Strømming for den kresne – del 2

Simone Barbes ou la vertu, Marie-Claude Treilhou 1980

Fantasifull programmering på skyhøyt kunstnerisk nivå gjør den alternative strømmeplattformen Another Screen til det beste nettstedet for feministisk film akkurat nå.

Hva vil feministisk filmformidling si i praksis? I samtalen om kjønnsbalanse og mangfold i bransjen de siste årene, også i norsk film, har det handlet mye om å telle og måle –at andelen kvinner og minoriteter som får lage og formidle film må økes. Men hvis målet er å endre måten vi lager og ser bevegelige bilder på, er det også like viktig å løfte fram «den andre filmen»: Å gi kritiske perspektiver til filmproduksjonen og filmhistorien, og å la publikum oppdage filmskatter som utfordrer den konvensjonelle filmens snevre rammer.

I så fall er Another Screen en del av løsningen. Dette nettstedet – som best kan karakteriseres som en blanding av tidsskrift og irregulær strømmeplattform – har de siste to årene presentert en rekke spennende programserier av skeive og kvinnelige filmskapere.

Britisk frustrasjon

Simone Barbes ou la vertu, Marie-Claude Treilhou 1980

Bak tjenesten står det feministiske filmtidsskriftet Another Gaze, som i tillegg til å levere kritikk, analyser og intervjuer, har stått bak programmering på fysiske kinoer og filmfestivaler. Og dette formidlingsarbeidet – samt en god dose frustrasjon – ligger til grunn for etableringen av tidsskriftets egen strømmeplattform Another Screen.

Da initiativtaker og redaktør Daniella Shreir flyttet fra London til Paris i starten av pandemien, hadde hun ifølge et intervju i lengre tid vært oppgitt over britisk kinokultur og vegringen, selv hos alternative kinoer, mot å ta risikoen på å sette opp eksperimentell film og alternative formater. I Paris ble Shreir ikke bare inspirert av et mer variert filmtilbud og billigere billettpriser, men også overbevist om at formidlingen hun selv brant for, trengte et annet format: Mer inkluderende, grundigere, og mindre kynisk markedsført.

I likhet med Le cinema club, presentert i første del av denne dobbelt-bloggen, er Another Screen gratis. Hvert program er tilgjengelig i et kort tidsrom, vanligvis en uke. Bidraget som sist lå ute, i januar 2022, var den briljante spillefilmen Simone Barbes ou la vertu (engelsk tittel Simone Barbes or Virtue, 1980) av Marie-Claude Treilhou – den siste av flere program med franske, kvinnelige filmskapere.

Simone Barbes ou la vertu

Simone Barbes ou la vertu, Marie-Claude Treilhou 1980

Høylytt (og ikke spesielt overbevisende) stønning, sleazy disco og griseprat av typen som strengt tatt er mest egnet til å framkalle fnising, slår mot oss i starten av Simone Barbes. Vi er på Montparnasse i Paris i 1979, i foajeen til en pornokino, for anledning omdøpt til Ciné-Vog, men av den typen som gjennom 70-tallet var en umiskjennelig del av bybildet.

Den litt over timelange filmen er skutt i tre scener, som foregår samme kveld og gir oss følelsen av å bli ett med filmens tid og rom. I del én henger vi ut i lobbyen med de to kvinnene, vi hører lyden fra pornofilmene når en av dem åpner døra til salen for å vise en publikummer på plass, og vi ser det de ser: latterlige, pompøse, rastløse, vennlige og noen ganger truende menn.

I del to følger vi Simone til en nattklubb for homser av alle kjønn. Hverdagslige samtaler om kjærlighet og en ny komfyr på markedet (med eget rom for å varme opp maten!) avløses av sceniske innslag: sverdkamp mellom amasoner, en pianotrio i hvitt, og et virkelig høydepunkt, nemlig punkrock-låta «Nana mec» framført av vokalisten Josse fra bandet 12°5.

Simone Barbe er filmskaping etter mitt hjerte: Slentrende, men presis, hverdagslig, men med en nerve under all praten, uten at handlingen nødvendigvis må ta oss et sted. Den minner om Anja Breiens Hustruer, men er av og til teatralsk som Jacques Rivette, og stilisert langsom som Slacker av Richard Linklater, men med større alvor.

I nattklubbscenen blir en mann skutt, og volden virker heller ikke langt unna når Simone i tredje og siste del blir forfulgt av en baron i bil. Heldigvis ville han «bare» ha noen å betro seg til, og ta av seg løsbarten foran, mens tårene triller nedover kinnene. Kanskje er det det alt handler om: Å tørre å kle av oss rollene for hverandre og gi hverandre større frihet?

Feminisme på fransk

Les Prostituées de Lyon parlent, 1975

Både hovedrolleinnehaver Ingrid Bourgoin og regissør Marie-Claude Treilhou hadde jobbet som verter på pornokinoer før filmen ble spilt inn. Treilhou var også kritiker, blant annet for det franske filmklubbforbundets magasin Cinéma. Hun samarbeidet seinere flere ganger med filmens produsent Paul Vecchiali i selskapet Diagonale, et selskap som spesialiserte seg på lavbudsjettsfilmer med høye kunstneriske ambisjoner.

Likevel er ikke Treilhou like kjent som flere av sine samtidige, og Simone Barbe kan være vrien å få tak i på DVD med engelsk undertekst. To andre nylige franske filmer vist på Another Screen er derimot lettere å få sett.

Les Prostituées de Lyon parlent (engelsk tittel: The Prostitutes of Lyon Speak, 1975) er laget av det franske feministkollektivet Les Muses s’amusent, med skuespiller Delphine Seyrig og regissør Carole Roussopoulus som de mest kjente medlemmene. Filmen skildrer en aksjon der to hundre sexarbeidere okkuperte en kirke i Lyon i 1975 og krevde slutt på trakassering og vilkårlig bøtelegging fra politiet. Prostitusjon var et heftig diskutert spørsmål i fransk offentlighet midt på 1970-tallet, men det revolusjonerende med filmen er at de prostituerte selv får komme til orde.

Filmen er ujålete og direkte i stilen, med slående observasjoner som har gyldighet også for vår tids debatter om hvilke subjekter og perspektiver feminisme kan omfatte. At filmen var skutt på video med lett og fleksibelt utstyr, kom godt med i en intervjusituasjon der de streikende var skeptiske både til filmskaperne og feminister generelt. Det skaper også en aktivistisk metaeffekt, siden noen av intervjuene fra filmen også ble vist på en tv-skjerm utenfor den okkuperte kirken. Reaksjonene fra folk i gata som stopper og ser, blir i sin tur en del av filmen. Vi får aldri høre dem snakke, bare se ansiktene, og gjette hva de føler. Skyld? Sinne? Likegyldighet? Sympati?

Politisk bysymfoni

Et annet eksempel på filmskaping i øyehøyde med filmens subjekter er Ali au pays des Merveilles ( Ali in Wonderland, 1975) av Djouhra Abouda og Alain Bonnamy. I en fantastisk montasjestil, der observasjoner, lydopptak, arkivklipp og musikk flettes sammen, skildres tilværelsen for algeriske migranter i Frankrike på 70-tallet. På dette tidspunktet er frigjøringskrigen over og løsrivelsen et faktum, men for menneskene som får snakke om sine erfaringer i filmen, er rasisme, diskriminering og fattigdom ikke «en del av hverdagen», men selve hverdagen.

Ali au pays des merveilles, Djouhra Abouda/Alain Bonnamy 1975

Filmens fortekster lister opp algeriere som er drept i 1975, året filmen skildrer. Amar Boulkrone ble drept med en hammer. Salah Belabbes dør i fengsel etter å ha blitt banka opp. Flere andre er uten navn: Fisket opp av elva Seinen. Skutt to ganger i hodet. En fembarnsfar dør på sykehuset av skader han har pådratt seg i en demonstrasjon. En seksbarnsfar blir druknet i en elv.

Og så begynner filmen. Det er nesten utrolig hva den rekker over på sine 59 minutter. I seg selv er fortellingene sterke, men de får enda større effekt av at de ofte bare høres på lydsporet, og blir autoritative stemmer som får makt til å slå fast realitetene, mens bildene lar oss se det Frankrike de foregår i: T-banevogner med trøtte, sultne eller sinte ansikter, menn i dress som paraderer på fortauet forbi algeriske arbeidere uten verneutstyr, graffiti: «Død over araberne», faksimiler fra ytre høyre-avisa Minute: «Den arabiske mobben har tatt over gatene våre!».

Ali au pays des merveilles, Djouhra Abouda/Alain Bonnamy 1975

Noen av montasjene er agitatoriske, som når skålende borgerskap blir kryssklippet med søppeltømmere, slumkvarter med overklassestrøk, og franske statsråder som taler over bilder av krigskirkegårder med algerieres navn på gravsteinene. Men filmen er også full av skjønnhet, og av unge mennesker som er smarte, klartenkte, realistiske og rause. Og nådeløse i sin kritikk av systemet som undertrykker dem.

Formidling fra øverste hylle

Selv for de som har visst om den, var Ali au pays des Merveilles lenge umulig å få sett. Nylig ble den restaurert ved det italienske filmarkivet L’immagine Ritrovata, etter initiativ fra idealister i filmkollektivet Talitha. Etter restaureringen er den blitt plukket opp av strømmetjenesten MUBI, mens Les prostituees de Lyon parlent kan ses på YouTube.

Det som har gjort formidlingen av disse filmene på Another Screen så unik, er innpakningen, der strømmetjeneste og filmtidsskrift går opp i en høyere enhet. Hvert nye program blir ledsaget av grundige artikler, intervjuer med filmskapere, raus kreditering av alle involverte og pekere videre til mer informasjon. Selv om filmene bare er tilgjengelig i korte perioder, blir tekstene og filminformasjonen liggende. For den som ønsker å spore opp filmene på egenhånd er nettsida en virkelig gullgruve.

A Magical Substance Flows Into Me, Jumana Manna

Og for ikke å gi inntrykk av at alt på sida er fransk og bare fransk: Et virkelig heroisk stykke arbeid er Another Screens program «For a Free Palestine» med filmer av i alt 18 kvinnelige palestinske filmskapere som lå ute høsten 2020.

Programmet favnet nesten 50 års filmskaping, med en enorm bredde. Nyere filmer av den Berlin-baserte filmskaperen Jumanna Manna og de eksperimentelle kortfilmene til kunstneren Larissa Sansour, som nærmest er for installasjoner å regne, ble satt i kontrast til eldre filmer som The Road to Palestine (1985) av Layaly Badr, en animasjonsfilm for barn produsert av PLO.

Home Movies Gaza, Basma Alsharif

Et høydepunkt for meg var fire kortfilmer av Basma Alsharif (f. 1983), en palestinsk filmskaper vist og utstilt ved film- og kunstfestivaler over hele verden. Home Movies Gaza skildrer hennes hjemby Gaza ved å herme etter Googles kart- og kartleggings-teknologi. Den sveiper over utbombede biler og kvarterer dekket av graffiti, før vi skjønner at bilene er manipulert: Kanskje finnes det ikke noen «nøytral» og uskyldig virkelighet å rapportere om fra Gaza? We Began By Measuring Distance gjør noe av det samme: Den begynner som en uskyldig gjengivelse av en skoleoppgave («vi begynte med å måle lengden av en fot, og kom til 30.48 cm …»), men går så over til oppmåling i selve Palestina, hvor ingen avstand er nøytral.

Å oppspore filmene til Alsharif og de andre filmene i «Free Palestine», over et år etter at de ble vist, er en vanskelig og tidkrevende oppgave. Nettopp det er jo hele hensikten med formidlingen Another Screen leverer. Bokmerk sida først som sist, så er du klar til å dykke ned i neste program, som publiseres i mars.

Les hele intervjuet med Another Screen-grunnlegger Daniela Shreir her.

Vil du støtte det viktige programmeringsarbeidet til Another Screen, har de et donasjonsprogram her.

Teksten er del av prosjektet Skjermkultur og består av tekster i Klassekampen og Z. Serien er støttet av Fritt Ord

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon