Hvordan bevare håp i krise

Alle bilder i teksten er fra Flukt, Jonas Poher Rasmussen 2020. Foto: Mer Film

 

Den animerte dokumentaren Flukt (2020) er en unik miks av 80-talls gladpop, flukten fra krig og en regissør som lytter oppmerksomt til sin fortellende venn.

I Flukt møter vi barndomsvennene Amir og Jonas som sammen nøster opp i Amirs fortelling om flukten fra Afghanistan tidlig på 1980-tallet, parallelt med at Amir kommer ut som skeiv til sine nærmeste. Jonas er nå film- og radiodokumentarskaper i dansk TV (DR), og samtalen dem imellom – som er lagt som voice-over i filmen – utløses av Jonas sine spørsmål som er uvanlig omtenksomt lyttende, utforskende, og på samme tid aldri konkluderende på Amirs vegne. Filmens intervjuteknikk balanserer slik hårfint mellom en tillitsskapende nærhet, på samme tid som den ivaretar respektfull, profesjonell distanse til sårbare erfaringer som ikke er ens egne.

I likhet med Persepolis (2007) og Vals med Bashir (2008) er Flukt en animert dokumentar der krig og storpolitiske kriser formidles ut fra hvordan den oppleves gjennom personlige erfaringer på bakkeplan. Den har ikke enda hatt ordinær norsk kinopremiere, men var åpningsfilm på HUMAN internasjonale dokumentar filmfestival som ble arrangert på Vega scene i Oslo (digital versjon, mars 2021). [i] Den danskspråklige filmen er co-produsert av det norske, uavhengige filmselskapet Mer film og er regissert av Jonas Poher Rasmussen. Flukt er en film som definitivt fortjener å vises på et stort lerret. Mens vi venter på et rom for filmkultur uten krisetider, kan det allikevel være overraskende befriende å se en film som etter hvert også forteller om en enda mer innestengt og til tider håpløs situasjon.

Joyride

En av de første scenene viser Amir på rundt 5-6 år i søsterens blå kjole, med walkman og «taaake meeee ooooon» på øret. Amir danser seg gjennom Kabuls smug og handlegater fullpakket av små forretninger på tidlig 1980-tall: Nesten som om det tapte barndomsparadiset fortsatt er i live, og som om de evige krigene som har vært i mellomtiden ikke har funnet sted.

Det som er med på å gjøre Flukt til en unik film, er at den er fortalt i et insisterende gjenkjennelig, popkulturelt og hverdagspoetisk filmspråk. Vi følger ikke bare Amirs flukt fra et Afghanistan i krig til et Sovjet i oppløsning; men også en gutt som på gutterommet i Kabul er forelsket i Jean-Claude Van Damme og hans stramme muskler. Vi er også med på Amirs indre reise når han blir betatt av en vakker ung gutt han flykter sammen med på et fly som krysser grensen til Europa – tidsriktig akkompagnert av Roxettes «Joyride».

Lyden av A-ha transporterer oss effektivt tilbake til 80 tallets video- og lydbilde. Det til tider sukkersøte og gladpoppete musikksporet gir filmen en tankevekkende kontrast til det som må ha vært en skremmende overfart fra Moskva. På samme vis insisterer de popkulturelle referansene – og Amirs vei «ut av skapet» – også på de mer hverdagslige detaljene i Amirs fortelling. Det er nettopp et hverdagslig perspektiv som gjør at krigen blir fortalt nedenfra; inkludert kjedsomhet, venting, frykt, gryende ungdomsforelskelse og skammen på vegne av de voksne. [ii]

Hukommelse og glemsel

Jonas Poher Rasmussen benytter seg aktivt av Amirs hukommelse og glemsel som dramaturgisk virkemiddel i filmen.[iii] Vi får innblikk i en psykologisk prosess der Amir først beskriver at han ikke lenger husker sitt eget språk. Når Amir som voksen mann på nytt forsøker å lese i en sort notatbok han skrev som mindreårig flykning, klarer han ikke lese sin egen håndskrift.

På et senere tidspunkt kommer det frem i samtalen mellom Amir og Jonas at det han beskriver fra notatboken, er en ung gutt sitt desperate forsøk på å klamre seg til sitt siste trygge holdepunkt – dekkhistorien – som kunne gi han krav på beskyttelse hos danske myndigheter.

I dokumentariske portrettfilmer kan det å stille spørsmål – der man speiler intervjuobjektenes fortelling tilbake til dem selv – sette i gang prosesser som kan minne om samtaleterapi. I intervjusituasjonen ligger Amir på et teppe som om han er i en terapitime. Filmskaperen stiller ikke spørsmål ved Amir sin rett til opphold i den vestlige verden (som kanskje ville vært mer intuitivt innen mer sensasjonspreget revolverjournalistikk). Jonas stiller i stedet åpne, lyttende spørsmål som: Hva er det første du kan huske?

Et av Jonas oppfølgingsspørsmål får Amir til å utdype hvorfor det var som om «han gråt som det var på ekte» når han presenterer dekkhistorien sin om at han er foreldreløs; og at faren, moren og alle søsknene hans hjemme i Afghanistan er døde. [iv]

Det som er verdt å merke seg med animasjonsdokumentaren Flukt, er at disse spørsmålene til Amir fra Jonas stilles på sokratisk vis. Og når de stilles på en slik åpen dialogisk måte, stilles de like mye til oss, som til Amir. Dermed inviteres vi til å forsøke å forstå erfaringer vi kanskje ikke har selv, men som vi på samme tid kan kjenne oss igjen i.

På bakgrunn av Rasmussens intervjuteknikk forvalter Flukt betente, politiske tema på en måte som overskrider det stereotypiske debattnivået i det medierte, politiske feltet. De sokratiske spørsmålene insisterer på en menneskelighet: Vi lever alle i en dramaturgisk utforskning når vi forsøker å forstå våre liv og vår samtid, og denne er betinget både vår glemsel og hukommelse. Et omtenksomt spørsmål kan nettopp få oss til å huske vår individuelle og kollektive historie på den fruktbare måten.

Det storpolitiske fortalt nedenfra

Forskjellen mellom politiske filmer med en klar agenda, og mer utforskende og analytiske filmer, kjennetegnes gjerne med at mer analytiske  filmer i større grad insisterer på hverdagens estetikk. Stridens skjönhet og sorg er et annet beslektet historisk verk som dokumenterer det storpolitiske fortalt nedenfra. Peter Englunds bok som kom ut for et lite tiår siden, forteller om hverdagen på bakkeplan under første verdenskrig (2011).[v] Det som er styrken til Flukt, er at filmen integrerer tidsriktige felles populærkulturelle referanser (og fantasier) i formidlingen av en slik type hverdag, og slik insisterer på en aktuell nærhet til våre liv i vesten.

Flukt utvider den offentlige samtalen om hva det innebærer å flykte fra stedet der man er født og halvveis oppvokst; og hvilke strategier som må til for at man fyller ut den andre halvdelen et annet sted. Fysiske barrierer forsvinner gjerne over tid, mens de mentale og kognitive sitter fast – selv lenge etter at den nye halvdelen er levd ut, og man ikke lengre husker så mye av den første. Det dramaturgiske puslespillet Flukt legger opp til, består også som nevnt av tegnede referanser til vår felles populærkulturelle, nordiske og internasjonale kollektive minnekultur. For hvem hadde trodd at relativt banale, catchy, kjærlighetssanger preget av tidlig 80-og 90-talls MTV-estetikk – selve antitesen til krig og konflikt – skulle fungere så briljant for å gi et sammensatt portrett og skape nærhet til et ungt menneske sine møter med krig, flukt og kjærlighet?

Samtalen i Flukt skaper et erfaringsrom der oppfølgingsspørsmålene som stilles, får konsekvenser for hva som blir fortalt, og hvordan våre fortellinger blir forstått. Jonas Poher Rasmussen demonstrerer at hvis tilliten i intervjusituasjonen er god nok, vil fortellingene gi oss nye innsikter. Men til forskjell fra terapirommet medvirker dokumentarfilmens bevisste speiling av en enkeltskjebne – mediert via arkivklipp, arkivmusikk, animasjon og samtalen mellom Amir og Jonas – til at filmen også blir interessant utover Amirs skjebne og fortelling.

Terapeutisk virkelighetsflukt

Hvorfor skal vi orke å se Flukt nå? Vi befinner oss i en tid der eskapistiske serier på Netflix etterlater oss en i en filmkultur preget av krisetid. Og selv om det finnes mer enn tusen forskjellige måter å lide på under koronakrisen, har de fleste av oss fått erfare hvordan det er å miste hverdagen vår. Flukt minner oss om at filmformatet også kan fungere terapeutisk og kan tilby en virkelighetsflukt inn i glemte populærkulturelle fantasilandskap og kollektive minner. I Flukt skisseres en annen hverdag som har gått tapt, men som det også kjempes for i nye former.

Flukt veksler mellom kollektive populærkulturelle (og skeive) fantasier på den ene siden, og det som i en nordisk kontekst er en mer partikulær og ensom erfaring relatert til det å bli overlatt til seg selv på flukt fra krig og usikkerhet på den andre. Filmens balansegang mellom tilværelsens uutholdelige utfordringer – og lyspunkt – gir et verdifullt innblikk i både hva det koster, og hva som må til for å opprettholde håpet i en tid i krise.

[i] Filmen er foreløpig ikke tilgjengelig for strømming når denne artikkelen publiseres (16.04.2021). Flukt har også vunnet pris for beste dokumentar på Sundance i år og ble tatt ut til filmfestivalen i Cannes i fjor. Den ble også vist under Kosmorama i Trondheim mars 2021 (også digitalt).

[ii] I likhet med den selvbiografiske animasjonsfilmen Persepolis vises ikke bare stolte øyeblikk hos karakteren som portretteres, men også de skambelagte valgene man lett tar i møte med nye utfordrende, politiske spilleregler.

[iii] Jf. seminar på HUMAN om Dramaturgi i dokumentarfilm, der dokumentarfilmskaper Tommy Gulliksen forteller om hukommelse som virkemiddel i portrettdokumentarer: https://humanfilm.no/en/digital-salong/ (3 mars 2021).

[iv] For en mulig tolkning av dekkhistoriens ambivalente forhold til både en overflatisk og dypere sannhet, er at den kan forstås tydeligere i lys av Oscar Wildes tese: «Man is least himself when he talks in his own person. Give him a mask, and he will tell you the truth”. Med fare for å avsløre for mye av handlingen, så lever Amir sin familie. På samme tid er Amirs sorg reel: Selv om familiemedlemmene ikke er døde har han på samme tid mistet tilgangen til dem på ubestemt tid.

[v] Trond Berg Eriksen skrev følgende om Stridens skönhet og sorg da den kom ut i 2011: Englund holder seg på god avstand fra de ideologiske rettferdiggjøringene av krigen (…) Englunds bok er et aktuelt bidrag til opplysning, fordi den viser at krigens ødeleggelseskrefter fremdeles er til stede på alle nivåer – fra de storpolitiske og strategiske overveielsene til den nære og enkle personlige kampen om å overleve» (Morgenbladet 18 februar 2011).



Din kommentar


Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag

Fra brev via roman til film. Nedslag i Orlandos liv gjennom fire hundre år

Om Virginia Woolfs Orlando, og Sally Potters filmatisering av den. | kun utdrag


Fra arkivet

Film i grenseland – en ny realisme?

Z #4 2004: I dagens filmbilde presser det seg fram en rekke filmer som provoserer gjennom sin framstilling av sex og vold. Disse filmene som ligger i et grenseland har flere fellestrekk. Svein Viggo Jacobsen argumenterer for at det er snakk om en ny form for realism i kombinasjon med en forflytning av pornografiske uttrykk over i kinofilmen. | kun utdrag

Hjemkomsten eller tilbake til fremtiden?

Z #1 1992: Norske ungdommer reiser i økende antall til utlandet for å ta fatt på en filmutdannelse. Vel [...] | kun utdrag

Om å bringe lyset inn i verden gjennom filmen – en samtale med Torun Lian

Z #2 2004: Noen vil si at dette er norsk films gullalder. Andre vil innvende at gullalder for noen kan være [...] | kun utdrag