Japansk og mesterlig – Drive My Car

Alle bilder er fra Drive My Car, Ryūsuke Hamaguchi 2021. Foto: Arthaus

 

Sett deg i baksetet i en rød Saab 900 og få med deg Ryūsuke Hamaguchis stille, subtile mesterverk om sorg, stagnasjon og skyldfølelse.

For deg som ikke har tålmodighet for saktegående filmer, men vil ha masse ytre action: Drive My Car (2021) går i et slik tempo at fortekstene først dukker opp cirka 40 minutter ut i filmen. Beware. For alle andre, som er klar for en filmopplevelse av de store: Sett dere i passasjersetet i en rød Saab 900 og bli med på en sår, varm og vakker reise: Hvordan leve videre, når sorgen og skyldfølelsen sitter ved rattet i livet ditt, og du har opplevd omtrent det verste livet kan tilby deg? Hva skal til for å gjøre et liv meningsfylt, eller for å gjøre deg klar til allikevel å humpe videre på den reisen som livet ditt utgjør, uten å sitte fast i de samme destruktive spørsmålene og sporene? Og, hva kan kunsten tilføre livene våre?

Tapte muligheter

Teaterregissør/skuespiller Yūsuke Kafuku (Hidetoshi Nishijima) har spesialisert seg på teateroppsetninger der skuespillerne spiller på forskjellige språk. For tiden jobber han med Mens vi venter på Godot, snart skal han ta fatt på Onkel Vanja der han selv skal spille tittelrollen. Selv om han og kona sliter med sorg etter å ha mistet datteren sin for mange år siden, har de et nært forhold. Og kona, som nå lager tv-serier, improviserer fram historiene til tv-seriene hun lager mens de har sex. Skåret i gleden for Kafuku er at kona tydeligvis trenger elskere i tillegg, noe han unnlater å konfrontere henne med. Og når hun uventet dør av en hjerneblødning, får han aldri sjansen til å gjøre det heller. Alt dette skildres i filmens prolog. Og det er altså først etter disse 40 minuttene at vi får tittelsekvensen, og filmen «starter».

Så hopper vi to år framover i tid. Kafuku er invitert til Hiroshima for å sette opp Tsjekhovs Onkel Vanja. På grunn av at en tidligere gjesteregissør meide ned en fotgjenger, får ikke regissører lenger kjøre selv. Han må ha en sjåfør. Og det en ung, kvinnelig sådan, Misaki Watari (Tōko Miura), noe han i utgangspunktet liker dårlig: Hans knallrøde Saab 900 er både et nostalgisk hvile- og øvested for ham. Vel framme i Hiroshima oppdager han i tillegg at en av skuespillerne som har søkt seg dit for å bli med i oppsetningen hans er en av konas tidligere elskere, Kōji Takatsuki (Masaki Okada).

Mens vi venter på Onkel Vanja

Filmen er basert på Haruki Murakamis novelle av samme navn fra novellesamlingen Menn uten kvinner, og har i tillegg lånt elementer fra andre noveller i denne samlingen, som «Sjeherasad» og ikke minst: «Kino». Den lener seg også tungt på Tsjekhovs Onkel Vanja, og inkluderer også en scene fra Mens vi venter på Godot. Men det er absolutt ingen forutsetning å kjenne til novellene eller teaterstykkene for å ha glede av filmen. (Filmen fikk meg imidlertid til å lese Onkel Vanja, men det er en annen sak). For av alt dette lager regissør Hamaguchi noe nytt og særegent. Og et av de viktigste temaene i selve filmen, skyldfølelse, finner jeg ikke igjen i verken Vanja eller Murakamis noveller.

«… det [er] ikke sannheten som er det verste, uansett hva den måtte være. Det mest skremmende er å ikke kjenne den.»  Og hva er det egentlig som er sant? Gjennom filmen følger vi øvingene på Onkel Vanja, der skuespillerne som ikke skjønner hverandres språk må lære å forholde seg til teksten, og hverandre, på et annet vis. (Og filmen inneholder så mange, fine Tsjekhov-replikker at han bør stå som medforfatter av manus.) Ett nydelig element her er den stumme koreanske skuespilleren (fantastisk spilt av  Yoo-rim Park, skuespillerprestasjonene i denne filmen er ellers verdt en tekst i seg selv) som får rollen som Sonja, som hun tolker med koreansk tegnspråk. Vi følger møtene mellom Kafuku og konas mye yngre ekselsker Kōji Takatsuki som han caster som onkel Vanja. Som hevn, siden han helt tydelig er for ung og uerfaren for rollen, eller som en slags erstatter for seg selv? Og vi følger vennskapet som utvikler seg mellom Kafuku og hans unge sjåfør, og skjønner at også hun har sitt å slite med.

Kammerspill med setevarmere

Drive My Car blir frontet som en slags road movie. Som sådan er den i tilfelle en spesiell type innen genren. For, med unntak av en viktig sekvens: Det meste av handlingen her, med unntak av innøvingen av Onkel Vanja, finner sted i kjøringen fram og tilbake til samme sted. Da fram og tilbake mellom de to samme stedene i Hiroshima i en rød Saab 900. Men: For noen scener som iscenesettes i denne lille bilen! Selv om bilen er stedet Kufaka holder fast ved fortiden, er det også der samtalene som kan sparke ham videre i livet finner sted, om de er med sjåfør Watari eller konas eks-elsker.

Foto og bildekomposisjon i denne filmen er en nytelse i seg selv, og gjennom de visuelle tablåene og reisene gjennom de japanske landskapene skjønner man også godt at bilfargen ble endret fra Murakamis gul til rød. Og der Murakamis novelle kanskje handler om at vi alle er skuespillere, blir filmen mer enn refleksjon over kunstens betydning i livene våre. Og, selv om jeg etter å ha lest Onkel Vanja har endt opp med at Vanja må være en av de mest sytete karakterene jeg har møtt som hovedrolleinnhaver i et skuespill: Med Kafukus livshistorie som kontekst, blir sluttscenen fra Onkel Vanja, mellom Vanja og Sonja (der Sonja spilles med koreansk tegnspråk) en av de sterkeste «teateropplevelsene» jeg har hatt på årevis.

PS: Filmen har for øvrig, utenom den 40 minutters lange introen, en kort liten «epilog» som utspiller seg i Sør-Korea. Regissør Hamaguchi fortalte på en seanse etter visningen av filmen ved Lincoln Centre i New York at noen hadde sagt at filmen hadde vært perfekt hadde det bare ikke vært for denne epilogen. For meg var nettopp denne lille epilogen med til å gjøre filmen til det lille mesterverket den er. Ikke perfekt, men kanskje nettopp derfor noe som gjør den både større og nærere. Og med en stor porsjon håp.

Hamaguchi intervjuet under NYFF 59 på Lincoln Centre kan du se her:

 



Relatert

Hafu – helt japansk?

Blogg: Den japanske dokumentarfilmen Hafu har tatt Japan med storm og skapt en viktig debatt om det flerkulturelle i et av verdens mest homogene samfunn.

Japansk film i 2014

Blogg: Å få en full oversikt over alt som beveger seg i japansk filmindustri er en umulig oppgave. I stedet kaster Z et blikk på fjorårets statistikker og anmelder en håndfull profilerte filmer fra 2014.

SEX MACHINEGUNS – KONGENE AV JAPANSK GALSKAP

Blogg: De selvutnevnte statsgjøglerne i Sex Machineguns representerer musikkvideoens fremtoning på den japanske heavyrockscenen.


Fra siste Z

Filmens sanser

Alle våre sanser settes i bevegelse når vi ser en film. Men hva er det med film som gjør opplevelsen så sanselig? | kun utdrag

Om nærbilde i Ingmar Bergmans Smultronstallet

Kva skjer når Bergman let oss komme tett på skodespelarens blikk?

Noe sanseutvidende

Film henvender seg til publikums sanseapparat på en mer avansert og omsluttende måte enn noe annet kunstuttrykk. På sitt mest intense kan en kinoopplevelse gjøre at tilskueren får følelsen av å smelte sammen med bildene på lerretet og lydene fra høytalerne og bli i ett med filmen på en sanseutvidende, overskridende måte.


Fra arkivet

Skal animatørene utryddes?

Z #4 1983: Årets kortfilmfestival i Trondheim får besøk av Giannalberto Bendazzi, som har med seg et utvalg [...] | kun utdrag

Fortellinger fra virkeligheten

Z #3 2013: Hvilke historier skal vi fortelle? På hvilken måte skal disse historiene fortelles? Hvordan skal vi bruke disse fortellingene for å forstå oss selv og samfunnet omkring oss? Til syvende og sist er det dette all dokumentarfilm handler om. | kun utdrag

«Vegg-til-vegg» nyheter. CNN – fra seierherre til taper i Gulfkrigen

Z #2 1991: Fjernsynets nyhetsformidlere har lett for å se sine egne bilder og kommentarer som en objektiv [...] | kun utdrag