Hemmelige hager

Den hemmelige hagen, Agnieszka Holland 1993. Foto: SF Anytime

«I didn’t want any flowers, I only wanted
To lie with my hands turned up and be utterly empty.
How free it is, you have no idea how free — »

Fra «Tulips» (1961) av Sylvia Plath

Det faller en tung skygge over barndommen i Agnieszka Hollands Den hemmelige hagen (1993). I filmen holder de voksnes fortid, forestillinger og idealer barna fanget i en tilsynelatende livløs tilstand, men bare tilsynelatende. For slik hovedpersonen Mary oppdager at tantens gjengrodde hage fortsatt lever – skjærer man et snitt i en av de brungrå grenene, kommer det grønne til syne – ligger livskraften fremdeles intakt i barna. Det gjelder bare å bli klar over den.

Mange år etter mitt første møte med filmen leste jeg diktet «Tulips» av Sylvia Plath, og ble påminnet om hvordan denne erkjennelsen – Jeg lever! – ikke bare representerer håp, men også en smerte som kan være vanskelig å bære.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 2021 Bestill nummeret

Relatert

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Av Gunnhild Øyehaug

Z #4 2021: Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Av Hans Petter Blad

Z #4 2021: Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag

Fra brev via roman til film. Nedslag i Orlandos liv gjennom fire hundre år

Av Jonny Halberg

Z #4 2021: Om Virginia Woolfs Orlando, og Sally Potters filmatisering av den. | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.

Fra arkivet

Å abstrahere verden inn i en ny følsomhet: Artavazd Pelesjans Inhabitants

Av Endre Eidsaa Larsen

Z #4 2014: Det er en dominerende oppfatning at film først og fremst er et historiefortellende medium. Verkene til Artavazd Pelesjan viser oss et annet potensial for filmen. De viser, med sin radikale brodd og intense uttrykkskraft, hvordan film like gjerne kan være en sanselig og perseptuell kunstform som kan anspore til en ny oppmerksomhet og følsomhet. | kun utdrag