Memoria

Alle bildene er fra Memoria, Apichatpong Weerasethakul 2021. Foto: Another World Entertainment

 

Tid og rom opphører som konstante størrelser i Apichatpong Weerasethakuls kinoaktuelle Memoria.

I det jeg er i ferd med å komme inn i den langsomme rytmen i Memoria, og falle til ro i bilde av et nattestille og mørkt rom, rykker jeg til av en gjennomtrengende lyd. En lyd som kommer til å spille en av rollene i filmen, og dukke opp når du minst venter det. Det er bare filmens hovedperson Jessica, spilt av Tilda Swinton, som kan høre denne lyden.

Memoria er Apitchatpong Weerasethakuls første engelskspråklige film. Der filmene hans tidligere ofte har foregått på landsbygda eller jungelen i Thailand, er det uvant at vi nå befinner oss i Colombia, og til å begynne med i storbyen Bogotá. Stram arkitektur og kalde fasader markerer også et skille fra for eksempel Onkel Boonmee. Det urbane miljøet gjør Memoria lettere å kjenne seg igjen i, samtidig som det spirituelle, mentale, og ikke minst det gjennombesjelede landskapet filmskaperen er kjent for hele tiden ligger i bakgrunnen.

Jessica, bosatt i Medellín og nylig enke, er i starten av filmen i Bogotá for å besøke sin sykehusliggende søster Agnes. Agnes har blitt så påvirket av skjellsettende, kanskje magiske, opplevelser i omgivelsene at hun har blitt syk av det og delvis mistet korttidshukommelsen. Jessicas lignende sensibilitet er også tydelig i hennes empati med andre mennesker hun treffer. Og lyden i hodet hennes: Behovet for å finne opprinnelsen til den blir etter hvert et altoverskyggende mål for henne.

En antenne for minner

For å kunne gjenskape den særegne lyden tar hun kontakt med Hernán, en ung lydtekniker. Men er han et virkelig menneske, eller bare en del av Jessicas indre liv eller begynnende galskap? (Og som noen sier, når hun lurer på om hun holder på å bli gal: Det er ikke det verste som kan skje.) Interessen hennes for andre mennesker fører henne også i kontakt med arkeologiske utgravninger nær Bogotá, og de som finner beinrestene etter mennesker og barn rituelt drept for årtusener siden. Senere i filmen, ute på landsbygda, møter hun en annen og eldre Hernán, et menneske dømt til å huske alt han opplever, og spesielt møtet mellom dem gjør et sterkt inntrykk. De får en helt egen, transcendental, forbindelse. Og som han sier: «Jeg er en harddisk, og du (Jessica) er en antenne som fanger opp minnene mine».

Memoria hadde ikke vært det den er uten lydbildet, ikke minst fordi det er spesielt én lyd det handler om for Jessica. Ellers er også lyden av vann og regn hyppig brukt. Jeg får assosiasjoner til et skip som krenger i bølgene av et opprørt hav når vi tar del i den eldre Hernáns hukommelse, som en påminnelse om at reisen gjennom livet og de erfaringene vi gjør oss ikke bare er behagelige.

Memoria er full av flotte, velkomponerte bilder, både i byen og etter hvert i jungelen. Spesielt et bilde har festet seg hos meg: Jessica er på vei over en tom plass en kveld. Lyset treffer henne og benken hvor hun setter seg ned, på en måte som får meg til å tenke på Edward Hoppers bilder. De markerte kontrastene og bruk av lys og mørke understreker det mentale landskapet Jessica befinner seg i. Her har hun fremdeles ikke slått seg til ro med lyden bare hun kan høre (og senere den eldre Hernán, den første Hernán klarer bare å gjenskape den). Scener med regn dukker opp som intermezzoer i løpet av filmen. I disse scenene hører vi bare lyden av vannet som treffer bakken, ingen replikker.

Naturen slår tilbake

Apichatpong Weerasethakuls magiske realisme kommer til uttrykk i historiene Agnes forteller. Her kommer det frem hvordan naturen, eller en åndelig kraft kanalisert gjennom et urfolk, griper inn og påvirker eller hindrer menneskers ambisjoner. Blant annet forteller hun en historie om en mann som ville anlegge en vei tvers gjennom Amazonas. Prosjektet strandet fordi han stadig møtte hindringer som gjorde at han måtte gi opp. Det var som jungelen i seg selv kjempet imot, og vant. Det magiske materialiserer seg også når vi endelig får vite opprinnelsen til lyden.

Død og nedbrytning står sentralt i Memoria. Agnes sin mann vil skrive dikt om sopp, Jessica studerer sopps påvirkning på planter (at hun vil kjøpe et kjøleskap for planter som hindrer dannelse av sopp, antyder at hun kanskje selv jobber med å dyrke blomster). Og hun besøker utgravingsstedet der de finner levningene av mennesker som døde for 6000 år siden. I møtet med den eldre Hernán, «dør» han for en stund, når Jessica ber ham sove en drømmeløs søvn. Han har også vonde minner fra oppveksten hvor han måtte gjemme seg for å ikke bli oppdaget, og selv fikk jeg assosiasjoner til narkokrigene som har gjort Colombia beryktet.

Filmen står og faller også på Tilda Swintons eminente skuespill. Jeg blir slått av hvor allsidig hun er som kunstner, og hvordan hun gir liv til karakterene sine (hun er i tillegg utøvende produsent for filmen). Hennes uttrykksfulle ansikt viser hvordan lyden påvirker henne (hun blir søvnløs av den også). Søvnløsheten er sannsynligvis medvirkende til at hun føler andre menneskers smerte «utenpå huden». Jessica er en bereist dame, full av kunnskap, men det å bo i Medellín gjør henne ydmyk og den verdensvante kvinnen kommer sjelden til syne. En lege Jessica oppsøker sier at mange lider av hallusinasjoner, som om det hun sliter med er gjengs blant innbyggerne. Her tenker jeg på det kollektive minnet til byen og landet. Det er ikke Jessicas egne minner vi får ta del i, men landet og landskapet hun oppholder seg i, og innbyggerne hun er sammen med.

Fravær av lyd

Tiden som har vært er, som tittelen antyder, viktig i Memoria. Jeg tok meg i å glemme hvilken dag det var da jeg så filmen, og følelsen av at tid og rom oppløses er ekstra sterk i den siste sekvensen mellom Jessica og Hernán, mannen som må huske alt han opplever. Og han kan oppleve andres historier gjennom det de har berørt. Her spiller lydbildet en spesielt fremtredende rolle. Vi hører noen stjele fisken Hernán har forberedt utenfor huset de befinner seg i, men det er bare et av mange inntrykk på lydsporet og virker som om foregår i en annen dimensjon, som et minne. Det sterke lydsporet gjør filmen enda rikere. Det blir også helt stille på et tidspunkt, som for å minne oss på hvor viktig rolle lyd spiller i en film. Fraværet av den får oss til å følge ekstra godt med.

Memoria er en nydelig film å gli inn i. En sterk filmopplevelse, som også gir rom for ettertanke og lar deg lese inn egne tolkninger i handlingen.



Din kommentar


Relatert

Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv

Blogg: Apichatpongs Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv fikk Gullpalmen i Cannes i 2010 og har fått norsk distribusjon gjennom Arthaus. Filmen får norsk kinopremiere 4. mars. For filmelskere med et åpent sinn er dette en unik sjanse til å oppdage – eller gjenbesøke – en av vår tids mest poetiske og nyskapende regissører.

Historier blant ruinene – et blikk på film fra Sørøst-Asia

Z #1 2010: Et våkent blikk for å skape fortellinger av historiens ruiner synes å være et fellestrekk hos det siste tiårets ledende sørøstasiatiske filmskapere.

UDINE FAR EAST FILM FESTIVAL

Blogg: Hvis du har lyst til å oppdatere deg på østasiatisk film i alle genre, bruk den siste uka i april et år på Far East Film Festival i den lille norditalienske byen Udine.


Fra siste Z

Å forhandle med troen

Er vi forbi stereotypiene nå? Amna Mahmood ser nærmere på tre dokumentarfilmer om muslimsk religiøsitet og kjønn.

Håpet er en pølse med lompe

Selv om den er blottet for kristent språk og erfaring, er Maria Sødahls Håp den mest interessante skildringen av religiøsitet i nyere norsk film. | kun utdrag

Grittualer

Hvem, hva, hvorfor og hvordan er Gritt? En dialogtekst om norsk films mest komplekse religiøse skikkelse – og om livets og filmskapingens tro, tvil og ritualer. | kun utdrag


Fra arkivet

Internasjonal animasjon – norsk distribusjon

Z #4 1984: Hvert år arrangeres det en rekke store internasjonale animasjonsfilmfestivaler hvor hundrevis av [...] | kun utdrag

Eventyr i en flukt-tid. Om Ridley Scotts «Legend»

Z #3 1986: Norske filmimportører tar, naturlig nok, bare inn en liten del av verdens filmproduksjon til [...] | kun utdrag

Årets kortfilmer anmeldt

Z #3 2004: Også i år anmelder Z alle kortfilmene i hovedprogrammet i Grimstad. Du finner anmeldelsene her.