War Pony og When You Finish Saving the World

War Pony, Riley Keough/Gina Gammell 2022

 

To av årets mest lovende debutfimer er laget av skuespillere. Og begge filmenes styrke er å løfte frem magien i hverdagsøyeblikkene. 

At skuespillere tar regissørrollen er på ingen måte ensbetydende med suksess (les: Al Pacino, Tim Roth og Madonna). Iblant lykkes det derimot som bare det. Stjerneregissører som for eksempel John Cassavetes, Sidney Pollack, Ron Howard, Julie Delpy, Woody Allen og Sofia Coppola startet alle opp som skuespillere, før de gjorde sin inntreden som regissører. Skuespiller Charles Laughton som regisserte bare én eneste film – mesterlige The Night of the Hunter (1955) med Robert Mitchum i sin kanskje aller beste rolle – huskes kanskje i dag mer for akkurat denne ene filmen enn alle de han selv spilte i.

Om det blir med én film hver i registolen for Keough og Eisenberg, vil de kanskje ikke bli stående med like uthevet skrift i filmhistorien som regissøren Laughton, men begge har laget meget gode filmer som staker ut kursen for regissørkarrierer som kan bli både særegne og spennende, og med klar inspirasjon fra respektive skuespillerkarrierer.

Trøbbel i reservatet

War Pony, Riley Keough/Gina Gammell 2022

 

War Pony vant meget fortjent Golden Camera for beste debutfilm under året filmfestival i Cannes. Filmen, som skuespiller og Elvis-barnebarn Riley Keough har regissert sammen med Gina Gammell, er i all hovedsak satt til Pine Ridge Native American-reservatet i Sør-Dakota. Her bor 23 år gamle Bill (Jojo Bapteise Whiting) hos bestemoren sin. Han prøver å sjonglere livet som far til to sønner, med to ulike mødre, med diverse strøjobber og andre mer eller mindre kreative prosjekter som skal gi ham sårt tiltrengte penger.

Bill er en kreativ type bak sin noe sløve fremtoning, og i en serie fornøyelige scener får vi blant annet se hvordan han med solid stå på-vilje skaffer seg en puddel, som han kaller Beast, og har store planer for at skal bli starten på et hundeoppdrettsimperium.

På jakt etter jobb møter han også Tim (Sprague Hollander), en hvit, middeladrende og velstående mann som driver en kalkunfarm i nærheten av reservatet. Bill ender hvert opp som Tims altmuligmann, og blir vitne til hvordan den overlegent mer ressurssterke Tim utnytter sin posisjon til å få bragt unge jenter fra reservatet hjem til seg for å betale dem for sex. Bill fungerer etter hvert både som sjåfør for disse betalte erobringene, og som gratis psykolog for Tims forsmådde kone (Ashley Shelton). En ordning som er dømt til å kollapse totalt på et eller annet tidspunkt, og som viser Bill at livet i de mer velstående sjiktene av samfunnet nødvendigvis ikke er noe særlig bedre enn hans egen hverdag i reservatet.

I Pine Ridge bor også tolv år gamle Matho (Ladainian Crazy Thunder) sammen med sin voldelige far som i all hovedsak lever av å selge dop. Kjøleskapet er nesten alltid tomt, og faren er stort sett ute og dealer. Når faren oppdager at sønnen og vennene hans har startet sin kriminelle løpebane ved å selge noe av dopet hans for å bruke pengene på godteri og brus, blir Matho kastet ut. Et utrygt og slitsomt liv blir enda verre for stakkars Matho, som egentlig er en følsom og sympatisk gutt med fullstendig mangel på trygge rammer.

Å akseptere livet som det er

War Pony, Riley Keough/Gina Gammell 2022

 

Filmen slekter utvilsomt på andre filmer fra de siste årene som har vist livene til ulike grupper som lever i nedre sosioøkonomiske sjikt i USA. Bills pågangsmot i letingen etter en jobb kan minne om hovedkarakteren i American Honey (Andrea Arnold, 2016). Det er også tydelige tematiske og stilistiske likheter til Chloé Zhaos filmer. Både Songs My Brother Taught Me (2015) og The Rider (2017) foregår også i Pine Ridge-reservatet, og som i War Pony er skuespillerne i all hovedsak amatører bosatt i området.

Karakterene i filmene er innforstått med at livene deres sannsynligvis aldri kommer til å bli fylt av suksess, men selv om hverdagen er hard betyr ikke det at det kan inneholde fine øyeblikk underveis: Som en god dag på skolen, et måltid som metter eller en god samtale med en venn. Øyeblikk som må nytes til det fulle. Som i Chaos tredje film, Nomadland fra 2021, evner Keogh og Gammell å få disse små øyeblikkene av hverdagslykke til å fremstå både vakre og viktige. Som en sliten bobil i en gudsforlatt ørken kan bli et vakkert og rørende bilde i Nomadland, fremstår også en kjøretur i et gammelt vrak gjennom reservatet som uendelig vakkert sett gjennom filmfotograf David Gallegos kamera. Galgenhumoren er heller aldri langt unna, og særlig Bills bestemor fyrer løs med skarpladde kommentarer..

Scenene mellom Matho og vennene kan minne om samspillet mellom barna i Sean Bakers Florida Project (2017), og viser at selv i knalltøffe oppvekstforhold vil barna finne tid til vennskap og lek. En særlig rørende scene finner sted mot slutten av filmen i et møte mellom de to hovedkarakterene, hvor Bill lager en klassisk Peanut Butter and Jelly Sandwich til Matho, etter at Matho har brutt seg inn hos ham for å stjele mat. En hendelse som kunne vært nok et knusende nederlag i de unge guttens liv, men i stedet blir et genuint rørende øyeblikk mellom to med ulik alder og utfordringer som allikevel forstår hverandre. Selv om dette er den eneste scenen skuespillerne deler i filmen, er samspillet strålende og viser en imponerende modenhet i spillet til de to debutantene. Av og til kan faktisk ei skive med favorittpålegget være nok til å gi livet mening for en stakket stund.

Youtube-aktivisme møter genuin, men resignert idealisme

When You Finish Saving the World, Jesse Eisenberg 2022

 

At Jesse Eisenberg på et eller annet tidspunkt skulle bli filmregissør var kanskje ikke en stor overraskelse, all den tid han i tillegg til å være skuespiller blant annet har skrevet noveller for The New Yorker og skuespill for teater. Med When You Finish Saving the World plasserer han seg som regissør midt i det samme amerikanske indiefilm-landskapet hvor han selv har gjort sine beste roller som skuespiller.

Finn Wolfhard (Mike fra Stranger Things) spiller Ziggy, en High School-elev i en søvnig småby i Indiana som dedikerer store deler av sin tid til livestream-kanalen sin som han uhemmet skryter av har 20 000 følgere fra hele verden. Her spiller han generiske selvproduserte folk-rocklåter med tematikk hentet fra eget liv, om forelskelse, vanskelige matteprøver og andre nokså hverdagslige banaliteter. På internett er han en helt med stadig tilførsel av vann til ego-mølla si. På skolen er han derimot en outsider, uten at han selv egentlig er helt klar over det. Hans store kjærlighet er Lila (Alisha Boe), som går i klassen hans og har genuin interesse og kunnskap om politikk og ulikhet. Ziggy prøver på keitete vis å nå frem til henne, blant ved å gjøre om et av hennes svært personlige dikt til en låt og spille den for sine følgere på nett. Ziggy ser på dette som en utmerket måte å forene sin egen business med Lilas aktivisme. For Lila blir det en hån mot alt hun står for.

Hjemme er det som om Ziggy lever i en slags parallell eksistens med moren Evelyn (Juliane Moore) og faren Roger (Jay O. Sanders). De forstår seg ikke på hverandre og viser liten interesse for hverandres interesser. Faren er professor med en tilnærmet likegyldig holdning til sønnen, mens moren – som har startet og driver et krisesenter for kvinner – tidvis roper ut sin forakt for sønnens banale og kommersielle interesser og holdninger.

Evelyn er selve inkarnasjonen av en desillusjonert radikaler. Hun sørger over at sønnen, som hun så på som sin allierte, både i politiske demonstrasjoner, samtaler ved kjøkkenbordet og i møter med eksotisk mat på restaurant, er blitt en annen. For henne har Ziggy feilet som sønn, og hun bebreider ham voldsomt i en serie vekselsvis hysterisk morsomme og såre verbale angrep. Evelyn er selv på gyngende grunn på jobb, og på krisesenteret hun selv har bygget opp er hun i ferd med å bli passé og nærmest en parodisk fordums idealist som ikke henger med i tiden. Bedre blir det ikke av at hun faller for sønnen til en av kvinnene som bor på senteret. Selv om alt ser ut til å gå på trynet for mor og sønn er det kanskje her, sammen på bunnen, at de sakte, men sikkert kan begynne å lappe sammen forholdet sitt igjen.

Lenge leve den usympatiske karakteren

When You Finish Saving the World, Jesse Eisenberg 2022

 

Hadde Eisenberg vært 20 år yngre hadde han sannsynligvis kunne spilt rollen som Ziggy med bravur selv. Det er veldig mye av flere av Eisenbergs roller, og da spesielt Walt Berkman fra The Squid and the Whale (Noah Baumbach, 2005), i Ziggy. Begge er navlebeskuende til det parodiske, men bærer også på en sårbarhet og usikkerhet rundt hvem de er og hva de skal i livene sine. Det er også befriende å se karakterer med så mange åpenbare mangler og usympatiske sider i fri utfoldelse. Wolfhard og Moore klarer virkelig å spille ut et mor/sønn-forhold i fritt fall på beste vis. Begge har også en fantastisk komisk timing og spiller ut et selvsentrert verdenssyn som går både Lena Dunham i Girls (Dunham, 2012–17) og Ben Stiller i Greenberg (Baumbach, 2010) en høy gang.

Det er norske Benjamin Loeb som har fotografert When You Finish Saving the World. Han gir omgivelsene et dempet preg, med en varm, men sandaktig fargepalett. Han bruker dessuten inn- og ut-zooming på en snedig måte for å illustrere både tilhørighet og utenforskap. Det er lett å se når karakterene føler seg i sitt ess, og når de plutselig i egne øyne er stedets minst vellykkede personer.

Der en nært beslektet indiefilm som Lady Bird (Greta Gerwig, 2017) i stor grad idoliserer det søvnige småbylivet gjennom slående vakre bilder, fremstiller Eisenberg og Loeb småbyen slett ikke som et drømmested, men som et sted hvor drømmer og fremtidshåp har kommet for å sakte implodere inn i hverdagens evinnelige kjedsomhet.



Din kommentar


Relatert

Citizen Iversen om Professor Marston and the Wonder Women – 17. rapport fra Ottawa

Blogg: Den utrolige historien om professor Marston, mannen bak tegneserieheltinnen Wonder Woman.

«Hell is a teenage girl»: kvinner i uvanlige kvinneroller

Blogg: Genrefilmer der jentene helt naturlig inntar hovedrollene er ikke dagligvare. Bortsett fra i Karyn Kusamas filmunivers.

Den arketypiske jentehelten

Blogg: Vi har lett for å kalle dem guttejenter. Disse modige, sårbare jentene som utsettes for ekstraordinære omstendigheter på film, gjerne i post-apokalyptiske scenarier. I vår nye bloggserie «Filmkultur i krisetider» ser filmkritiker Øyvor Dalan Vik i sin tekst på filmer som kinoaktuelle Light of my Life.


Fra siste Z

Z-enquete – kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Ida H. Eldøen, Linda Gathu og Ingrid Liavaag, Carl Georg Rødsten og Ivar Aase om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Filmskaper uten kamuflasje

– Å kunne se uten å bli sett er bra for en filmskaper. Så alderen har sine positive sider, sier Anne Haugsgjerd. Den 78-årige filmskaperen kjemper mot aldersdiskriminering rett og slett ved å lage film. | kun utdrag

Caribou Ghosts and Untold Stories

– Om Kortfilmfestivalens spesialprogram «The Queer Indigenous Effect» Altfor lenge har opplevelsene til skeive og såkalte Two Spirit-personer vært «untold stories». Det er de ikke lenger. | kun utdrag


Fra arkivet

Det spirituelle drama

Z #2 1985: Robert Bresson presenterte ved Cannes-festivalen 1983 sin trettende film på 40 år med [...] | kun utdrag

Havet stiger: Apokalypse nå – igjen?

Z #1 1991: Oddvar Einarsons film er en poetisk og vakker undergangsvisjon, men gir forventninger om et [...] | kun utdrag

Befriende bilder i en blytung tid

Z #5 1986: Margarethe von Trotta har med sin film om Rosa Luxemburg gitt oss et nytt sterkt kvinneportrett. I [...] | kun utdrag