Samfunnets utsatte
Cause of Death, Jyoti Mistry
Kalle Løchen forteller deg hvilke internasjonale kortfilmer du bør få med deg under Kortfilmfestivalen 2021.
Når man reiser inn i de ulike virkelighetene som kortfilmuniversene kan representere, undrer man seg kanskje over om de tydelig representerer den tid de er laget i. Forventningene om at årets internasjonale kortfilmer skulle gi et speilbilde av et år i lockdown, om sosial distansering, samvær uten nærvær, var til stede. Det er likevel ikke helt slik, for de følelsene man opplever gjennom filmatiske fortellergrep er ikke helt bundet av slike sammenligninger. Som seer kan man derimot ikke unnlate å kjenne på disse følelsene. Det finnes perspektiver, mange perspektiver, på kjente variasjoner over tematikk og filmform i årets utvalg av filmer fra hele verden. De etterlater den som vil se (og lytte) med ettertenksomhet, glede, ubehag, frykt og irritasjon.
Irritasjon er kanskje en følelse man ikke vedkjenner som positiv, men hvert år merker man at en film oppleves irriterende, enten i intensitet eller opplevelsen av begrensninger. Samtidig kan nettopp disse grepene gjøre filmverket til en spesiell og personlig opplevelse. Inflorescence av Nicolaas Schmidt (Tyskland) er en videoinstallasjon med gradvise forvrengninger av bilde og lyd. Vi ser en blomst vaie i vinden (en mulig storm), og vi hører Crowded House-låten «Don’t Dream It’s Over». En film som begynner som en irritasjon, men som etter hvert får en drømmelignende, eller marerittaktig forvrengt side ved seg. En film som berører ut fra sitt konsekvente perspektiv, og gir en følelse av å se og oppleve verden med distanse.
Mesterlig fortelling
Nights and Days in July, Jana Bringlöv Ekspong
Nights and Days in July av Jana Bringlöv Ekspong (Sverige) er en tilstandsrapport fra ensomhetens rike. Den er voiceover-basert med en førstepersonsforteller, og oppleves som intens i sin beretning om kjedsomhet, identitet og følelsesmessig stillstand. Jeg-personen befinner seg alene i leiligheten, det er lyst ute hele døgnet. Hun kommuniserer via sin smarttelefon på sosiale medier, og det kan synes som om hun får arrangert en avtale. Vi ser henne, vi kan synes synd på henne, vi kan irritere oss over henne, men samtidig gir hun så klart et uttrykk av sin egne sårbare menneskelighet. Ekspong står for det meste i denne filmen, og er en av de som nærmest minner oss om en tid i «lockdown».
Et av de definitive høydepunktene blant de internasjonale kortfilmene er The Dream av Santiago Sanchez (Colombia), en film som gjør et veldig sterkt formmessig grep ved å fortelle sin lille historie, en dialog, konsekvent i tette nærbilder. Situasjonen er en samtale mellom en skoleelev og hennes terapeut. Det er hendene som formidler karakterene. Jentas nervøse famling, psykologen med ro og styrke. Halvveis i filmen introduseres drømmen jenta vil snakke om, og grensene mellom drøm og virkelighet brytes ned, og filmen etterlater et klart ubehag. Mesterlig fortelling på åtte minutter som favner dypt følelsesmessig.
Ursula av Eduardo Brito (Portugal) er en film som delvis er spilt inn på Svalbard. Den er veldig tekstbasert, men klarer å finne balansepunktet mellom virkelighet og drøm i en kort fortelling om 86 år gamle Edvin som en natt drømte han var en ung kvinne. Billedlegging av tomme landskap, av snø eller sand, kan gi noen assosiasjoner til vår tids isolasjonsfølelser. Øyeblikket der den unge kvinnen manifesterer seg i bilde er magisk.
Metamorfose og AI
IEVA, Vytautas Plukas/Domas Petronis
Noen ganger ønsker man seg noe å le av, humor med finesse. En del filmer har øyeblikk av god humor, noen filmer utnytter humoren med en skarp brodd. Benztown av Gottfried Mentor (Tyskland) er en kort eksperimentell ide om hvordan man tar seg av den eksplosive veksten av biler, sett fra bygningers perspektiv. Animasjon som har en sterk og morsom samfunnsmessig og miljømessig relevans.
Hva vil det si å være et menneske? Et stort spørsmål som kanskje forsøkes å besvares i de fleste minneverdige filmene. Så også når man spør seg om det samme når det kommer til en robot, med en mulig menneskelighet i utvikling. IEVA av Vytautas Plukas og Domas Petronis (Litauen) stiller spørsmål om hva som er virkelig og reelt, og hva som er kunstig eller skapt. Og når kan det virkelige og kunstige forenes? Dette er en eksperimenterende kortfilm om et eksperiment med en robot (AI). Vi ser en kvinne som vi umiddelbart ser er «kunstig», men gjennom ulike episoder der kvinnen møter barn, en flue og noen hunder lærer hun, og ikke minst vi som publikum, at grenselandet forskyves når man tar inn over seg instinkter eller følelser. Og når hun ser inn i kamera mot slutten er hun som en av oss, og den finurlige tittelen blir til I, Eva. Visuelt sterk åpningsmontasje av en metamorfose av menneske og dyr.
Cause of Death av Jyoti Mistry (Sør-Afrika) er et annet høydepunkt i årets utvalg. Filmen er eksperimentell i formen med bruk og manipulasjon av arkivmateriale, blandet med animasjon og en sterkt agiterende voice-over som snakker om de anonyme og navnløse kvinnene som har måtte lide og dø for utviklingen av vår kultur. Filmen uttrykker det fysiske overgrepet kulturen har gjort mot kvinner, men tar oss også inn i et følelsesmessig indre landskap. Filmen er engasjerende fortalt og retter ikke skytset mot en bestemt kultur. Dødsårsaken er kvinne, uavhengig av tid og sted.
Nennsomt og originalt
Life on the Horn, Mo Harawe
Flere av de lengre kortfilmene, mellom 20 og 30 minutter, er sterkere knyttet til å fortelle en historie, men de beste har så tydelig og fine fortellergrep at de er verdt å nevne. Samlet sett har disse filmene et fokus på sårbare og utsatte individer, de klarer å bevare mystikken selv om relasjoner som blir fortalt er gjenkjennelige. Disse filmene fokuserer på urettferdighet som et tematisk bindeledd og tar opp klare samfunnsmessig relevante problemstillinger. Life on the Horn av Mo Harawe (Somalia) går rett inn i en relasjonsfortelling mellom en far og sønn, og vår tids flyktningeproblematikk. Området de bor i er blitt rammet av jordskjelv, giftig avfall lekker ut. Noen flykter, noen velger å bli. Far skal dø, og han ber sønnen ta ham med til havet. Filmen er vakkert fotografert i svart-hvitt, forholdet mellom de to hovedkarakterene er nennsomt og originalt beskrevet.
La caida del vencejo (Det raske fallet) av Gonzalo Quincoces (Spania) forteller om konflikten i Baskerland på 1980-tallet. Fokuset er på to brødre som begge representerer de unges vilje til å ta del i protester, demonstrasjoner og motstandskamp i baskernes frigjøringskamp i Bilbao. Alt sett gjennom den eldste brorens perspektiv. Han forsøker å holde lillebroren unna protestene, samtidig som han selv har planer om å flykte fra dette urolige hjørnet av Europa. På under 15 minutter har denne filmen fortalt mye. Tett og dramatisk hele veien.
The Criminals, Serhat Karaasian
The Criminals av Serhat Karaasian (Tyrkia) forteller om et ungt par som elsker hverandre og vil tilbringe noen timer sammen på et hotellrom. Men deres håp og forventninger om at dette frirommet skal kunne gis dem stopper når ingen hoteller i byen vil la dem bo på samme rom siden de ikke er gift. Filmen utspiller seg i sin helhet i et hotell, med resepsjon, trapper, korridorer og rom. Men filmen kan la hotellet få være en metafor for et større sosialt problem; unge mot gamle, både mennesker og verdier. Ungdom som behandles som kriminelle, i kjærlighetens tegn.
Hva vi ikke visste om Mariam av Morad Mostafa (Egypt) er en sterk kort fortelling om et ektepar som kommer til sykehuset fordi kona Mariam, som er gravid, har fått blødninger. Den gynekologiske undersøkelsen avslører funnet av et fragment fra et kondom, noe som utløser et voldsomt raseri hos ektemannen. Raseriet driver hele fortellingen som også handler om avmakt og ikke minst misforståelser. Den tette realistiske stilen filmen er fortalt i kjenner man igjen fra for eksempel iransk film de siste 30 årene.
Bad Omen, Salar Pashtoonyar
Bad Omen av Salar Pashtoonyar (Canada) utspiller seg i Afghanistan der regissøren opprinnelig kommer fra. Og filmen forteller om en Taliban-enke som er forvist og støtt ut av samfunnet. Man kan faktisk si at Taliban-enker blir sett på som samfunnets fiender. Denne sterke filmen har noen svært poengterte scener og bilder som ikke forsøker å forklare et skyldskompleks, men som gir assosiasjoner til hvordan vi i Vesten nå forholder oss til de såkalte «IS-enkene».
En så omfattende reise i filmens verden som disse internasjonale kortfilmene representerer kan vanskelig samles under en konkret tematisk ramme, og formmessig tar de oss med på mange ulike uttrykk. Derfor er det bare for hver og en og kaste seg inn i det. Man vil garantert kjenne seg selv igjen, som menneske i en turbulent verden, eller man vil kjenne på den følelsesmessige urettferdigheten som rammer så mange mennesker som angripes av de som besitter makten. Samfunnets utsatte er vår tids mangfold.
Tweet
Relatert
Samfunnets utsatte – internasjonal kort
Z #3 2021: Samfunnets utsatte er vår tids mangfold. I de internasjonale kortfilmene kan vi kjenne på den følelsesmessige urettferdigheten som rammer så mange mennesker som angripes av dem som besitter makten. | kun utdrag
Norsk fokus i Berlin
Blogg: Norsk kortfilm er i år et av fokusområdene for interfilm, den store kortfilmfestivalen som finner sted i Berlin 11 til 16 november.
Oberhausen – Verdens eldste kortfilmfestival
Blogg: Det var et sterkt norsk nærvær på den 62. kortfilmfestivalen i Oberhausen, som gikk av stabelen i starten av mai i år.
Fra siste Z
Sulten etter å høre til
Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag
Markens grøde
Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag
Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.
Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag
Fra arkivet
Kunst møter TV
Z #4 1992: Fjernsynet er vårt viktigste audiovisuelle medium. De fleste av oss konsumerer timevis av det, men [...] | kun utdrag
Swingin’ London
Z #1 1983: I november ble den 26. London Film Festival avholdt, denne gangen nesten tre uker til ende. [...] | kun utdrag