Det er mer i livet enn døden – Harold and Maude

Harold and Maude, Hal Ashby 1971

 

Hal Ashbys klassiske svarte komedie Harold and Maude (1971) kan kanskje kategoriseres som en romantisk komedie, i ytterste forstand. Men den er like mye et samfunnskritisk dokument som ikke har gått ut på dato.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2021 Bestill nummeret



Relatert

Romantiske nevroser på kjempers skuldre

Z #2 2021: Da Woody Allen lagde Annie Hall i 1977 startet han ikke bare et nytt kapittel i sin egen karriere. Han revitaliserte også den romantiske komedien med nevrotiske rollefigurer, eksistensialisme og hyllest til byen og filmskaperne i hans hjerte. | kun utdrag

Nei, vi kan ikke være kjærester

Z #2 2021: I den romantiske komediens utopiske ånd skal jeg i denne teksten gjøre mitt beste for å forbli optimistisk. | kun utdrag

Fra rebeller og dronningen av skoleballet til nerder og slemme jenter

Z #2 2021: Hvordan ble high shool settingen for de beste romantiske tenåringskomediene? - Et dypdykk i en sjanger full av følelser. | kun utdrag


Fra siste Z

Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie

Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag

Herlig åttitalls

Det lekne åttitallet lever fortsatt i Tokyo. | kun utdrag

Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu

Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag


Fra arkivet

På festival i sari og sandaler

Z #2 1993: Indias 24. internasjonale filmfestival i New Dehli – 10. – 24. januar i år åpnet med [...] | kun utdrag

Grittualer

Z #2 2022: Hvem, hva, hvorfor og hvordan er Gritt? En dialogtekst om norsk films mest komplekse religiøse skikkelse – og om livets og filmskapingens tro, tvil og ritualer. | kun utdrag

Og det ble lyd! Om overgangen til lydfilm i Norge

Z #1 2011: Tore Helseth ser på lydfilmens ankomst til Norge, og tar også for seg de to første norske spillefilmer med lyd, Den store barnedåpen (Ibsen 1931) og Fantegutten (Sinding 1932).