Jordbrukerne, en tv-serie for filmfolk

Jordbrukerne, 2021. Foto: Rubicon/NRK

 

Barnekidnapping, muslimske «landbruksavløsere» og halal-ost: Jordbrukerne er et samfunnsspeil fullt av humor, norsk natur, og referanser til seg selv og filmmediet.

Tv-serier er i utgangspunktet ikke helt min greie, men det brukes både mye kreativitet og penger i dag på sjangeren som er en favoritt blant strømmepublikummet. Det vil si de fleste av oss. Og kreativitet+penger kan gi gode og interessante resultater, også utover de mest påkostede og publikumstilpassete seriene.

Twin Peaks, Sopranos, The Wire, Breaking Bad og Game of Thrones er representanter for en type tv-serier som har utviklet seg siden begynnelsen av 1990-tallet og gjort det meste av tidligere serier utdaterte. At folk etter hvert kunne «binge» tv-seriene fortløpende, først på DVD og etter hvert på strømmetjenestene, gjorde det mulig å fortelle lengre sammenhengende, kompliserte historier. Der tradisjonelle kinofilmregissører vanligvis har rundt halvannen time å fortelle en historie på, kan serieskapere fordype seg i en historie i timevis. (Dessverre, kan man av og til si, for ofte tværes historiene ut av kommersielle årsaker). Det er ikke bare amerikanerne som kan lage gode kvalitetsserier. Nordiske tv-serier har nådd langt ut i verden, spesielt krimsjangeren «Nordic Noir». Den startet med litteratur, men fikk sitt gjennombrudd i tv-serieverdenen med blant annet dansk-svenske Broen.

Lave forventninger

Jordbrukerne, 2021. Foto: Dag Jenssen/Rubicon/NRK

 

Noen norske serier har også nådd ut, gjerne serier med lokal handling, men med tematikk som peker ut over nasjonale rammer. Et par av dem har også stukket av med den gjeve internasjonale Emmy prisen, nå sist Atlantic Crossing av Alexander Eik. Et annet eksempel på internasjonalt gjennomslag er HBO-serien Beforeigners. Her er handlingen lagt til et Bjørvika i Oslo som invaderes av mennesker fra fortiden og tematikken kan selvsagt lett tolkes i retning av dagens innvandring og immigrasjon. En av serieskaperne bak Beforeigners er Anne Bjørnstad, som nå er medskaper av en ny serie, denne gangen produsert av Rubicon TV for NRK. Og det er dit vi skal nå.

Serien heter Jordbrukerne og er skrevet av Bjørnstad og Izer Aliu. Sistnevnte har også regi på tre av episodene. De øvrige episodene er regissert av Aurora Gossé (3, 5 og 7) og Brwa Vahabpour (4 og 6).

Siden jeg altså ikke er noen tv-serie-fantast, hadde jeg ikke store forhåpninger til denne heller. Selv om jeg elsket ideen bak Bjørnstads Beforeigners og langt på vei hadde sans for hvordan den så det norske samfunnet i et nytt og humoristisk perspektiv. Og selv om jeg kjente Izer Aliu som en kreativ og nyskapende regissør bak prisvinnende kortfilm og spillefilmen Fluefangeren.

Jordbrukerne, 2021. Foto: Fredrik Stabenfeldt/Rubicon/NRK

 

Jordbrukerne er kanskje ikke en serie som umiddelbart vil treffe alle, men som gammel filmkritiker elsket jeg umiddelbart denne serien og dens referanser til seg selv og filmmediet. Den skal også være godt mottatt i store deler av innvandrermiljøet i Norge. Handlingen dreier seg om barnekidnapping, muslimske «landbruksavløsere», terror og halal-ost. Det høres ut som et kaos, og serien er heldigvis ganske kaotisk også. For meg tok den av sånn midt i første episode der hovedpersonen, Marwan, velspilt av Nader Khademi, må ty til sin barndomsvenn Adil (Ayaz Hussain) for å få hjelp. Marwan har kidnappet sin datter Kiki (som strengt tatt heter Kristin og spilles med stor innlevelse av unge Erika Strand Mamelund) og må gå i dekning inntil han kan få tak i pass til henne og ta henne med til foreldrenes hjemland, Iran. De to vennene har ikke sett hverandre på flere år og Marwan kommenterer høylytt vennens nyanlagte helskjegg som «rolig, vintage terrorvibe». Litt uheldig formulert åpenbart, da det viser seg at Adil faktisk kan ha havnet i selskap med nettopp terrorister. Men selv i dårlig selskap kan det være hjertevarme. Marwan og datteren får hjelp av Adil og hans venner Khabib (Arben Bala) og Tariq (Jonas Strand Gravli), sistnevnte en norsk konvertitt til islam. De reiser til den idylliske bygda Rauland i Telemark, der Adil og vennene hans skal passe gården til Tariqs onkel som er på ferie i Thailand.

Kaotisk fortellerstil

Jordbrukerne, 2021. Foto: Hakon Jarle Sveen/Rubicon/NRK

 

Seriens generelle kaotiske stemning ligger til dels i handlingen, men også i selve fortellerstilen. Historien beveger seg ikke målrettet framover, men byr på mange sprell underveis. Serien begynner med Marwans fortellerstemme som gir oss litt bakgrunn for det som skjer. Så hopper filmen til det han på metavis kaller «in media res», altså midt inni handlingen: Når Marwan og Kiki er på tur med de tre muslimske vennene «langs den norske fjellheimen» på vei til gården i Rauland.

De følgende episodene avslører så hvordan de alle havnet på akkurat denne turen til Rauland. Vi blir gjennom tilbakeblikk bedre kjent med karakterene. Det gjør vi også gjennom korte innklipp der karakterene, fotografert mot en mørk bakgrunn, kommenterer hva de tenker eller egentlig mener i en gitt situasjon, før så fortellingen hopper videre og vi ser hvordan de håndterer situasjonen utad. En ganske fiks måte å utdype karakterenes handlinger og seriens fortelling på, som samtidig får fram kulturelle tabuer og forbudte reaksjonsmønstre.

Jordbrukerne, 2021. Foto: Dag Jenssen/Rubicon/NRK

 

Det kommer etter hvert fram at de tre vennene også har noen andre, og mer skumle, planer for oppholdet enn å hjelpe til på gården. Men, kort fortalt skaper både Marwan, datteren og lokalbefolkningen forviklinger for de tre muslimske vennene og deres planer. Ikke bare negative forviklinger, men også positive. Uansett om raulendingene prøver å hjelpe, motarbeide eller rett og slett utslette de tre «landbruksavløserne» blir det kaos. Uansett hva serieskaperne gjør for å hjelpe oss seere å navigere blir det kaos. For handlingen er som den er, og trådene samles bare med nød og neppe til slutt.

I en av episodene går serien enda lenger i sin selvreflektivitet og innfører en amerikansk kommentatorstemme som holder en rask innføring i handlingsforløpet. En teori som ikke nødvendigvis er særlig gangbar. Serieskaperne vil kommentere sin egen arbeidssituasjon og virkemidler. Populærkulturelle referanser er også med i dialogen hele veien og referansene er ofte forbausende like, både for «innvandrere» og «etnisk norske». Vi er likere enn vi tror. Vi ser at selvstendige kvinner finnes i alle kulturer. Her representert ved både foretaksomme raulandskvinnfolk og Adils opprørske søster Anisa (Hina Zaidi) som slett ikke vil underkaste seg familiens planer.

Jordbrukerne, 2021. Foto: Dag Jenssen/Rubicon/NRK

 

Og serien er ikke bare morsom. Den litt morske Khabib, overbevisende spilt av Arben Bala, gir oss en forelesning om hvorfor det er riktig å drive med terror også mot Norge: Han viser bl.a. til landets produksjon av våpen som dreper folk mange steder rundt i verden. Kanskje var det sånn at nettopp Khabibs lillesøster ble offer for NATOs bombing (med norske våpen?) under krigen i det tidligere Jugoslavia? I den opprinnelige dialogen skal det også ha vært pekt konkret på Kongsberg som naturlig terrormål, på grunn av våpenfabrikken der. Da det skjedde et massedrap i Kongsberg som man først trodde var et terrorangrep, samme uke som Jordbrukerne skulle ha premiere, måtte replikken endres. Premieren ble utsatt en uke.

Rasisten, bygdetullingen og politikvinnen

Jordbrukerne, 2021. Foto: Dag Jenssen/Rubicon/NRK

 

Mange situasjoner er lett gjenkjennelige. Det er ofte vanskelig å vite hvordan man skal opptre i møte med folk fra en fremmed kultur og denne serien viser en rekke slike situasjoner og ufarliggjør dem, ofte ved hjelp av humor. I en scene stopper de tre muslimske vennene bilen for å be. Lille Kiki spør faren Marwan om hvorfor de ber og han begynner å legge ut i det vide og brede om liv og religion, men ender til slutt opp med å konkludere at han ikke har den minst peiling på hvorfor folk, heller ikke disse, ber. Ikke alle innvandrere er religiøse, selv om de kommer fra ayatollaenes Iran. Både innvandrere og lokalbefolkning har ofte en usikkerhet i møte med hverandre, og i Jordbrukerne får vi føle på begge sider av saken. En fin evne til å skildre verden sett fra forskjellige perspektiver som man kan kjenne igjen fra Beforeigners.

Humoren er et av Jordbrukernes sterkeste kort, og underveis ble i hvert fall jeg godt underholdt. Jeg fant serien utrolig morsom, noe som riktignok ikke betyr at alle andre vil se det samme, humor er jo en smakssak. Og enkelte humorinnslag er vel over-the-top slapstick. Det er kjente typer, som de lokale rasistene, den snille bygdetullingen, jentene som forelsker seg i de nyankomne, dumme politifolk osv. Men møtet mellom kulturer og de ofte humoristiske misforståelsene som oppstår mellom dem, er grundig tatt vare på i episodene.

Jordbrukerne, 2021. Foto: Richard Florén/Rubicon/NRK

 

Noen oppfordring til terror er denne serien slett ikke, selv om terror, sammen med produksjon av halal-ost, er et sentralt tema i handlingen. Hvordan det hele ender er det vel ingen grunn til å røpe, men både pinnsvin og slanger blir tunge symboler i en roadmovieaktig avslutning som har i seg et snev av god gammel westernfilm.

Lysere enn Loe

Jordbrukerne, 2021. Foto: Rubicon/NRK

 

Også bildemessig har serien kvaliteter som gjør den verd å se. Vinje kommune, der store deler av serien utspiller seg, skal ha lagt inn noen millioner i produksjonen og får god uttelling i fotograf Lukasz Zamaros strålende filmbilder. Ikke alle kommunens innbyggere var visst like begeistret for investeringen og oppmerksomheten, men nettsiden Visit Telemark har allerede lagt ut skrytebilder om serien. Himmelen er åpenbart alltid blå der.

En annen norsk serie jeg tenker denne godt kan sammenliknes med, er Erlend Loe, Per H.V. Schreiner og Bjørn Olaf Johannessens Kampen for tilværelsen (2014).  Både humor og innvandringsaspektet er sentrale i begge serier, men Jordbrukerne er langt lysere enn Kampen for tilværelsen, når alt kommer til alt. Mener at jeg faktisk så en halal fetaost i butikken forleden og tar det som et godt tegn.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon