A Human Position
Alle bildene er fra A Human Position, Anders Emblem 2022. Foto: Filmbyrået Jack
Anders Emblems andre spillefilm er et saktegående innblikk i et sommer-Ålesund med lavt korona-skydekke, og en meditasjon rundt sosialt ansvar, kjærlighetsforhold og sorg.
A Human Positions anslag viser et oversiktsbilde over Nord-Vestlandets jugendby en klassisk lys juninatt. To hurtigruter ligger til kai og bybildet er nesten tomt. Selv om kameraet går, er det vi ser nærmest et landskapsmaleri. Så er hun der: En ung kvinne kommer opp de bratte bakkene mot en høyde over byen. Hun puster tungt. Ser bekymret ned på det under seg. Det er som om hun rømmer fra noe, men samtidig er tvunget til å bli værende. Vi kjenner henne ikke, og vet ikke hva hun prøver å flykte fra eller hva som eventuelt holder igjen.
En veteran blant vikarene
Den unge kvinnen er Asta (Amalie Ibsen Jensen). Informasjonen vi får om henne er begrenset, men tilstrekkelig til å danne seg et bilde av henne. Vi ser henne ankomme redaksjonslokalene til Sunnmørsposten, der de fleste på jobb er sommervikarer. Mottakelsen er behersket, men positiv, og en eldre kollega påpeker at det er godt å få på plass «en veteran blant vikarene». Om Asta er tilbake i nok et sommervikariat, eller på plass etter en sykemelding eller permisjon får vi ikke vite, men hun går i gang med journalistgjerningen uten den helt store entusiasmen. Det er allikevel tydelig at hun er trygg i jobben og her kan fungere nærmest på autopilot, med vonde tanker på avstand.
Med seg på laget har hun en fotograf som til Astas fortvilelse i rene «BA-desken-stil» utfordrer intervjuobjekter til å posere i morsomme positurer med tommel opp, også når de blir intervjuet om trafikkulykker og tvangsutkastede asylsøkere. Filmens satiriske blikk på lokaljournalistikken er både treffende og litt deprimerende. Men når hun begynner å grave i saken om asylsøkeren Aslan, tvangsutkastet etter ti år i Norge, er det som den gamle sirkushesten får ferten av sagmugg. For en stakket stund er hun, igjen, en skikkelig journalist. Med mål om å gjøre en forskjell.
Hverdagslighet og sorg
På jobben blir Asta engasjert i saken om den tvangsutkastede asylsøkeren. På hjemmebane bor Asta med kjæresten Live (Maria Agwumaro), og i flere lange scener får vi på subtilt vis en viss innsikt i livene deres. Å spise en vannmelonbit tar nærmere et minutt i virkeligheten, det gjør det sannelig i filmen også. Vi får dessuten se det som må være filmhistoriens lengste tannpussescene.
Mest av alt får vi allikevel en rekke eksempler på at disse kvinnene er inne i en utfordrende periode av forholdet. Forsiktige tilnærminger fra Live blir flere ganger avvist av Asta, som enten forlater situasjonen eller viser avstand på annet vis. Enten har noe skjedd mellom dem, eller bare med Asta. Som barnløse, men med en tripptrapp-barnestol på loftet som Asta vil kaste, gir filmen oss tidlig et hint om hva som muligens kan ha skjedd. Ellers setter regissør Emblem en klar stopper for hva vi får vite om karakterene hans. Hit, men ikke lenger.
Og dette er en av A Human Positions mest unike og fascinerende styrker. Motviljen til å gi seeren alle svarene den så gjerne ønsker seg. Astas journalistiske funn, som blir publisert i lokalavisen, forblir en uløst sak og vi vet heller ikke om hun og Live forblir et par. Vi får ikke alle detaljene vi som seere ofte føler vi har krav på. Akkurat så uforløst som livet faktisk ganske ofte er.
Slow Cinema
Emblem, som både har regissert, filmet, skrevet og klippet filmen selv, har aldri dårlig tid. Som inspirasjonskilder til sitt arbeid har han nevnt blant andre Robert Bresson og Yasujiro Ozus filmer, og han har selv skrevet masteroppgave om Slow Cinema. Som hos de to overnevnte legendene er Emblems kameraarbeid statisk, og klippearbeidet sparsommelig. Men kamerautsnittene er vakre, velkomponerte og en fryd for øyet. Kamera flytter aldri på seg i løpet av en scene, og ofte brukes utsnitt som gjør at seeren bare får oversikt over deler av det som foregår. Selv om det er en nærhet til karakterene, holdes vi på armlengdes avstand både gjennom kamera og en sparsommelig dialog. Som i Michelangelo Antonionis mesterverk La Notte (1962) er det som om Asta og Live lever parallelt i leiligheten uten egentlig å leve sammen, selv når de deler et måltid eller står sammen ved speilet og pusser tennene. Forholdets utfordringer kommer særlig til syne i det som forblir usagt, blikkene som ikke møtes, initiativene som blir uforløst.
Emblem har uttalt at hver scene aller helst bare skal inneholde én enkelt tagning, men disse varer til gjengjeld gjerne i flere minutter. Har man tilstrekkelig tålmodighet er det dypt oppslukende å se parets katt som stryker seg rundt møblene i leiligheten, eller å bevitne det nitidige arbeidet som ligger i å pusse opp en gammel stol.
Som hos en annen av sine inspirasjonskilder, Wes Anderson, bruker Emblem geometriske former i bygg og byrom som viktige mellomscener i filmen. For eksempel vender han stadig tilbake til det samme loftsvinduet i et nabohus til leiligheten kvinnene bor i. Huset, i sin jugendstil, er for all del flott å se på i seg selv, men de stadig tilbakevendende scenene med kun loftsvinduet i fokus gir også ulike assosiasjoner de forskjellige gangene de forekommer i løpet av filmen. Når Asta er på sitt mest likegyldige, føles også synet av loftsvinduet bare som noe man uten anstrengelse og entusiasme ser på når tankene kanskje er et helt annet sted. En annen gang virker blikket mot loftsvinduet som noe positivt, som om Asta skuer oppover og videre. Det kan også ligge en nysgjerrighet i blikket mot en nabos vindu; hva foregår egentlig der inne og hvem er det egentlig som holder til der? At et så tilsynelatende gjentagende og enkelt grep klarer å fremkalle alle disse følelsene er rett og slett imponerende.
«Koronaen»
Selv om pandemien aldri blir nevnt med ord, er det liten tvil om at A Human Position er en korona-film. Veldig mye tid tilbringes innendørs, og det er aldri gjester i leiligheten. Den berømmelige «meter´n» praktiseres, gatene er folketomme og det er aldri tegn til at det skal skje noe veldig spennende. Det blir dessuten vist en rekke eksempler på klassiske korona-par-aktiviteter. Morsomst er kanskje parets japanske aften, hvor de ikledd henholdsvis kimono og judodrakt spiser japansk mat, spiller japanske spill og avslutter kvelden stuptrøtte i sofaen med en gammel japansk film. Totalt uten entusiasme blir de enige om at de må gjøre dette til en ukentlig ting. Gjenkjennelsesfaktoren til alle par som har prøvd å fylle enorme mengder med ekstra hjemmetid med innhold de siste to årene må være stor.
Interessen for japansk kultur og en rekke elementer i leiligheten tyder på at det har blitt foretatt utenlandsopphold tidligere, og viser at de to kvinnene gjerne skulle vært et annet sted om mulighetene hadde vært der. De mange Vagabond-magasinene i leiligheten står bokstavelig plassert opp ned i hylla, som et tydelig symbol på at det verken har blitt foretatt reiser på lenge eller at det kommer til å bli gjort det på lang tid igjen.
Der Asta ser ut til å være i en både fysisk og emosjonell lockdown, håndterer kjæresten Live tilværelsen bedre. På loftet i leiligheten har hun en diger samling gamle arkitekttegnede stoler (for øvrig regissørens egne stoler) som hun pusser opp og trekker om. På veggen henger et bilde av en lenestol fra Møre lenestolfabrikk signert designeren Bjørn Engø. Den hellige gral. Den uoppnåelige skatten. Men en lokalprodusert skatt, og nettopp fordi de bor i Ålesund er sjansen for å oppnå målet til stede. Filmens kanskje fineste scene finner sted når Asta oppdriver den sagnomsuste stolen i en haug med skrot, og tar den med hjem til kjæresten. Kanskje er denne kjærlighetserklæringen helt essensiell for å redde forholdet?
Også selve byen Ålesund fungerer som et ypperlig bakteppe for koronaens klamme grep. Byens vakre arkitektur og markante plassering ute i havgapet mellom bildeskjønne, ville fjell tilsier at dette er et sted man gjerne kan tilbringe en lang pandemiperiode. Når havtåka kommer sigende inn mellom husveggene er derimot situasjonen en annen, og byen føles med et begrenset og klaustrofobisk. At en by kan ha slike filmatiske egenskaper viser med all tydelighet at flere burde se til Ålesund når de skal lage eksistensiell film i årene fremover.
Den manglende forløsningen
De som leter etter en forløsende avslutning vil bli skuffet når A Human Position når rulletekstene. Spørsmålene man sitter igjen med er flere enn svarene, og det er klare rom for mang en diskusjon om hva ulike scener i filmen egentlig betydde og hva som kommer til å skje med karakterene. Det er heller ikke til å stikke under en stol at filmen krever en hel del tålmodighet fra seeren med sin meget saktegående og minimalistiske stil. Gir man derimot filmen den tålmodigheten og nysgjerrigheten den krever, vil man sitte igjen med en sjeldent assosiativ og meditativ opplevelse som evner å få en til å stille en rekke spørsmål lenge etter endt kinovisning. Filmen er laget på tilnærmet ikke-eksisterende budsjett, og det er bare å glede seg til å se hva Anders Emblem kan få til med bare en liten slump penger i årene som kommer.
Tweet
Relatert
”1001 gram” – et veloverveid Hamer-verk
Blogg: Noen tanker rundt Bent Hamers kinoaktuelle film 1001 gram, norsk filmpolitikk og livet sånn generelt i ukens Z-blogg.
LITE FILM I LITE LAND
Blogg: Norsk film er strengt tatt bedre enn noensinne, men knappe ressurser gjør det vanskelig å nå målene regjeringen har satt for norsk audiovisuell kultur.
Morsom og dødelig seriøs
Blogg: Dag Johan Haugeruds Barn er en film som går under huden på den norske samfunnsdebatten.
Fra siste Z
Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie
Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag
Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu
Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag
Fra arkivet
Barnvoksenfilmen – en ny genre?
Z #4 1992: Mens den klassiske filmen bygde opp sin fortellerstruktur omkring temaet «boy meets [...] | kun utdrag
Japan ler – humor i japanske filmer
Z #2 2017: En kort innføring i trender og tradisjoner i japansk filmkomediehistorie. | kun utdrag
Dobbel Insomnia
Z #1 2006: I 2002 ble den norske thrilleren Insomnia presentert i en Hollywood-versjon med høyt budsjett, [...] | kun utdrag