Å forhandle med troen

Seyran Ateş: Sex, revolusjon og islam, Nefise Özkal Lorentzen 2021. Foto: Integral film

 

Er vi forbi stereotypiene nå? Amna Mahmood ser nærmere på tre dokumentarfilmer om muslimsk religiøsitet og kjønn.  

De første skildringene av islam og muslimer jeg så på film og tv var preget av rasistiske, orientalistiske og fremmedgjørende forestillinger. Den muslimske mannen var alltid terroristen. De unge muslimene levde alltid et slags dobbeltliv. Den muslimske kvinnen var fanget og måtte frigjøres. Tilhørighet til islam, slik den fremstilles på film, er ofte noe mennesker ønsker å løsrive seg fra.

Flere nye dokumentarer, filmer og tv-serier, fra Norge og andre land, portretterer muslimers historie annerledes og i opposisjon til forestillingene ovenfor. De gjenspeiler den mangfoldige og til tider litt uklare definisjonen av hvem, og hvordan, muslimer er. De tar opp identitetskriser og forhandlinger med religionen, men på en nyansert og gjenkjennelig måte for ordinære muslimer – som NRKs Jordbrukerne, Ramy fra USA, og We Are Lady Parts fra Storbritannia. Her og nå vil jeg imidlertid ta for meg tre ulike dokumentarfilmer – to nye og en litt eldre – og da særlig deres fremstilling av forholdet mellom kjønn og religiøs praksis.

Reformisten – En kvinnelig imam (Marie Skovgaard, 2019) og Seyran Ateş: Sex, revolusjon og islam (Nefise Özkal Lorentzen, 2021) er portrettdokumentarer av kvinner som ønsker en «islamsk reformasjon». Den første handler om Sherin Khankan og Maryam-moskeen i København, den andre følger advokaten og menneskerettighetsaktivisten Seyran Ateş, som har grunnlagt Ibn Rushd Goethe-moskeen i Berlin. Begge kvinnene kan ses som outsidere i den dominerende islamske diskursen, som de ikke bare utfordrer, men bryter med.

Skeive muslimer

Seyran Ateş: Sex, revolusjon og islam, Nefise Özkal Lorentzen 2021. Foto: Integral film

 

Dokumentarene om Ateş og Khankan gir innblikk i skeive muslimers religiøsitet, og viser at det å være muslim og skeiv ikke nødvendigvis er noe motsigelsesfullt. Ateş’ nevø Tugay Saraç, som er homofil, forteller i dokumentaren om hvordan han endte opp i et ekstremt islamistisk miljø i tenårene mens han sørget over farens bortgang: Den eneste måten å ikke havne i helvete på grunn av legningen sin var å dø for Gud. Etter hvert kom han frem til at «Gud enten ikke eksisterer, eller at det er helt greit å være skeiv». I dag er han LHGTQ-koordinator i Ibn Rushd Goethe-moskeen.

Sherin Khankan sier på sin side ja til å vie et homofilt muslimsk par, men Maryam-moskeens øvrige medlemmer konstaterer at ekteskap mellom to menn ikke har hold i teologien. Dermed ender Khankan opp med å tale i bryllupet, men som gjest, og ikke imam. I tillegg til å være et eksempel på hvor grensen kan gå for såkalte liberale moskeer, fremstilles de skeive muslimene trygge i sin identitet som både skeive og muslimer. Slik bidrar begge disse dokumentarene til å forstyrre hegemoniske forestillinger om islam og muslimer. Definisjonsmakten forskyves: Vi kan slå fast, nok en gang, at muslimer kan være skeive.

Hijab – nok en gang

Reformisten – En kvinnelig imam, Marie Skovgaard 2019

 

Spørsmål om muslimske kvinners bruk av hijab eller sjal preger fremdeles det offentlige ordskiftet i mange land. Heller ikke i Sex, revolusjon og islam kommer vi utenom. To syn presenteres: Mens vi får se Seyran Ateş forberede seg på å representere Berlins myndigheter i retten mot en muslimsk lærer som ønsker å bruke hijab på jobb[1], forklarer hun at bruken av sjal i muslimske miljøer «understøtter et konservativt kvinnesyn», og at sjal i skolen er utelukkende negativt. For henne handler ikke bruken om anstendighet eller moral, men om at «alt er seksualisert», særlig kvinners kropp.

Filmen skildrer også Ateş’ forsøk på å besøke en gruppe kinesiske muslimske kvinner som er imamer i såkalte kvinne-moskeer. På grunn av Kinas strenge reguleringer av religion, blir Ateş nektet å møte imamene. I stedet ser vi dem kommentere en video av Ateş som leder bønnen i Ibn Rushd Goethe-moskeen: At Ateş ikke bruker sjal og at kvinner og menn ber side om side strider mot islamsk lære og praksis, mener kvinnene.

Seyran Ateş: Sex, revolusjon og islam, Nefise Özkal Lorentzen 2021. Foto: Integral film

 

Ateş ønsker å gjøre sin moské inkluderende og likestilt, og forene islam med demokrati og frihet. Hennes konkrete religiøse praksis bidrar til å utvide forståelsen av kvinnelige imamer og forkynnere: De kan lede alle kjønn i bønn, også uten hijab. Her ser vi hvordan Ateş tar sin islamske reformasjon lenger enn danske Sherin Khankan, som praktiserer fredagsbønn for kun kvinner.

Samtidig låser også Seyran Ateş seg fast i etablerte strukturer og skadelige fortellinger om muslimske kvinner når hun anser hijaben som noe utelukkende negativt. For hva er forskjellen på å regulere menneskers rett til klesvalg gjennom et hijabforbud i stedet for et påbud? Er det at forslaget kommer fra en som selv er muslim, og ikke fra en rasistisk politiker fra ytre høyre? For mange er hijabforbud et tegn på ekskluderingen av muslimer fra de hvite ikke-muslimske majoritetssamfunnene i Europa, også her i Norge, og henger mer sammen med innvandrings- og integreringspolitikk enn med å bekjempe kvinneundertrykkelse. Dette bidrar til å sette «muslimske kvinner» opp mot «hvite, frigjorte kvinner», og grunner i en hvithetsnorm som reproduserer fortellingen om «de undertrykte muslimske kvinnene».

Muslimsk religiøsitet utover klesvalg

Divorce Iranian Style, Kim Longinotto/Ziba Mir-Hosseini 1998. Foto: Women Make Movies

 

Slik jeg ser det, illustrerer filmen at samtalene om kjønn og islam må handle om noe mer enn hijab: De må også handle om skeivhet, om kvinner som ledere, om muslimhat og rasisme – og om forholdet mellom menn og kvinner i ekteskapet.

Det siste er tema i dokumentarfilmen Divorce Iranian Style (1998), et samarbeid mellom britiske Kim Longinotto og den iranskfødte forskeren og aktivisten Ziba Mir-Hosseini. Her møter vi kvinner som forhandler om skilsmisse i en iransk rettssal. Når hvite filmskapere lager film om kvinner fra det globale sør, kan resultatet variere, men gjennom sitt flue-på-veggen-perspektiv lykkes Longinotto i å la kvinnene snakke for seg selv.

Filmens første scener viser hvordan retten møter kvinner og menn annerledes allerede ved de separate inngangene til rettssalen: Mens mennene sjekkes for våpen og telefoner, kontrolleres det at kvinnene som møter i retten følger de gitte kleskodene. Flere kvinner blir bedt om å fjerne sminken, og noen ber om å få låne en chador, et nesten heldekkende sjal.

I rettssalen blir det fort klart at kvinnene har større problemer enn valg av klær og sminke. I mange muslimske land er ekteskap og familieforhold en del av islamsk lov og religiøs praksis. I Iran underlegges den domstolene, hvor den juridiske retten til skilsmisse også forbeholdes menn. Filmen viser hvordan en håndfull iranske kvinner som ønsker å skille seg, navigerer i skilsmisseprosessen. I likhet med portrettfilmene om Seyran Ateş og Sherin Khankan er religiøs praksis her noe som er gjenstand for forhandling, og på en mer direkte måte.

«Religionen vår avskyr skilsmisse (uten mannens samtykke)»

Divorce Iranian Style, Kim Longinotto/Ziba Mir-Hosseini 1998. Foto: Women Make Movies

 

På den ene siden i rettsaken står kvinnene som vil skille seg fordi mennene ikke oppfyller sine ekteskapelige forpliktelser (ifølge islam inkluderer det f.eks. seksuell tilfredstillelse og økonomiske forpliktelser). De har vært utsatt for vold, hindret i å ta utdannelse eller funnet ut at mannen har giftet seg med en annen kvinne i hemmelighet. Flere av mennene er på sin side motvillige til skilsmisse på grunn av den såkalte «ekteskapskompensasjonen» de må betale. De haler ut prosessen så lenge de kan, og indirekte kommer det frem at noen av dem enten sliter økonomisk eller er rammet av depresjon.

En gjennomgangsfigur i filmen er en av dommerne, som inntar rollen som megler og tydelig viser at han ikke ønsker skilsmisse som utfall: Han rådfører kvinnene til både å «vinne mennene tilbake» og endre oppførsel og innstilling. «Religionen vår avskyr [skilsmisse]» er noe av det første han sier til et ektepar som har begynt skilsmisseprosessen, uten at det synes å ha noe å si for noen av partene. Dokumentaren stadfester imidlertid at det finnes rom for fleksibilitet, og at kvinner har en slags rett til skilsmisse – i de fleste tilfeller mangler bare mannens samtykke. Prisen for mange av kvinnene er at de må gi avkall på ekteskapskompensasjonen. En av kvinnene mister også forsørgerretten til barna sine fordi hun har giftet seg på nytt.

Motforestillinger

Seyran Ateş: Sex, revolusjon og islam, Nefise Özkal Lorentzen 2021. Foto: Integral film

 

Den store styrken ved Longinottos film er at den skildrer vanlige muslimske kvinner og menn som må håndtere samlivsproblemer og vold, økonomiske problemer og psykiske lidelser. I motsetning til Seyran Ateş er disse kvinnene langt fra aktivister. De er først og fremst opptatt av sin egen lykke og sine rettigheter og slåss om ikke direkte mot patriarkatet, så mot patriarkene i sine egne liv.

Mens kvinnene (og mennene) i Divorce forholder seg til de etablerte rammene, er Seyran Ateş og Sherin Khankan normbrytere. Samtidig åpner filmene om dem opp for refleksjoner rundt såkalte liberale moskeers og islamske reformisters begrensninger, i spørsmål om vigsel av skeive par og i forholdet til bruk av hijab. Alle de tre dokumentarene får frem viktige variasjoner og nyanser i muslimers religiøsitet, og blir slik også motforestillinger til de rasistiske og muslimfiendtlige forestillingene som florerer.

 

[1] Berlins Neutralitätsgesetz tillater ikke lærere å gå med religiøse plagg eller symboler på skolen.



Relatert

Smertepunkter og hverdagsligheter

Z #3 2020: Årets norske korte dokumentarer holdt et jevnt godt nivå, de utenlandske var generelt for lunkne. Gunnar Iversen om konkurransefilmene i årets internasjonale kortdokumentarprogram. | kun utdrag

Kunsten som hammer og speil – Om ny svensk dokumentarfilm

Z #2 1984: Det svenske filmåret 1983 var på mange måter dokumentarfilmens år. En hel rekke nye [...] | kun utdrag

Den amerikanske filmdrømmen

Z #4 1999: Før skulle gutter lage band. Nå lager de film | kun utdrag


Fra siste Z

Å forhandle med troen

Er vi forbi stereotypiene nå? Amna Mahmood ser nærmere på tre dokumentarfilmer om muslimsk religiøsitet og kjønn.

Håpet er en pølse med lompe

Selv om den er blottet for kristent språk og erfaring, er Maria Sødahls Håp den mest interessante skildringen av religiøsitet i nyere norsk film. | kun utdrag

Grittualer

Hvem, hva, hvorfor og hvordan er Gritt? En dialogtekst om norsk films mest komplekse religiøse skikkelse – og om livets og filmskapingens tro, tvil og ritualer. | kun utdrag


Fra arkivet

Endelig søndag

Z #2 1984: Ser man tilbake på hele Francois Truffauts filmproduksjon, finner man en slående variasjon mellom [...] | kun utdrag

Skal animatørene utryddes?

Z #4 1983: Årets kortfilmfestival i Trondheim får besøk av Giannalberto Bendazzi, som har med seg et utvalg [...] | kun utdrag

Birken med kjøttøks

Z #2 2016: Actionscener, snø og skjegg holder internasjonal klasse. Replikker, spill, kvinneroller og regi holder ikke mål. | kun utdrag