Det ubegripelige eventyret Prinsessebruden

Alle bildene i denne teksten er fra Prinsessebruden, Rob Reiner 1987

 

Et åttitalls action-eventyr med fekting, pirater og kjærlighet ble en definerende opplevelse for Marius Lyngar. Her ser han tilbake på det som skulle bli en moderne klassiker.

I 2018 kom Criterion Collection med en spesialutgave av denne fenomenale filmen. Og i august i år ville manusforfatteren William Goldman, som også skrev boken filmen er adaptert fra, fylt 90 år. Selv hørte jeg om Rob Reiners Prinsessebruden (1987) første gang på radioen, da den hadde premiere i Norge tidlig sommeren 1988.

Tiden da den hadde premiere i Norge, var spesiell for meg ettersom jeg for første gang bodde alene over et lengre tidsrom. Det var utfordrende i det hele tatt å bli eldre, og kanskje var det nettopp derfor Prinsessebruden grep meg. For det var et kinostykke som kunne fange opp både den barnlige voksne så vel som det store barnet i meg selv. På vei mot overgangen til en modnere tilværelse, med ett ben i barndomstiden, var dette det definitive eventyret for meg denne forsommeren.

Selve radioprogrammet husker jeg ikke navnet på, men det gikk om kvelden. En gjest, en anmelder, kom og snakket om tre filmer han nylig hadde sett: Marek Kanievskas Less Than Zero (1987) kjent som Snø i Beverly Hills, etter Bret Easton Ellis’ debutroman, Pat O’ Connors A Month in the Country (1987) samt Prinsessebruden. Gjesten i studio var mest begeistret for de to sistnevnte verkene, og Prinsessebruden især. Filmen, påpekte han, hadde humor og action, og en slags nostalgi og reise til en annen tid og fantasiens verden. En venn av familien inviterte meg snart på kino etter en eksamen jeg hadde gjennomført. Vi endte opp med å velge eventyrfilmen. Det ble en herlig aften i storsalen på Colosseum, som skjedde samtidig med at interessen min for kinofilm tiltok. Året etter meldte jeg meg derfor inn i Cinemateket i Oslo.

I tiåret Prinsessebruden (The Princess Bride) ble til kom det flere familie- og eventyrfilmer fra Hollywood, som den Den uendelige historien (The NeverEnding Story, Wolfgang Petersen, 1984) og Willow (Ron Howard, 1988). Som daværende Arbeiderbladets filmanmelder Harald Kolstad påpekte, utmerket imidlertid Prinsessebruden seg mer som en god parodi på – om ikke også som en hyllest til –genren. Jeg velger også å se på Prinsessebruden som en original genre- og stilblanding. Den springer ut av et landskap av familieunderholdningsfilmer på det sene åttitallet. Men det som skiller den fra disse filmene ellers er den sorte humoren, de tørrvittige bemerkningene, vittighetene. Ja, kanskje er Prinsessebruden først og fremst en komedie, og en slagkraftig sådan?

En kultklassiker blir til

Ved premieren var anmelderne i USA svært delte i synet på Rob Reiners eventyrfortelling. Peter Travers i People Magazine utropte filmen til «an instant classic», og selveste Roger Ebert hevdet den var «one of the funniest and most charming comedies I have seen in a long time». På den annen side slengte anmelderen i Variety fra seg følgende karakteristikk: «Unsuccessful fairy tale sendup», og la til «With The Princess Bride director Rob Reiners takes a leap of faith and falls.» Filmen ble ingen umiddelbar kinosuksess, men slo til gjengjeld gjennom på hjemmekinomarkedet. Kanskje gav Joe Siegel i TV-programmet Good Morning America den mest treffende bemerkningen: «The Princess Bride is thrilling, exciting, very funny and absolute magic», og videre «Walt Disney meets Monty Python.»

At Prinsessebruden kan regnes både som en slags moderne klassiker – og som en kultfilm – skyldes at den har en egen fargerik tilhengerskare som har fulgt den gjennom tre tiår. Tilskuere som nå etter hvert også har en historisk distanse til filmen, en av filmteoretiker Anne Jerslevs karakteristikker på et kultfilmfenomen. I tillegg til den historiske distansen som Jerslev påpeker i sin bok, Kultfilm & filmkultur (1993), er også en følelsesmessig distanse noe som gjør at seerne lettere tar del i sitatene de elsker. For det siste fordrer nettopp en interaktiv bevegelsesgrunn, og en film man kjenner godt og har sett flere ganger. Bonusmaterialet til filmverket som er distribuert på utgivelser på fysisk format, vitner også om denne tilskuerposisjonen hos mange av tilhengerne. Filmen er i det hele tatt kjennetegnet ved de mange replikkene som er gått inn i seernes bevissthet, sitater som også dukker opp i sekundærlitteraturen om verket.

Som med mange andre filmer som har fått kultfilmstatus, er dette en film som mange anmeldere var lunkne til da den kom, men som et bredt filmpublikum i ettertid har trykket til sitt bryst. Et annet moment er at mange så denne filmen da de var barn eller helt unge; det var en film de vokste opp med. I verket Cult Movies: The Classics, the Sleepers, the Weird, and the Wonderful (1981), antyder Danny Peary dette som en mekanisme i manifestasjonen av et kultfilmfenomen, i hvert fall gjennom hans egen beskrivelse av filmen Land of the Pharaohs (Howard Hawks, 1955): En yngre seer er mindre sofistikert og vant med filmmediet og dets flerfoldige fortellinger og godtar lettere uregelmessigheter for å si det sånn. Samtidig vekker verket i dette tilfellet gode minner fra oppveksten.

At flere anmeldere antydet at filmen var laget i Monty Pythons ånd, fikk anmelderen i den danske avisen Information til å ytre følgende: «Filmen opreklameres som «Monty Pythonsk», men dertil er dens form for skæg og ballade alt for traditionel og banal, så det kan kun være som mere naivt kulørt teenage-underholdning den kan have en chance for at gøre sig.» Det spesielle ved Prinsessebruden er trolig at den siktet seg på en særdeles vellykket måte mot et publikum bestående av både barn og voksne, noe Mårten Blomkvist i svenske Dagens nyheter trakk som en slutning: «(filmen) är gjord lika mycket för barn som för vuxna. Sådana filmer är sällsynta, fast de så vel behövs.» Noe lignende påpekte Liv Herstad Røed i VG: «Det som gjør denne eventyrfilmen til noe helt utenom det vanlige, er den burleske humoren og den underfundige satiren. På den måten passer filmen like godt for gamle barn som for de yngre.» Om humoren skrev Egil Rafto i Bergens tidende: «(…) en humor i grenseland mellom Mel Brooks og Monty Python.»

Figurgalleriet

 

Den mannlige hovedrolleinnehaveren Cary Elwes beskriver i sine memoarer, As You Wish: Inconceivable Tales from the Making of The Princess Bride (2014), selve stemningen under innspillingsperioden som en helt herlig opplevelse. Jeg tror denne positive tenkningen han nevner, ved siden av engasjementet til ensemblet som helhet, må ha smittet over på filmlerretet. Dette er virkelig en gladfilm.

Tittelfiguren, kvinnen i nød, eventyrprinsessen (spilt av Robin Wright), er altså den tvangsbortgiftede som egentlig elsker gårdsgutten som vokser opp sammen med henne, Westley. Han er nå antatt drept av pirater. I vår tid der handlende kvinner er blitt mer etterlengtet, og noe jevnligere også representert på film, er det lett å se denne rollen som en tradisjonell stereotyp av en mer passiv skjønnhet som venter trofast på sin elskede til det hun tror er hans endelikt.

Darci Doll som har skrevet om taoisme og Prinsessebruden, i antologien The Princess Bride and Philosophy: Inconceivable! (Richard Greene & Rachel Robison-Greene, 2016), beskriver Westley som mesteren av tao i denne filmen, en som kan opprettholde en harmonisk helhet, skape en positiv forandring ved å mestre de ulike delene, kreftene eller sidene av naturen, helheten, universet, filosofien. Som læremesteren til Marco Polo sier i Netflix-serien (2014–2016) om tittelfiguren, til sin novise: «You have an abundance of Yang. But without the Yin, Yang dies on the battlefield.» Eller som Lara Croft i Angelina Jolies skikkelse slår fast i Lara Croft Tomb Raider: The Cradle of Life (Jan de Bont, 2003): «Nature is about balance. All the world comes in pairs. Yin and Yang. Right and Wrong. Men and Women. What’s pleasure without pain?». Westley mestrer både Yin og Yang.

Forfatteren påpeker at prinsessen, egentlig kalt Buttercup, ikke mestrer tao. I motsetning til Westley klarer hun ikke å innlemme de ulike aspektene til noe positivt. Hun er naiv, godtroende, og gir opp lett. Innledningsvis virker hun noe passiv-aggressiv, der hun plager gårdsgutten sin. Det er interessant at Robin Wright, her i sin første store rolle i en ordentlig helaftens spillefilm, er den av aktørene som har hatt den mest interessante karrieren siden. Hun har også vist en spennvidde i de figurene hun senere har levendegjort i filmer som Forrest Gump (Robert Zemeckis, 1994) og Netflix-serien House of Cards (2013–2018). Selv lot jeg meg imponere av henne i rollen som Buttercup. I sin første egentlige filmrolle skiftet Robin Wright over til britisk-engelsk aksent, og utkonkurrerte både engelske og amerikanske kandidater til rollen. Wright hadde til da sparsommelig med skuespillererfaring. Selv hadde jeg ved å zappe innom dagtidssåpeoperaen Santa Barbara (1984–) lagt merke til henne i forbifarten. Det var derfor en stor overraskelse for meg å se henne i en større spillefilmproduksjon i en fantastisk eventyrverden som Prinsessebruden utgjorde, og det med en såpass innstudert rollefigur som Wright fikk til. Jeg tror fortsatt dette er min favoritt blant hennes skuespillerprestasjoner. Til tross for at rollefiguren ikke mestret tao like godt som sin redningsmann og mannlige motstykke, Westley (Cary Elwes).

Det er likevel Cary Elwes, og hans Westley, som bærer denne filmen. Elwes startet sin skuespillerkarriere i alvorstunge dramafilmer, gjennom de mindre rollene i Oxford Blues (Robert Boris, 1984) og The Bride (Franc Roddam, 1985), mens han bemerket seg i Another Country (Marek Kanievska, 1984) og for alvor slo igjennom med den mannlige hovedrollen i Lady Jane (Trevor Nunn, 1986). Rob Reiner var faktisk i tvil om Cary Elwes kunne være morsom og lystig nok for rollen som Westley, men som Elwes fikk vist regissøren på en audition, var skuespilleren akkurat så artig og løyerlig som oppgaven fordret. Slik ble Cary Elwes gårdsgutten Westley og – etter hvert i løpet av fortellingen – mannen i sort.

I andre roller utmerker Wallace Shawn (han fra My Dinner with André, Louis Malle, 1981) seg, som sicilianeren Vizzini. Han er helt herlig som en trangsynt og korttenkt mann som fordømmer store tenkere og opphøyer seg selv. Ja, han er den som biter seg selv i halen, praktisk talt, i en av filmens kosteligste scener, den såkalte «The Battle of Wits». Rollen var egentlig tiltenkt Danny DeVito og dernest Richard Dreyfuss. Jeg ser for meg at DeVito typemessig hadde passet best, men Shawn leverer så det holder og står for noen av filmens beste komiske opptrinn. Og mange forbinder nettopp Shawn med rollen som Vizzini og hans mange lattervekkende replikker og tåpelige vendinger. I filmen medvirker også den kjempestore, tidligere bryteren André med varme og stødighet i rollen som Fezzik. Også Billy Crystal og Carol Kane briljerer som Miracle Max og konen hans, Valerie.

Ellers gir Mandy Patinkin på både sjarmerende og sympatisk vis liv til den spanske fektemesteren Inigo Montoya som er besatt av hevn og gjengjeldelse overfor sin fars banemann. Daniel Haas understreker i sin tekst «Why Revenge is so Sweet», i den nevnte antologien om Prinsessebruden og filosofi, at hevn neppe er noe filosofer anbefaler, men at Patinkins filmfigur mangler rettssikkerhet. På den tiden og i den fantasiverdenen handlingen utspiller seg, fantes det ikke noen form for rettsstat. Som motivasjon for rollen, erindret Patinkin hvordan han selv hadde mistet sin far og ønsket ham tilbake. Det var det som drev ham i filmen, og det er sikkert grunnen til at tilskuere føler så sterkt med ham, og samtidig heier på ham. Replikken hans: «My name is Inigo Montoya. You killed my father. Prepare to die!» har virkelig festet seg hos mange av fansen. Akkurat som Westleys tilsvar til Buttercup innledningsvis, hans subtile kjærlighetserklæring: «As You Wish!», og den forbløffede Vizzinis utrop «Inconceivable!». Montoyas hevn er høyst personlig, men det som driver ham er dessuten en urett begått uten at gjerningsmannen er funnet eller straffet. Den kaldblodige kongen av landet Florin og hans assistent, den kalkulerende kujonen grev Rugen, er spilt med en blanding av snikende sluhet og – her – ekkel eleganse. Henholdsvis er disse to rollene gestaltet av Chris Sarandon og Christopher Guest. Sistnevnte har som kjent moret mange i Rob Reiners This is Spinal Tap (1984), meg ikke minst.

Disney møter Monty Python

Filmen har mangt og meget med Disneys live-action-familiefilmer å gjøre som et visuelt epos. Der låner verket ikke så rent lite fra Disney. Det er nok å se på filmer som Skatten på sjørøverøya (Treasure Island, Byron Haskin, 1950), En verdensomseiling under havet (20,000 Leagues Under the Sea, Richard Fleischer, 1954) og Return to Oz (Walter Murch, 1985). Filmene fra Disney kan synes spektakulære og sterile, i det store og det hele, selv om The Journey of Natty Gann (Jeremy Kagan, 1985) og Ulvehunden (White Fang, Randal Kleiser, 1991) leder an til en dystrere tone hva angår miljø. Dessuten er Tron (Steven Lisberger, 1982), og oppfølgeren, mørke i stemningen.

Utsagnet om at Disney møter Monty Python gir mening når man som tilskuer vurderer verket Prinsessebruden helhetlig. Filmer fra Monty Python som Monty Python and the Holy Grail (Terry Gilliam & Terry Jones, 1975), Life of Brian (Terry Jones, 1979) og The Meaning of Life (Terry Gilliam & Terry Jones, 1983), forespeiler også – med sin sorte humor og satire fra eventyrverdener og forgangne tider – den mørke galskapen i Prinsessebruden. Jeg ser på Prinsessebruden først og fremst som en komedie, en gladfilm, men en noe mørk sådan, sånn lagvis. Den har også tydelige likhetstrekk med tonen og stilen i Monty Python-medlem Terry Gilliams filmer som enerådende filmskaper, som Time Bandits (1981) og The Adventures of Baron Munchausen (1988).

Reiner og Goldman

Rob Reiner har stått for mange ulike filmer opp gjennom årene. Mine favoritter, ved siden av den fremste favoritten blant hans filmer, Prinsessebruden selvsagt, er This is Spinal Tap, Venner for livet (Stand by Me, 1986) og Da han møtte henne – eller vennskap og sex (When Harry Met Sally, 1989). Han virker i sitt ess som regissør av filmer med oppvekstskildringer og fortellinger om kjærlighet. Filmene hans har som regel en lystig og lett tone, skjønt han også har stått for den mørke thrilleren Misery (1990) eksempelvis, eller dramaet Et spørsmål om ære (A Few Good Men, 1992). Det er imidlertid noe gjennomgående lunt, varmt og vennlig over de filmene av ham som jeg har fått med meg så langt. Så har filmskaperen utmerket seg på flere plan, deriblant som manusforfatter, produsent og skuespiller, for å nevne noen. Politisk sett har mange kunnet merke seg ham som en aktivist – under TV-sendinger og på sosiale medier – mot den forrige presidenten i USA.

Selv om enkelte kritikere ikke helt forsvarte Prinsessebruden som en familiefilm da den kom, mener jeg den fungerer både for unge og eldre i sin adapterte form. Prinsessebruden er en fantasyfortelling. Anmelderen i filmbransjebladet Variety stilte seg negativ til filmens bruk av en rammefortelling, som har sitt utgangspunkt i romanformen: «Also weakening the impact is a storytelling device better suited to the printed page (…)» Kritikeren anså dette som for litterært. For min del finner jeg denne løsningen ypperlig og stilfullt løst der Peter Falk leser den fiksjonelle, oppdiktede eventyrboken med filmens og foreleggets tittel for sitt syke barnebarn (spilt av Fred Savage). Kommentarene de kommer med og kontakten dem imellom, er formidlet med varme og humor.

Manus- og romanforfatteren William Goldman skapte noe nytt med The Princess Bride som et stykke fantastisk litteratur, sett i forhold til de manusarbeidene jeg forbinder ham med: Butch Cassidy and the Sundance Kid (George Roy Hill, 1969), Luftens eventyrer (The Great Waldo Pepper, George Roy Hill, 1975), The Stepford Wives (Bryan Forbes, 1975), Alle presidentens menn (All the President’s Men, Alan J. Pakula, 1976), Maratonmannen (The Marathon Man, John Schlesinger, 1976) og Misery, for å nevne noen. Etter det jeg kan se skiller Prinsessebruden seg merkbart ut blant William Goldmans fortellerkunst. På samme måte som filmen er en perle for seg selv i Rob Reiners filmografi. At Goldman stod bak et slikt eventyr skyldtes ikke minst at han diktet den opp for de to unge døtrene sine, noe han forklarer på kommentatorsporet til Blu-rayutgaven fra Criterion Collection.


Elwes’ nostalgiske helteskikkelse

Prinsessebruden er både en romantisk komedie og en eventyrfilm med action og fektekunst. For noen år siden tenkte jeg at denne filmen virkelig har litt av alt, men at den først og fremst er en eventyrfilm for store barn og voksne. Som en eventyrfilm for voksne er den svært klassisk lagt opp, med farefulle ferder og fektekamper, men med glimt i øyet, distanse, humor og vidd. Anmelderen Harald Kolstad skrev at «Det er masser av talent til stede på lerretet i denne ofte morsomme parodien på eventyr og eventyrfilm. Særlig den surrealistisk smellvakre Cary Elwes i den mannlige hovedrollen som gårdsgutten og eventyrhelten Westley viser et glitrende talent for underfundig parodi.» For Elwes som Westley, er den som leverer mange av filmens tørrvittige understatements. Han er nokså ung, barsk, modig og han fekter. Kolstad skrev videre om ham: «Hans svartkledde og maskerte Douglas Fairbanks-figur med britisk aksent og flegma er et lite mesterstykke». Med Elwes som filmens frontfigur, fremstod også verket som en hyllest til den ledende stumfilmskuespilleren Douglas Fairbanks, den eldre av far og sønn ved samme navn, samt ikke desto mindre Fairbanks’ arvtager, Errol Flynn, den ledende hovedrolleinnehaveren i adskillige såkalte swashbuckler-filmer fra tredve- og førtitallet.

Jeg mener Elwes minner mest om Flynn. Likevel har Elwes noe av det samme uttrykket som Fairbanks, særlig i blikket. Fekteinstruktørene på produksjonen fikk Elwes til å se filmer med Fairbanks, som The Black Pirate (Albert Parker, 1926), foruten filmer med Flynn som The Adventures of Robin Hood (Michael Curtiz & William Keighley, 1938) og The Sea Hawk (Michael Curtiz, 1940). Filmene dreier seg om en heltearketyp kjent for sine ferdigheter med sverd så vel som akrobatikk.

Valget av Cary Elwes til rollen som Westley synes opplagt (i ettertid), og skuespilleren ble av Mel Brooks siden valgt til å levendegjøre figuren Robin Hood i satiren Robin Hood: Men in Tights (1993). Ikke minst er det sagnskikkelsen Robin Hood som synes som en av modellene for Westley slik han utvikler seg gjennom filmens første del. Et annet slikt forbilde for figuren ser ut til å være helteskikkelsen Zorro, en romanfigur som innledningsvis ble inkarnert av Douglas Fairbanks Sr. i filmene The Mark of Zorro (Fred Niblo, 1920) og oppfølgeren Don Q Son of Zorro (Donald Crisp, 1925). Fairbanks, den eldre, hadde dessuten gestaltet rollene som de sverdsvingende hovedrolleheltene: tittelfiguren i Robin Hood (Allan Dwan, 1922) og D’Artagnan i The Three Musketeers (Fred Niblo, 1921). Slik forespeilet Fairbanks Flynn, og slik ble Fairbanks og Flynn begge referanser i Prinsessebruden.

Det er dette at disse heltene er sammensatte, som fascinerer meg. I de første filmatiseringene av The Mark of Zorro med henholdsvis Douglas Fairbanks og deretter Tyrone Power (Rouben Mamoulian, 1940), fremstår heltefiguren fra Johnston McCulleys fortellinger og bøker som en noe klosset, upraktisk og innbilsk dandy. I Fairbanks’ film sukker hans forlovede svært oppgitt og utroper: «He isn’t a man – he’s a fish!» Ved nærmere bekjentskap med den maskerte Zorro og hans alter ego, blir hun derimot selvfølgelig svært fornøyd. Også Tyrone Power har denne dobbeltheten, denne splittelsen. Helteskikkelser er ofte komplekse. Det gjør dem desto mer spennende. En forløper var romanen Den røde pimpernell (The Scarlet Pimpernel av Baronesse Orcsy, 1905), legemliggjort på film av Leslie Howard i filmen ved samme tittel (Harold Young, 1934) med en oppfølger og flere nyinnspillinger. Denne figuren berget dødsdømte adelsmenn i Frankrike under revolusjonen, men stod uansett for noe av det samme dobbeltspillet som Zorro, og til en viss grad Westley gjorde.

Westley, eller mannen i sort i Prinsessebruden, kjemper som Zorro (eller Robin Hood) også mot undertrykkere og autoriteter. Han er den keitete og underdanige gårdsgutten som blir en ekte eventyrer og redningsmann. Og i en anselig del av filmen – en maskert sådan.

At ikke Elwes i kjølvannet av denne produksjonen, og sin prestasjon i denne, allikevel fikk en eksplosiv karriere, kan kanskje forklares med at den arketypen av en swashbuckler-helt han spilte var så postmoderne. Fredric Jameson beskriver nettopp denne unntaksvise formen for nostalgi, denne lengselen etter de klassiske og mer glamorøse filmstjernene, som et postmoderne fenomen i teksten «The Cultural Logic of Late Capitalism» fra 1991, der han sammenligner William Hurts fremtoning i Lawrence Kasdans Body Heat (1981) med stilen til Clark Gable. Elwes’ spillestil og rolle i filmen var en arketype publikum grunnleggende sett var innforstått med, og hadde et nostalgisk forhold til, ikke noe nyskapende i seg selv.

Fantastisk fektekunst

Filmen er kjent for sin stilfulle fekting, utført av ulastelig antrukne herrer med vidd og glimt i øyet, og føyer seg slik altså inn i en lang tradisjon. I filmen fektet Cary Elwes og motspilleren Mandy Patinkin selv i absolutt alle klipp; kun de akrobatiske sprangene ble utført av stuntmenn. Å inkludere fektekamper i filmfortellingen var på sett og vis originalt på åttitallet, og det gir Prinsessebruden et særskilt preg av nostalgi og pastisj. Det leder tankene især mot Errol Flynn og filmene hans: Captain Blood (Michael Curtis, 1935), The Prince and the Pauper (William Keighley & William Dieterle, 1937), The Adventures of Robin Hood, The Sea Hawk og Adventures of Don Juan (Vincent Sherman, 1948).

Gjennom Cary Elwes spiller Prinsessebruden som nevnt på en etablert helteskikkelse. Figuren Zorro gikk siden igjen i den nevnte filmen med Tyrone Power, og gjennom fjernsynsserien fra Disney, Zorro (1957–1959) med Guy Williams i rollen. The Black Pirate var en av filmene med Fairbanks Cary Elwes så gjennom da han innstuderte rollen sin i Prinsessebruden, og tittelfiguren i The Black Pirate, hertugen av Arnoldo, er som Zorro og Robin Hood i ett. I og med at nevnte film er et sjørøverdrama, ser jeg ikke bort fra at Goldman hentet inspirasjon fra nettopp The Black Pirate da han diktet opp fortellingen om hvordan Westley ble den sortkledde piraten som kom Buttercup til unnsetning. Fekting i seg selv går igjen i en del kostymedramaer, det være seg som svingende sabler eller klingende kårder. Jeg vil spesielt trekke frem to klassikere signert George Sidney: The Three Musketeers fra 1948 og Scaramouche fra 1952. I hvert fall under innspillingen av Prinsessebruden, var Scaramouche kjent for å ha verdens lengste fektekamp i en spillefilm: En over 6 minutter lang scene som utspiller seg i en staselig teatersal. Regissør Rob Reiner så nettopp på dette som en utfordring da han planla iscenesettelsen av den spretne fektekampen mellom Cary Elwes og Mandy Patinkin i sin film fra 1987, i ruinene på klippene, «The Cliffs of Insanity.» Reiner ønsket ikke først og fremst å stå for en enda lengre kamp; han ville overgå scenen i Sidneys film fra 1952 med kvalitet snarere enn kvantitet. Og han lyktes.

Forfatteren William Goldman hadde studert fektekunst mens han utformet manuset til filmen, og især la han vekt på fekting fra det syttende og attende århundret. Skuespillerne fikk dermed flere bøker å lese forut for selve treningen. En av trenerne var den olympiske mesteren Bob Anderson som ifølge Reiner hadde trådt inn i avstandsbilder for Errol Flynn, og som også hadde instruert stjernen for tittelrollen i The Adventures of Robin Hood. Det er for øvrig delte meninger om Flynn også fektet i bilder som viste ham, eller figuren hans, i helfigur. Den andre treneren var Peter Diamond med lang erfaring som stuntkoordinator, og som dessuten hadde trent med navn som Errol Flynn og Burt Lancaster. Han medvirket også i en Star Wars-film, og var stuntkoordinator på de tre første innspilte filmene i denne filmserien. Star Wars er et fenomen i seg selv med sine innslag av fekting i en futuristisk setting. I Prinsessebruden foregår den store fektekampen et lite stykke ut i første del, men den ble tatt opp helt mot slutten av innspillingsperioden, slik at skuespillerne fikk god tid til å trene. Regissøren hadde ønsket at skuespillerne fektet selv i alle bildene. Til tross for at instruktørene understreket at Lancaster, Flynn og Fairbanks av og til lot profesjonelle fektekunstnere steppe inn.

Ønsket som gikk i oppfyllelse

Materialet, fortellingen The Princess Bride, ble opprinnelig ansett som ufilmatisk og vanskelig å adaptere. En filmskaper som Norman Jewison hadde ikke klart å skaffe penger til prosjektet selv om Arnold Schwarzenegger den gang var ment å skulle spille Fezzik. Siden gav både John Boorman, Robert Redford og – til og med – François Truffaut opp. Som vi vet gikk Rob Reiner til slutt i gang, og med forfatterens velsignelse. Påfunnet i romanen bak filmen, der William Goldman som forfatter selv trer inn i det som blir rammefortellingen, og forkorter en bok i boken – selve eventyret – er morsomt. Slik jeg ser det er filmen en enda bedre redigering av en tekst, det tekstgrunnlaget romanen utgjorde.

Jeg både liker og ikke liker Mark Knopflers filmscore til denne eventyrfilmen. Den har imidlertid noe tilbakeskuende, noe klassisk ved seg samtidig som instrumentene og arrangementet også vitner om tidsepoken den er komponert i. Filmen bærer av denne grunn et umiskjennelig preg av det sene åttitallet. Filmanmelderen i Variety skrev, i forbindelse med lanseringen, at «visually» var Prinsessebruden «fairly dull as well. Special effects are unremarkable and the landscape, while unusual, is more stagey than miraculous.» Jeg aner en bruk i filmen av såkalte matte paintings eller delmalerier i bildet – malt på matt glass. En måte å skape illusjoner om at landskap er annerledes ved å sammenstille ekte foto med delmaleri.

For min del fant jeg dette høyst sjarmerende, særlig sluttscenen med det store naturområdet med noen enkelte figurer bevegelig i bildet. Etter mitt skjønn var dette nostalgi og uvirkelighet, samt en bevisst bruk av klisjeer fra eldre tiders lignende genrefilmer. Etter filmen satt jeg igjen med en følelse av at et ønske var blitt oppfylt, ønsket om en perfekt filmkveld. Ja, det gikk opp for meg under filmens siste par klipp. Det var vakkert å se på, bildene på lerretet. Ellers var jeg i et eneste stort tidsskille. En livsfase jeg husker bedre enn noen andre. Og en film som er blitt med meg videre. Det er slikt som gjør livet rikt.



Din kommentar


Relatert

Blue Steel: stålet som kan drive et menneske til vanvidd

Blogg: I disse Batman-tider har jeg sett en annen actiondramathriller som tydelig benytter og bøyer sjangerkonvensjoner- og klisjéer, og dét på en måte som føles mer problematisk underholdende på en positiv måte: Blue Steel av Kathryn Bigelow, fra 1989.

Ryûhei Kitamura – Japans fremste action-estetiker

Blogg: År 2000 seilte Ryûhei Kitamura inn som Japans heteste navn i diverse kultmiljøer med Versus, en film som vakte furore blant horror-fantaster og sci-fi-nerder verden rundt.

Stedet der Trump vil bygge muren har et eget liv

Blogg: Noen ganger kan film komme med helt andre bidrag i en samfunnsdebatt enn det andre uttrykksmidler makter. Jeg tror vi har et eksempel på det i den filmen jeg skal presentere her.


Fra siste Z

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag

Fra brev via roman til film. Nedslag i Orlandos liv gjennom fire hundre år

Om Virginia Woolfs Orlando, og Sally Potters filmatisering av den. | kun utdrag


Fra arkivet

Balladen om et brennende hjerte

Z #4 2002: I skrivende stund har regnet stilnet igjen, og sola kikker atter fram over hustakene i denne min [...] | kun utdrag

Livet som verdensteater – Manoel de Oliveira x 4

Z #2 2018: The grand old man i portugisisk film laget over 60 filmer gjennom 80 år, og var besatt av forholdet mellom livet, kunsten, filmen og teateret. Z gir deg fire høydepunkter fra Manoel de Oliveiras karriere. | kun utdrag

Limbo

Z #4 2010: Limbo er en tilstand og en dans hvor man lett går på ryggen, bokstavelig talt. Maria Sødahls Limbo gav oss derimot høstens mest talentfulle spillefilmdebut.