Lesbisk, jeg. Nei, nei. Nei?

But I’m a Cheerleader, Jamie Babbit 1999. Foto: Kushner-Locke/Lionsgate

 

But I’m a Cheerleader – en lettbeint og fargerik komedie om noe så forferdelig som konverteringsterapi.  

Ved første øyekast er But I’m a Cheerleader (Jamie Babbit, 1999) en klassisk high school-romcom: Cheerleaders, amerikansk fotball, high school, venner og familieliv. Et perfekt bilde, et Norman Rockwell-maleri av den amerikanske idyllen. Problemet er bare at filmens hovedperson, 17 år gamle Megan Bloomfield (Natasha Lyonne), ikke helt passer inn i dette heteronormative glansbildet. Gjennom hennes øyne ser vi sekvenser der deilige duskedamer glir forbi i sakte film. Og klining i bilen med kjæresten Jared, som for øvrig har tilsynelatende verdens lengste tunge, er en plikt, ikke en glede. Der venninnene tapetserer skoleskapene sine med bilder av kjekke menn, har Megan bilder av damer i bikini. Når Megan begynner å henge opp plakater av lesbiske ikoner som musiker Melissa Etheridge hjemme, og i tillegg annonserer at hun er vegetarianer, ser ikke foreldrene noen annen utvei enn å ringe True Directions. Et sted som ifølge filmen skal være en «reparative therapy camp which uses a five-step program to convert its campers to heterosexuality».

Så Megan må nå gjennom et femstegs-program får å kureres for sine lesbiske tendenser, før hun kan komme hjem igjen og leve et lykkelig liv som heterofil. Enkelt? Nja. Rebellen Graham (Clea DuVall) setter Megans viljestyrke på prøve med sin punkete sjarm. Pluss at True Directions er det skeiveste stedet du kan tenke deg, med fristelser og stereotypier rundt ethvert hjørne. All dekor er malt i maskulint blått eller feminint rosa. Og selv om leirdeltagerne skal læres opp i «korrekt» oppførsel for sitt kjønn, blir oppgavene de får både iscenesatt, og utført, på en måte som har helt motsatt effekt. Filmen er ellers så camp i estetikken at den sikkert gjorde mesteren av camp-film, John Waters, stolt, selv om han visstnok hater romantiske komedier.

But I’m a Cheerleader, Jamie Babbit 1999. Foto: Kushner-Locke/Lionsgate

 

Det er uvanlig å se en film om lesbisk kjærlighet i denne drakten, både hva gjelder high school-romcom og bruk av de visuelle skeive elementene. Som regissøren Jamie Babbit har uttalt det: «The history of camp has pretty much been defined by gay men, so I wanted to be sure that the film, while using camp, also had real emotional moments, that it was a romance».

På 90-tallet fikk man noen få lesbisk romantiske komedie-indiefilmer, som Rose Troches Go Fish (1994) og mockumentaren The Watermelon Woman (Cheryl Dunye, 1996). I mainstreamfilmen dukket homofile menn også opp i romantiske komedier, men da som side kicks (for framstillingen av homofile i den tidens romantiske komedier, se ellers Dag Johan Haugeruds utmerkede tekst «Å temme en homo» i Z nr. 4, 2008.).  But I’m a Cheerleader er faktisk en av få mainstreamfilmer med skeiv kjærlighet som ikke ender i tragedie, og har dermed blitt trykket til det skeive miljøets bryst. Selv om filmen fikk lunken mottakelse hos kritikerne da den kom, har den senere levd et langt liv som kultklassiker. Og den dag i dag er dette en sjarmerende satire som får meg til å le høyt flere ganger.

Stjernecasting

But I’m a Cheerleader, Jamie Babbit 1999. Foto: Kushner-Locke/Lionsgate

 

Det er gøy å se en film fra slutten av 90-tallet som har med så mange nåværende stjerner i større og mindre roller. Natasha Lyonne (Megan) er en slags skeiv indiestjerne; det samme kan sies om Clea DuVall (Graham). Det er for øvrig verdt å nevne at DuVall selv hadde regi på det som kan sies å være den aller første skeive jule-romcomen i 2020, Happiest Season med Kristen Stewart i hovedrollen. Ellers spiller en purung Michelle Williams Megans beste venn. Verdens mest kjente dragqueen, RuPaul Charles spiller en av coachene på True Directions som en «tidligere homoseksuell» som har fått hjelp til å leve et «korrekt» liv. John Waters-yndling og campdronning Mink Stole spiller Megans mor, mens Melanie Lynskey, kjent fra Heavenly Creatures (Peter Jackson, 1994) og tv-serien Two and a Half Men, er en av leirdeltagerne. Til og med den franske skjønnheten Julie Delpy dukker opp! Hun spiller Lipstick Lesbian og fatter interesse for Megan på homseklubben subtilt kalt «Cocksucker».


But I’m a Cheerleader, Jamie Babbit 1999. Foto: Kushner-Locke/Lionsgate

 

Min personlige favorittskuespiller i filmen er imidlertid Cathy Moriarty, en litt glemt legende av en skuespiller som har spilt i Raging Bull og en haug med mer eller mindre kjente filmer på 90-tallet (undertegnede minnes godt Casper som en «høydare») men hvis filmkarriere dabbet av. Hun fikk et minicomeback i indiesuksessen Patti Cake$ i 2017, men ellers er det lite å skrive hjem om. Hennes rolletolkning av Mary Brown, bestyrerinnen av True Directions, er et lite kunstverk, hvor hun tviholder på det lille hun har av kontroll på disse helt åpenbart skeive ungdommene hun så desperat prøver å gjøre streite. En personlig hodepine for henne er hennes egen sønn. Han er helt åpenbart homofil, og hun gjør alt hun kan for at han skal holde seg inne i skapet, metaforisk talt, mens han svinser rundt i små shorts og med glinsende muskler. En fristende godbit for alle guttene som forgjeves prøver å få tankene over på kvinner. Bestyrerinne Brown er så opphengt i kjønnsroller at det blir helt parodisk, og det kulminerer i en slags eksamen hvor camperne skal simulere kjønnslig, heteroseksuell omgang iført en bodysuit som skal få dem til å framstå som om de var nakne, men da med strategisk plasserte fikenblader på utsiden av bodien. Og som det da sies i filmen: «Foreplay is for sissies. Real men go in, unload, and pull out.» Sjarmerende.

Natasha Lyonnes rolletolkning som filmens hovedperson Megan er også utmerket. Lyonne er en skuespiller vi vanligvis ser i mer røffe og tøffe roller, en upolert diamant. Her spiller hun en ultrafeminin og überpositiv tenåring, hvis hjerte banker både for en annen kvinne og cheerleading. Det er noe av det fineste budskapet i denne filmen som ellers maler tjukt på og håner stereotypier: Du kan være akkurat den du vil, fordi du er et menneske, og alle er forskjellige. Det er ingen riktig eller feil måte å være lesbisk eller hetero på, selv om mange har meninger om det.

Lys og mørke

But I’m a Cheerleader, Jamie Babbit 1999. Foto: Kushner-Locke/Lionsgate

 

True Directions er inspirert av New Directions, et sted man kan få hjelp med narkotikaavhengighet (heldigvis ikke homofili), som ble grunnlagt og drevet av Babbits mor. Babbit så alltid på det stedet som en god kilde til mørk humor. Sånn sett er But I’m a Cheerleader ganske unik: En lettbeint og fargerik komedie om noe så forferdelig som gay conversion camps.

I de siste årene har det blitt laget mer alvorlige dramaer med dette som tema som The Miseducation of Cameron Post (Desiree Akhavan, 2018, som også har regissert Appropriate Behavior, se Maggie Hennefelds tekst om den annet sted i bladet) og Boy Erased (Joel Edgerton, 2018).

Der disse nyere filmene går til direkte angrep på kristenevangeliske, og veldig etisk tvilsomme forestillinger om at man kan «pray the gay away», er But I’m a Cheerleader lagt til et univers som ikke eksplisitt går ut mot religion, til tross for at den er gjennomsyret av dens konservatisme.. Men selv om tonen i denne filmen er lett og humoristisk, så er konsekvensene for rollefigurene høyst alvorlige. Megan får beskjed om at hun kan bare glemme å komme hjem til foreldrene hvis hun ikke lykkes i å bli streit, det samme med den tøffe Graham, som blir mye mer føyelig når foreldrene kommer på besøk og truer med å gjøre henne arveløs om hun ikke gir opp disse fjollete greiene. Selv om mørke temaer kanskje mer naturlig passer mørke dramaer, så syns jeg det er en verdi i å latterliggjøre noe så forferdelig. Det gir håp i hva som må føles som en umulig situasjon for dem som er i den. Alle i leiren har en vanskelig tid i møte, enten ved å skjule hvem de egentlig er eller å bli utstøtt av familie og venner.

Men man kan jo også velge seg en ny familie, nye venner, som vi ser at noen utbrytere fra True Directions, The ex-ex-gays, gjør i filmen. Disse representerer en åpen favn for de unge skeive, og oppfordrer dem til å finne sin egen vei i livet og sin egen sannhet om seksualitet og romantikk. Nå skal ikke jeg moralisere over hva som er lov og ikke lov å lage komedie om, men i dette tilfellet føler jeg at Babbit treffer godt, og at filmens budskap er viktig, samtidig som den er underholdende og morsom. Og for et fargeshow!

Kilder:

https://film.avclub.com/20-years-ago-but-i-m-a-cheerleader-reclaimed-camp-for-1843738537

https://nitrateonline.com/2000/fcheerleader.html

 



Relatert

Kjærlighetsforbindelsene – om lesbisk kjærlighet fremstilt på film

Siste Z: I dette essayet vil gjøre et sveip gjennom filmens historie, kanskje snu opp ned på noen gjengse forestillinger og flette inn en oversikt over titler som er relevante for det temaet jeg omhandler. Mitt spesifikke formål er å vise hvordan kjærlighet mellom kvinner, mer eller mindre eksplisitt eller fordekt, er fremstilt. | kun utdrag

Nei, vi kan ikke være kjærester

Z #2 2021: I den romantiske komediens utopiske ånd skal jeg i denne teksten gjøre mitt beste for å forbli optimistisk. | kun utdrag

Hvordan temme en homo – om fremstillingen av homofile menn i mainstreamfilm

Z #2 2007: Mens man tidligere bare så homser og lesber i filmer som handlet om homofili, inngår de nå som en naturlig del av det hollywoodske heterosamfunnet. Siden filmen står i et gjensidig avhengighetsforhold til markedet, har også markedets krav om forenkling rammet filmen. Spørsmålet er hvordan denne forenklingen har rammet den homofile mannen? Hvordan ser han ut i en redefinert, hetero-tilpasset utgave. Og hva er årsaken til at han har blitt som han har blitt?


Fra siste Z

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag

Fra brev via roman til film. Nedslag i Orlandos liv gjennom fire hundre år

Om Virginia Woolfs Orlando, og Sally Potters filmatisering av den. | kun utdrag


Fra arkivet

Høyrepopulisten som auteur – hurtigspoling gjennom Clint Eastwoods regikarriere

Z #1 1998: Siden Sergio Leones dollartrilogi, har Clint Eastwood vært mest kjent som beintøff revolvermann. [...] | kun utdrag

Erik Borge og filmen – Et portrett av en filmveteran samt en analyse av ‘Trost i taklampa’

Z #4 1988: Erik Borge, filmregissør, filmprodusent og direktør i Norsk Film A/S gjennom 18 år har spilt en [...] | kun utdrag

En liten historie om filmrullen

Z #2 2006: En liten historie om filmrullen. Av Brynjar Kulset, amanuensis/filmarkivar, [...]