de er tilpasset til å gjøre.

Dette er selvsagt ikke noe godt utgangspunkt for å gjøre seg opp en mening om kalkuner. De bør oppleves i sitt naturlige habitat, etter sine egne premisser. Slik er det også med filmkalkunene.

Og det fortsatte med kalkunene

The Room, Tommy Wiseau 2003

 

Ifølge Store Norske Leksikon ble begrepet «kalkun» opprinnelig brukt om «en film eller et teaterstykke som var en total fiasko». Senere, og da særlig i Norden, utviklet det seg til å beskrive filmer som er «så mislykket at nettopp dette kan sies å gi [dem] underholdningsverdi».

Kalkuner er med andre ord filmer som er så dårlige at de er bra. Et uttrykk som antakelig er langt mer utbredt i dag for å beskrive denne fascinerende og beklagelsesverdig underteoretiserte kategorien filmer. Og det er det vi skal forholde oss til i fortsettelsen – så dårlig at den er bra.

Til tross for å være tilsynelatende selvforklarende krever også dette uttrykket litt oppklaring. Hvordan i all verden kan vel noe bli bra i kraft av å være dårlig? Er ikke «bra» og «dårlig» gjensidig utelukkende kvaliteter? Og gjør ikke det i så fall utsagnet selvmotsigende? Blir en film automatisk bra bare den er dårlig nok? Eller er vi kan hende ikke helt oppriktige når vi sier at en film som Troll 2 (Claudio Fragasso, 1990) er (så dårlig at den er) bra. Kanskje liker vi bare å le av den kvasi-amerikanske dialogen, striesekkene de kaller kostymer og det alt annet enn subtile anti-vegetarianske budskapet, slik vi ler av de latterlige kalkunene bak innhegningen?

Dette er noen av spørsmålene jeg håper å få klarhet i underveis. For etter å ha tatt avstand fra store deler av bestefars filmsamling var det nettopp «så dårlig at den er bra»-kategorien som viste meg veien tilbake igjen til den storslåtte, verneverdige villmarka den tilhørte igjen.

Og denne gangen med helt nye øyne: Ikke bare hadde jeg en dypere forståelse for bestefars forhold til film – jeg beundret den mer enn noen gang.

Det er greit å elske dårlige filmer

Freddy Got Fingered, Tom Green 2001

 

Til tross for å være både sjømann og oppdager av første klasse er ikke bestefar noen filmteoretiker. Jeg kommer derfor til å dra veksler på filosofer og teoretikere som Susan Sontag og John Dyck underveis. Særlig filosof Matthew Strohls nye bok, Why It’s OK to Love Bad Movies, vil gi oss uvurderlige innsikter i fenomenet vi forsøker å få klarhet i.

I likhet med bestefar er nemlig Strohl lidenskapelig opptatt av viss type filmer som ofte blir betegnet som dårlige. Han mener at det å sette pris på slike filmer ikke bare bare er sunt fordi en god latter forlenger livet. Å la seg lede ut i den kulturelle villmarka slike filmer blir til i, kan også være dypt berikende. Både på et personlig og kulturelt plan.

I neste del av denne teksten skal vi også se at «så dårlig at den er god»-kategorien har mye til felles med og bekler en lignende rolle i kulturen som avantgardefilmen. For det første fungerer den som en motvekt til den homogeniseringen av populærkulturen vi har sett de siste tiårene. Den har dessuten vist seg å være spesielt velegnet til å stimulere til kreativ omgang med filmmediet og andre filmelskere.

Men aller først: Hvordan skal vi forstå påstanden om at en film er så dårlig at den er bra?

En filosofisk begrepsanalyse

Troll 2, Claudio Fragasso 1990

 

Når vi sier at en film er god eller dårlig, mener vi ifølge filosof Matthew Strohl vanligvis det som en slags helhetsvurdering. Bedømmer vi for eksempel Tsai Ming-liangs Dong (1998) som en god film og Troll 2 (Claudio Fragasso, 1990) som en dårlig, sier vi kort fortalt at førstnevnte har estetisk verdi og kanskje til og med er et kunstverk, mens sistnevnte ikke er det – her snakker vi snarere makkverk.

Bruker vi både «bra» og «dårlig» i denne betydningen når vi beskriver en film som så dårlig at den er bra, vil det utvilsomt utgjøre en selvmotsigelse. Strohl tror imidlertid ikke så lite om oss. Han mener derfor at vi heller gir ett av de to begrepene en spesiell betydning når vi uttrykker vår forkjærlighet for dårlige filmer.

Det gir oss to muligheter:

Enten sier jeg at Troll 2 er dårlig i ovennevnte forstand, altså at filmen mangler estetisk verdi og er et makkverk. I så fall bruker jeg «bra» i en annen betydning, gjerne at den er velegnet til å gjøres narr av. Dette kaller Strohl «Bad Movie Ridicule»: Jeg koser meg riktignok med filmen, men bare fordi jeg inntar en spottende holdning til den og setter pris på at den gjør det så innmari lett for meg å latterliggjøre den.

Alternativt mener jeg at Troll 2 faktisk har estetisk verdi. Jeg erkjenner riktignok at filmen har sine svakheter – kanskje til og med store sådanne – men helhetsvurderingen min er likevel at vi har å gjøre med en god film. Videre mener jeg at filmen er bra i hvert fall delvis på grunn av disse svakhetene. Dette er «Bad Movie Love» – en ektefølt kjærlighet for dårlige filmer.

At en film er så dårlig at den er bra betyr noe mer enn at den automatisk blir bra bare den er dårlig nok. Mange filmer er tross alt dårlig på fullstendig uinteressante måter – de er helt enkelt elendige. Filmer som er så dårlige at de er bra, synes derimot å være dårlige på potensielt verdifulle måter.

Men hvordan kan noe være dårlig på en verdifull måte?

En storslått fiasko?

The Disaster Artist, James Franco 2017

 

Etter premieren på The Disaster Artist (2017) ble regissør og hovedrolleinnhaver James Franco spurt om sitt forhold til kildematerialet: Hadde kanskje ikke hele prosjektet en eim av pervers skadefryd over The Room-regissør Tommy Wiseaus kunstneriske fiasko?

Dette nektet Franco for. Det som gjør The Room (2003) og Wiseau verdt å lage film om er ikke at filmen er mislykket i seg selv, ifølge Franco, men snarere det at de mislyktes på så fantastisk henrivende måter.

Francos syn ligger slik sett tett opp mot betraktningene filosofene John Dyck og Matthew Johnson gjør seg i den filosofiske fagartikkelen «Appreciating Bad Art». Også de mener at det som får en film som The Room til å bli så dårlig at den er bra har med at den er kunstnerisk mislykket å gjøre.

Det at Wiseau hadde kunstneriske ambisjoner for filmen sin som sluttproduktet ikke engang var i nærheten av å leve opp til, er imidlertid ikke nok i seg selv. Å verdsette dårlige filmer dreier seg tross alt ikke – alltid – om en slags ondsinnet glede over andres fiasko. Folk som bestefar og Matthew Strohl er oppriktig glad i dårlige filmer. Vi snakker ekte kjærlighet, som det heter i reklamen. Det leder Dyck og Johnson til å konkludere med at skal en film være så dårlig at den er bra, må den være mislykket på en måte som gir den et anstrøk av noe eiendommelig og aller helst bisart.

Vi vet godt å verdsette det bisarre som en estetisk kvalitet. Det er filmer som La montaña sagrada (Alejandro Jodorowsky, 1973) og Mulholland Drive (David Lynch, 2001) gode eksempler på. Det bør derfor ikke komme som noen overraskelse at man også kan ha glede av de bisarre elementene som gjennomsyrer en film som Troll 2.

Det at de verken er villet eller bevisst, slik som i Mulholland Drive, er heller ikke noe problem. Når jeg beundrer nordlysets dans over himmelhvelvingen eller en vakker blomstereng, gjør jeg tross alt ikke det fordi de er skapt med intensjon om å være vakker. Jeg verdsetter dem helt enkelt for deres estetiske kvaliteter i seg selv.

Slik forholder det seg også med en rekke dårlige filmer, ifølge filosofduoen. De mange besynderlige kunstneriske valgene tatt under innspillingen av Troll 2 eller The Room gjorde riktignok sluttproduktet mislykket i en viss forstand. Samtidig antok filmen andre kvaliteter, og da kanskje framfor alt et anstrøk av det bisarre – en egenskap mange finner både intellektuelt stimulerende og estetisk tilfredsstillende.

Freddy Got Fingered

Freddy Got Fingered, Tom Green 2001

 

Matthew Strohl beskriver Dyck og Johnsons tolkning som et godt utgangspunkt for å tenke bedre over hva det betyr at noe er så dårlig at det er bra. Han sier seg likevel ikke helt enig i analysen deres. Og den kanskje mest åpenbare innvendingen er at det finnes en rekke filmer som bevisst er dårlige. Ta for eksempel Freddy Got Fingered (Tom Green, 2001).

Tom Green møtte ikke bare personlig opp under utdelingen av parodiprisen Golden Raspberry Awards (Razzies) i 2002. Han syntes til og med å bli oppriktig glad for å kunne ta med seg hele fem Razzies hjem den kvelden, blant annet for «dårligste film» og «dårligste regissør». Han skal videre ha uttalt at dette var en drøm som gikk i oppfyllelse.

Green visste med andre ord utmerket godt at erigerte hestepeniser og spedbarn som slenges veggimellom etter navlestrengen ikke kom til å slå godt an hos verken kritikerne eller det brede publikum da han lagde filmen. Men det var nå engang slik han ville den skulle være. Her var det altså ikke feilslåtte kunstneriske visjoner som gjorde filmen dårlig. Green mislyktes ikke med å lage en god film. Han lyktes med å lage en dårlig.

Strohl har derfor en annen forklaring: Fellesnevneren for filmene vi hittil har diskutert er ikke at de er kunstnerisk mislykket (ikke engang på henrivende eller bisarre måter). Langt viktigere er måten de forholder seg til filmverdenens konvensjoner og regler på.

Filmverdenens uskrevne regler

Freddy Got Fingered, Tom Green 2001

 

Men hva er egentlig disse reglene? Hvor kommer de fra? Og hva gir dem en slik tyngde at man uten videre begrunnelse kan kalle en film dårlig for å bryte med dem?

Strohl foreslår å tenke på dem som vedtatte normer.

En lang rekke uskrevne regler lar oss passere selv de mest urene farvann uten å risikere riper i bunnsmurninga eller sosial grunnstøting i det daglige. Når vi er ute og spiser, vet vi for eksempel at vi ikke skal rape høyt ved bordet eller prate med mat i munnen; vi takker selvfølgelig servitøren når vi blir servert og slikker aldri saus av tallerkenen. Alt dette er vedtatte normer for hvordan man ter seg i en gitt sammenheng. Bryter man dem, oppfører man seg dårlig. Sånt gjør man rett og slett bare ikke. Videre begrunnelse behøves ikke.

For oss er det den kritiske diskursen om film som utgjør den relevante sammenhengen. Og da spesielt den som føres av de mest profilerte anmelderne, dem som skriver for de største avisene og tidsskriftene. For det er i stor grad de som sørger for å håndheve filmverdenens vedtatte normer, ifølge Strohl.

Det er selvsagt en verdi i å ha skarpe refleksjoner om de nyeste filmene lett tilgjengelig i aviser og tidsskrifter. Ikke bare er det personlig givende å lese hva mer erfarne filmtilskuere enn en selv får ut av en film. Det kan også bidra til å knytte mediet opp mot større, samfunnsmessige diskusjoner og på den måten berike det offentlige ordskiftet.

I kalkunenes villmark har imidlertid anmelderiets uskrevne regler liten innflytelse. Mange av disse filmene er ikke laget for å vinne priser eller kritikernes gunst. De kan ha helt andre mål, og er i jakten på disse tilbøyelig til å bryte med filmverdenens vedtatte normer.

Mens slike angrep på «Den gode smak» kan virke provoserende på mange av oss, møter bestefar dem med sin karakteristisk hikstende latter før han uanfektet begir seg dypere inn i villniset. Han har seilt verden rundt minst to ganger og sett det som er å se. Det skal mer til for å vippe ham av pinnen.

I neste del av denne teksten skal vi bli med ham dypere inn i den filmkulturelle villmarka i håp om å forstå hva det egentlig er han søker der.

 



Relatert

Så dårlig at den er bra? Del 2: På grensen til kunst

Blogg: Hvor går grensen mellom makkverk og kunstverk? Mads Wang-Svendsen ser nærmere på den dårlige filmen, og når den bikker over i severdig kunst.

HVA VAR I VEIEN MED DIS?

Blogg: Som gjest på festpremieren på Pax var jeg øyenvitne til at filmen tok sats, svevde høyt og traff hardt. Mageplasket har gitt mangfoldige debatter, hvorav noen viktige og prinsipielle. En av de smalere debattene er filmens eventuelle fremtidige status som kalkun, og om den kan danke Dis av tronen. Mot dette bakteppet er det betimelig å spørre seg; Hva var egentlig i veien med Dis?

Ed Wood: Kalkunen som kunne fly?

Z #3 1995: 1995 ser ut til å bli kalkunenes år i Norge. Vi fikk vår første «ekte» [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Hva er folk horror?

Med den såkalt «opphøyde» skrekkfilmen, som Midsommar, er folk horror igjen i vinden. Men hva er egentlig folk horror, og hvor har veien gått fra britisk 70-tallsskrekkfilm fram til i dag? | kun utdrag

Smittende paranoia: Nokon kjem til å kome og It Comes at Night

Kan redselen for inntrengeren være verre enn inntrengeren?  | kun utdrag

Nasty girls i skrekkfilm

Hvordan kan en feministisk filmviter få glede av skrekkfilm? En reise inn i hva skrekkfilmen egentlig kan gi oss, og inn i hva vi ser og ikke ser i Prano Bailey-Bonds Censor. | kun utdrag


Fra arkivet

Kva er kunstfilm? – intervju med Jannicke Låker

Z #3 2008: – Jeg tror ikke på saker som gjøres med mål i å utelukkende underholde. Man skal bruke [...]

Befriende bilder i en blytung tid

Z #5 1986: Margarethe von Trotta har med sin film om Rosa Luxemburg gitt oss et nytt sterkt kvinneportrett. I [...] | kun utdrag

Filmfestivalen i Deauville: amerikansk og uavhengig

Z #1 1990: Uavhengighet. Selve ordet har en umiskjennelig gjenklang av amerikanske frihetsidealer. Men i USA [...] | kun utdrag