Cronenberg-familiens gåtefulle filmer

Antiviral, Brandon Cronenberg 2012. Foto: AWE

 

Kropp, sykdom som forandrer og forvrenger, og generøse mengder blod og gørr. David Cronenberg og hans barn lager filmer som gjør det skremmende i vår hverdag mer synlig.

Nyheten om at David Cronenberg var i ferd med å lage en ny spillefilm slo ned som en bombe i Canada våren 2021. Produksjonen var lenge omgitt av mystiske rykter, før det hele fikk mer fast form da innspillingen begynte i Hellas på sommeren. Innspillingen ble avsluttet i september, og nå er det annonsert at Crimes of the Future er tatt ut til hovedkonkurransen i Cannes. Filmen har fått en forlokkende tittel, og utvilsomt en tittel som passer en av kunst-skrekkfilmens moderne mestere. Til og med en tittel som kanskje slutter en stor sirkel i mesterregissørens filmproduksjon. En av Cronenbergs aller tidligste og mest eksperimentelle filmer fra 1970 hadde samme tittel. Om han vender tilbake til sine røtter vil tiden vise.

David Cronenberg er utvilsomt den mest berømte kanadiske filmregissøren noensinne. Og den mest beryktede. Selv om han har mildnet litt med årene, og det er en stund siden han lagde en virkelig god film, er han Canadas mest kjente filmnavn. Fra tidlig 1970-tall har han laget filmer som ikke ligner på noen andre. Han er en visjonær filmskaper som liker å bevege seg på grensen, eller til og med krysse den, og utforske uhyggelige kroppsfølelser og makabre kroppslige transformasjoner på en egenartet og ofte provoserende måte.

Berømt og beryktet

Videodrome, David Cronenberg 1983

 

Han var kontroversiell helt fra begynnelsen. Da kanadiske politikere fant ut at skattepenger hadde gått til å støtte en skitten og ekkel skrekkfilm som Shivers (1975) kokte det i Parlamentet. Og den nye kanadiske støtteordningen for filmproduksjon som ble etablert på midten av 1970-tallet stod en stund i fare, men ble reddet i siste liten. Selv om få kanadiere så Shivers på kino, var David Cronenberg med ett blitt et velkjent navn. Også blant folk som ikke kjente til kanadisk film eller gikk på kino.

Cronenberg fulgte opp med andre filmer som beveget seg på grensen mellom skrekkfilm og science fiction, og filmene Rabid (1977), Scanners (1981) og Videodrome (1983) etablerte ham som en filmskaper som både var elsket og hatet. Han var kanskje allikevel mest kontroversiell på 1990-tallet, etter å ha fått et større internasjonalt publikum og blitt en festivalfavoritt med mer kunstnerisk ambisiøse filmer som Dead Ringers (1988), Naked Lunch (1991) og Crash (1996). Sistnevnte var en kontroversiell filmatisering av den britiske forfatteren James Graham Ballards roman om den seksuelle fascinasjonen overfor bilulykker, sår og maltrakterte kropper. I Oslo valgte kinosjefen ikke å sette opp filmen, noe som førte til mye debatt her hjemme.

Berg-og-dal-bane-karriere

Crash, David Cronenberg 1996

 

Selv om Cronenberg hadde noen av sine største kunstneriske framganger og publikumssuksesser med filmer som A History of Violence (2005) og Eastern Promises (2007), har hans karriere vært litt av en berg-og-dal-bane de siste tiårene. Noen filmer har vært svake, selv om en Cronenberg-film alltid er interessant og skiller seg fra de aller fleste andre filmer. Han utnytter ofte genrekonvensjoner på en uvant måte, og blander kunst og lavkultur til en original, egenartet og spennende miks.

Etter den svake og litt blodfattige Maps to the Stars i 2014, en film om barnestjerner og Hollywood-aggresjon, ble det stille fra David Cronenberg. Mange trodde han hadde laget sin siste film. Romanen Consumed ble publisert samme år som Maps to the Stars fikk premiere, og bidro til ryktene om at han hadde vanskeligheter med å få realisert sine mer personlige prosjekter. For de som venter med spenning på hans nye film og vil ha en dose krypende bio-horror om sykdommer og virus, kan Cronenbergs roman definitivt anbefales.

Cronenberg-klanen

The Death of David Cronenberg, Caitlin Cronenberg 2021

 

Mens vi venter på David Cronenbergs nye film kan vi kanskje se litt nærmere på filmene til hans barn, for Cronenberg-familien har vært hyperaktiv de siste årene. Og eplene faller ikke langt fra stammen, som det heter. Datteren Caitlin Cronenberg er mest kjent som fotograf, men det vakte oppsikt da det ble klart at hun hadde laget den lille makabre kortfilmen The Death of David Cronenberg (2021), der hennes far funderer over sin egen død og ser sin egen døde dobbeltgjenger i en seng.

Sønnen Brandon Cronenberg er filmskaper som sin far. I tillegg til en håndfull kortfilmer og musikkvideoer har han gjennom sine to spillefilmer vist at han for lengst er klar til å ta over stafettpinnen som Canadas mest makabre kunstfilmregissør. Det er en nesten skremmende affinitet mellom far og sønn, og Brandon Cronenberg synes å ha samme fascinasjon overfor sykdom, kroppslig forfall og død som faren. Hans to første spillefilmer viderefører på mange måter farens filmvisjoner.

Brandon Cronenbergs første spillefilm Antiviral fikk premiere i 2012. I Norge kom den rett på DVD, og gjorde ikke noe stort inntrykk. Det er litt synd. Det er nok en film som er vanskeligere å se i dag enn når den kom, ettersom det handler om virus og bioteknologi og smittsomme sykdommer, men det er også en av de mest skremmende filmene som noensinne er laget om berømmelse og kjendisdyrking.

Antiviral

Antiviral, Brandon Cronenberg 2012. Foto: AWE

 

Hovedpersonen i Antiviral, Syd March, er en selger som jobber for Lucas-klinikken. Det er ikke noen vanlig klinikk, men et sted kjennere går for å komme nærmere de kjendisene de dyrker. Her kan de kjøpe siste forkjølelse eller herpes-virus som stjernene har hatt, og dermed bli ett med sitt idol. Kjendisen som selger best er den kjølige blondinen Hannah Geist. Tidlig i filmen kjøper en ung mann den herpes-varianten Hannah har hatt. Han injiseres i munnen med en prøve tatt fra superstjernen. Injeksjonen skjer på venstre side. Hannahs infeksjon var på høyre side, så det blir som om tilhengeren har fått et kyss av sitt idol. «Det bør synes om et par uker», sier den kyniske selgeren Syd.

Men Syd March er også en utro tjener. Han smugler ut virusinfeksjoner og sykdommer via egen kropp, og selger kjendisenes sykdommer og celler på et marked som er i rivende utvikling. Lucas-klinikken har en stor rival, men det finnes også mer lyssky virksomheter, som både selger kjendissykdommer og kjøtt som er laget av kjendisenes celler. Kjendisbiff er siste mote på en av storbyens restauranter, og Hannah Geist selger alltid best. Alle vil ha en bit av henne, bokstavelig talt.

Det begynner selvsagt å gå galt for Syd March. Ikke bare fordi kroppen hans reagerer på å være transportmiddel for ulike sykdommer, men også fordi han vikles inn i et nett av forbindelser og transaksjoner. Han blir selv en kasteball mellom kyniske forretningsmenn som er ute etter kjendisvirus og celler. Antiviral starter som en pervertert studie av en kjendisdyrking som har blitt patologisk, men utvikler seg til en spennende bio-thriller der Syd March kjemper for å holde seg levende.

Kjendisvirus til salgs

Antiviral, Brandon Cronenberg 2012. Foto: AWE

 

Antiviral er en science fiction film av den typen som skildrer en verden fem minutter inn i framtiden. Her er det ingen raketter eller annen eksotisk ny teknologi. Isteden gjør Brandon Cronenberg som så mange andre science fiction-regissører eller forfattere. Han forstørrer og overdriver vår egen lett gjenkjennelige verden. Antiviral er en metafor eller allegori, et bilde på vår egen usunne kjendisfascinasjon. Det er bare det at Brandon Cronenberg tar det hele litt lenger enn alle andre, og dermed synliggjør han også noe av kjendiskulturens hjerte eller kjerne.

Tilhengerne som går til Lucas-klinikken eller en av deres konkurrenter ønsker å bli ett med sine idol. Ved å oppleve berømthetens egen sykdom opprettes en forening eller kopling til de nye Gudene, og de åpner villig lommeboken. Cronenberg synliggjør vår kulturs usunne fascinasjon overfor kjendiskultur og kjendisenes kropper på en bokstavelig og slående måte. Antiviral er en ekkel film, men samtidig en film som oppleves som sann. Det er et varselskudd i form av en spennende bio-thriller, som sier noe viktig om vårt forhold til stjerner, berømtheter, idoler og kjendiser.

Antiviral, Brandon Cronenberg 2012. Foto: AWE

 

Det er også en film som ligner faren Davids filmer. Ikke bare gjennom en fascinasjon overfor kropper og sykdommer, men også i sin skarpe kontrast mellom sykdommenes forvandling av kropper, med generøse mengder blod og gørr, og antiseptiske kjølige omgivelser. Nesten alle rom er hvite. Alle er kledd i dress. Det er som om alle prøver å skape kontrollerte omgivelser for å holde følelsene i sjakk. Samtidig kommer følelsene fram i form av kroppslige forvandlinger, sykdom og død. Det er en isnende kjølig verden som bare kan varmes opp gjennom inntak av en mør kjendisbiff eller et herpes-virus fra et idol.

Midt oppe i det hele sier Antiviral også mye om hvordan moderne bioteknologi gjør til og med celler og virus til varer på et marked. I den mulige framtidsverdenen som Brandon Cronenberg skisserer, er alt til salgs. Også et dødelig virus er kopieringsbeskyttet, og virus og hudceller kjøpes og selges både på et vanlig og et illegalt marked. Et virus er blitt en del av en produktserie, som kan brukes til å utnytte vår moderne fascinasjon overfor kjendiser og berømtheter. Antiviral skildrer en skremmende nær framtid, som både er lett gjenkjennelig og samtidig så fremmed at den skremmer. Den samme strategien preger Brandon Cronenbergs andre spillefilm.

Possessor

Possessor, Brandon Cronenberg, 2020

 

«You’ve gone strange on me», sier Ava til sin ektemann Colin i Brandon Cronenbergs siste spillefilm Possessor, som på grunn av pandemien gikk rett til forskjellige strømmetjenester i 2020. Hun synes ektemannen oppfører seg merkelig. Ava har rett. Noe er galt med Colin. Han er bokstavelig talt ikke seg selv lenger. Han er blitt «omprogrammert» av en hemmelig spionlignende organisasjon, og han har ikke lenger kontroll over verken kroppen sin eller sinnet. I stedet blir han styrt av de to hemmelighetsfulle kvinnene Tasya Vos og Girder. Først har de kidnappet Colin, og så blir han styrt av Tasya gjennom et hjerne-implantat. Det er hun som nå er Colin.

Colin er ikke lenger et vanlig menneske, men en slags biologisk robot. Og han er et våpen. Det organisasjonen til Tasya og Girder vil få ham til å gjøre er å drepe sin hustru og hennes styrtrike far, en ubehagelig og arrogant data-gründer. Deretter skal han ta sitt eget liv. Det er Colins hustrus bror som har gitt oppdraget til Tasya og Girder. Får de til det de ønsker vil de få en stor aksjepost i et stort Internett-selskap. Ikke overraskende går noe galt. Veldig galt.

Possessor, Brandon Cronenberg, 2020

 

Tasya er sliten etter mange vanskelige oppdrag, og så lenge hun er Colin, og styrer ham, ligger hun i en respirator-lignende maskin. Å befinne seg inne i en annens hjerne, og samtidig gjøre dette mennesket til en drapsmaskin, er et arbeid som tar på. Tasya lengter hjem til sin eksmann og deres sønn, og disse følelsene forstyrrer henne. Colin er dermed ikke helt utestengt fra egen hjerne, han sanser at Tasya styrer ham, og begir seg etter et blodbad til Tasyas familie i stedet for å begå selvmord. Vil han ta livet av dem? Er Tasya og Colin i ferd med å smelte sammen til ett menneske? Filmens overraskende slutt snur opp ned på mye av det vi trodde i denne gåtefulle historien.

Possessor er en iskald tekno-thriller som gir en skarp kommentar til vår nettbaserte verden. Akkurat som i Antiviral er den verden som skapes i filmen lett gjenkjennelig. Det er vår egen verden, men fem minutter inn i framtiden og kraftig forstørret. Brandon Cronenberg skrur til det vi gjenkjenner og bekymrer oss for slik at det blir synlig for oss. I Antiviral handler det om bioteknologi, og i Possessor står også kroppen i sentrum, men her er det overvåkning og kontroll som diskuteres. Omgivelsene er også de samme i de to filmene. En iskald storby der mennesker vandrer rundt som søvngjengere, mens hemmelige organisasjoner tar i bruk ny teknologi som gjør en vennlig familiefar til en menneskelig drapsmaskin.

Cronenberg, kropp og identitet

The Death of David Cronenberg, Caitlin Cronenberg 2021

 

Det handler om kropp og identitet i Brandon Cronenbergs filmer. Også dette er elementer han viderefører fra farens mange filmer. Sønnen Brandon har imidlertid, til tross for at både Antiviral og Possessor godt kunne hatt David Cronenbergs navn på dem, et eget grep og en egen stil. Han viderefører sin fars stilistiske og tematiske strategier, men gir filmene et eget iskaldt særpreg.

Cronenberg-familien lager filmer som er gåtefulle. Både David og Brandon Cronenbergs filmer forstørrer vår felles hverdag og gjør den skremmende. Filmfortellingene er skremmende fordi vi gjenkjenner dem – selv om de er framtidsvisjoner eller skrekkhistorier – og de sier oss noe viktig om kropp og identitet, teknologi og selvforståelse, overvåkning og kontroll. Og gang på gang mister hovedpersonene i filmene til Cronenberg-familien kontrollen og styrter ned i kaos. Bare i Caitlin Cronenbergs visjon av farens død finnes en slags avklart ro, selv om også dette er en iskald visjon av møtet med det gåtefulle hinsidige.



Din kommentar


Relatert

Citizen Iversen om kanadisk skrekkfilm – 21. rapport fra Ottawa

Blogg: Visste du at selve urfilmen for den moderne slasher- og stalker-filmtradisjonen var kanadisk? Skrekkfilm har siden 70-tallet vært en av de største genrene i kanadisk film, og er mer enn Cronenbergs surrealistiske kroppsfantasier.

Citizen Iversen om kanadisk film – 11. rapport fra Ottawa

Blogg: Kanadisk film har en markedsandel som utgjør mellom en og to prosent av hjemmemarkedet. Citizen Iversen blogger om identitetskrisen i kanadisk film.

Citizen Iversen møter Atom Egoyan – 13. rapport fra Ottawa

Blogg: Vår Z-blogger har møtt en av Canadas største regissører: Atom Egoyan.


Fra siste Z

Z-enquete – kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Ida H. Eldøen, Linda Gathu og Ingrid Liavaag, Carl Georg Rødsten og Ivar Aase om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Filmskaper uten kamuflasje

– Å kunne se uten å bli sett er bra for en filmskaper. Så alderen har sine positive sider, sier Anne Haugsgjerd. Den 78-årige filmskaperen kjemper mot aldersdiskriminering rett og slett ved å lage film. | kun utdrag

Caribou Ghosts and Untold Stories

– Om Kortfilmfestivalens spesialprogram «The Queer Indigenous Effect» Altfor lenge har opplevelsene til skeive og såkalte Two Spirit-personer vært «untold stories». Det er de ikke lenger. | kun utdrag


Fra arkivet

Noen filmpolitiske strategier

Z #4 1986: I denne artikkelen behandler Jan Erik Holst, leder for Statens Studiesenter for film, en del [...] | kun utdrag

Fanny og Alexander – min første, Bergmans siste

Z #1 1983: Filmentusiast ble jeg etter mitt første møte med Marx Brothers på Stabekk kino i syvårsalderen. [...] | kun utdrag

Festivalfjes 2017

Z #3 2017: Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag