Fra brev via roman til film. Nedslag i Orlandos liv gjennom fire hundre år

Orlando, Sally Potter 1992

1993. Jeg hadde lest halve Mrs. Dalloway av Virginia Woolf, og hadde ikke tenkt å lese romanen Orlando av samme forfatter. Men siden filmen av Sally Potter, med Tilda Swinton i hovedrollen som Orlando, fikk så svinaktig gode kritikker gikk jeg på kino (det var den gang) og ble, vel, kall det usentimentalt henført og full av beundring for en regissør som kunne legge så mye i et så komprimert format.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 2021 Bestill nummeret

Relatert

Kjærlighetsforbindelsene – om lesbisk kjærlighet fremstilt på film

Av Rune Christiansen

Z #4 2021: I dette essayet vil gjøre et sveip gjennom filmens historie, kanskje snu opp ned på noen gjengse forestillinger og flette inn en oversikt over titler som er relevante for det temaet jeg omhandler. Mitt spesifikke formål er å vise hvordan kjærlighet mellom kvinner, mer eller mindre eksplisitt eller fordekt, er fremstilt. | kun utdrag

3 fra Göteborg

Av Ingrid Rommetveit

Z #2 1993: Göteborg filmfestival har etterhvert fått konkurranse i Skandinavia, men markerer seg stadig som [...] | kun utdrag

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Av Hans Petter Blad

Z #4 2021: Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.

Fra arkivet

Fristill kjønnsrollene!

Av Ane Marit Willman

Z #2 2007: I forbindelsen med premieren på Eva Dahrs film Mars og Venus og den siste bølgen av film med overveiende mannlige ledende roller; Reprise, Uro, Sønner og Izzat, har kvinneroller i norsk film igjen blitt diskutert i media. Nok en gang kritiseres det at kvinner er få, perifere og stereotype i filmene. Det er på tide å fristille kjønnsrollene på film, konkluderer artikkelforfatteren.