Småens tidløse appell

Småen, Charles Chaplin 1921. Foto: Arthaus

 

Se Chaplins klassiker på kino mens du har sjansen!

I 2021 var det 100 år siden Charlie Chaplin langfilmdebuterte med Småen (The Kid). Arthaus feirer jubileet med å sende filmen ut på kino igjen i nyrestaurert 4K-versjon. Hva er det som gjør at denne filmen fremdeles appellerer til oss? 

En desperat ung mor legger fra seg sitt nyfødte guttebarn i bilen til en rik familie i håp om at han skal få et bedre liv enn det hun kan gi ham. Men bilen blir stjålet, og tyvene legger fra seg gutten i byens fattigkvarter hvor landstrykeren (Chaplin) etter mye om og men plukker ham opp og oppdrar ham som sin egen sønn.

Når vi møter dem igjen 5 år senere lever far og sønn lykkelig sammen og har sin egen geskjeft hvor Småen (Jackie Coogan) knuser vinduer mens landstrykeren beleilig dukker opp, og reparerer de. Moren til gutten har blitt en kjent skuespiller, og driver med veldedighet for foreldreløse barn. Og nå vil hun ha sønnen sin tilbake … 

Til tross for at guttens mor ikke er i stand til å ta vare på ham i begynnelsen av filmen, og de fattigslige kårene, er humor og slapstick de sentrale fortellerelementene. Påfunn med kaffekanne som tåteflaske og kjæling med en politimann får frem smilet, og man glemmer fort det triste miljøet som er bakgrunn for historien. Samtidig blir jeg oppriktig glad i både gutten og landstrykeren, og samspillet mellom Coogan og Chaplin får alt annet i handlingen til å fremstå som mindre viktig.

Det er noe grunnleggende medmenneskelig i Småen, nemlig omsorg for andre uansett egen livssituasjon. Jeg heier på Småen og landstrykeren, og blir engasjert når relasjonen deres settes på prøve. Som den første tekstplakaten sier: “Denne filmen vil få deg til å smile, og kanskje felle en tåre”. Da jeg så filmen på kino både lo jeg og hadde en klump i halsen, Småen vet å spille på hele følelsesregisteret. Og den sosiale tristessen som også skildres blir formidlet med både humor og et sosialt engasjement.

Versjonen som er aktuell på kino redigerte Chaplin selv i 1972. Da fjernet han scener han mente ble for sentimentale for et moderne publikum, og la til egenkomponert musikk. Som i handlingen skildres både humor og alvor i musikken gjennom lette rytmer og langsomme strykere. Chaplins lek med følelser fortsatte i senere langfilmer som Byens lys (1931) og Diktatoren (1940).

Chaplins mest personlige film

Småen, Charles Chaplin 1921. Foto: Arthaus

 

Småen var også en personlig film for Charlie Chaplin. Den er basert på hans egen oppvekst i London hvor han og broren og måtte tjene penger på gata fordi faren døde tidlig, og moren var mye syk. Dessuten mistet Chaplin sitt førstefødte barn i forkant av produksjonen av filmen, og sorgen over tapet ble kanalisert inn i historien om det kjærlige far-sønn forholdet.

Chaplins klossete og fallerte karakter landstrykeren ble perfeksjonert i flere år før produksjonen av Småen. Han jobbet tidligere for D.W. Griffith, kjent for Birth of a Nation, som hadde en sterk posisjon i USAs filmbransje på 10-tallet, og landstrykeren ble en gjenganger i de mange kortfilmene Chaplin lagde på denne tiden. Sammen med Buster Keaton og Fatty Arbuckle satte han standarden for underholdningsfilm i stumfilmperioden på 10- og 20-tallet. Siden handlingene i disse filmene er drevet av at karakterene hele tiden mister noe, lekeslåss eller dummer seg ut har de blitt populære å vise for barn. 

Noe som også bygger opp under det komiske er at filmene på denne tiden inneholdt 18 bilder per sekund i motsetning til dagens standard på 24. Den raske gangen og de kantete bevegelsene det medfører understreker det komiske ved filmene. Der de tidligere, korte filmene først og fremst var gag-orientert, kombinerer Chaplin med Småen sin humoristiske sans med både melodramatiske elementer og sosialt engasjement, hans særegne formel som han også skulle videreutvikle i senere filmer.

Denne filmen er en god anledning til å gå på kino og få en pause fra vår egen virkelighet med isete fortau, pandemi og restriksjoner. En klassiker som har blitt enda bedre med restaurert bilde og lyd. Gå og se den, og få en lykkepille i starten på et nytt år!

Kilder: Stumfilm introduksjon (Holst, 1984), The Film Encyclopedia (Katz, Nolen, 2012)



Din kommentar


Relatert

La det bli lys!

Blogg: Thierry Frémaux’s dokumentar Lumière! Eventyret begynner er en poetisk hyllest til filmkunsten som også gir et fascinerende innblikk i filmene til to av filmhistoriens store pionerer.

Verdens første kvinnelige filmregissør gjenoppdages

Blogg: Pamela Green lager dokumentarfilm om verdens første kvinnelige filmskaper. Z har intervjuet henne.

Pordenone – festivalen som omskriver filmhistorien

Blogg: Kvinnelige slapstick-komikere, Japans første virkelige spillefilm og norske reklamefilmer fra 20-tallet: Gunnar Iversen har vært på stumfilmfestival, hvor filmhistorien aldri blir helt ferdigskrevet.


Fra siste Z

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag

Fra brev via roman til film. Nedslag i Orlandos liv gjennom fire hundre år

Om Virginia Woolfs Orlando, og Sally Potters filmatisering av den. | kun utdrag


Fra arkivet

Magiske svampe

Z #1 1991: Martin Asphaugs andre spillefilm blir godt mottatt av vår anmelder. Den fantasifulle historien er [...] | kun utdrag

En ekspresjonistisk idéfilm – Om Arne Skouens ‘Det brenner i natt!’

Z #3 1991: Det ulykkelige og ensomme mennesket. Den seksuelle avvikeren som blir en fare for sine omgivelser. [...] | kun utdrag

Døden på Oslo S – samtidsfilm som gir «Skouenske» assosiasjoner

Z #4 1990: Eva Isaksens film er forlengst blitt erklært suksess blant publikum og kritikere. Zs anmelder konstaterer at både skuespil og visuell stil stemmer i en film der bildene forteller og relasjonene mellom mennesker er det viktige. | kun utdrag