Romantiske komedier, en selvmotsigende sjanger

The Big Sick, Michael Showalter 2017. Foto: Norsk Filmdistribusjon

Romcoms pleide å være søte, inderlige og sett med dagens øyne: Høyst problematiske. Men i dagens mer kyniske, krisestemte samfunn lever de romantiske komediene fortsatt i beste velgående. Hvordan klarer de det?

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2021 Bestill nummeret

Relatert

Romantiske nevroser på kjempers skuldre

Av Jon E. Sæter

Z #2 2021: Da Woody Allen lagde Annie Hall i 1977 startet han ikke bare et nytt kapittel i sin egen karriere. Han revitaliserte også den romantiske komedien med nevrotiske rollefigurer, eksistensialisme og hyllest til byen og filmskaperne i hans hjerte. | kun utdrag

Slitesterke skjelett – har den romantiske komedien fortsatt en ryggrad?

Av Kathleen Rowe Karlyn

Z #2 2021: Noen foreløpige tanker om den romantiske komedien. | kun utdrag

Nei, vi kan ikke være kjærester

Av Maggie Hennefeld

Z #2 2021: I den romantiske komediens utopiske ånd skal jeg i denne teksten gjøre mitt beste for å forbli optimistisk. | kun utdrag

Fra siste Z

Å kjenne det på kroppen – om popmusikk og kroppslig respons i film

Av Lucy Fife Donaldson

Når musikken klaffer ekstra godt med en filmscene, kan vi praktisk talt kjenne det på kroppen. Men hvordan brukes popmusikk for å involvere oss seere rent kroppslig? | kun utdrag

Da popmusikk flyttet inn på lydsporet

Av Kevin J. Donnelly

Om bruken av popmusikk i 60- og 70-tallsfilmen, compilation-lydsporenes fremvekst, og hvilken rolle popmusikken spiller i den legendariske filmen Harold and Maude. | kun utdrag