Det problematiske kjærlighetsforholdet i Woody Allens Manhattan

Manhattan, Woody Allen 1978

 

I Manhattan spiller Woody Allen en 42-åring i et forhold til en 17 år gammel jente. Men framstilles dette egentlig på en så «normaliserende» måte som det hevdes i HBO-serien Allen v. Farrow? Aleksander Huser ser nærmere på hvordan forholdet skildres i filmen, og på et lignende «mai-september»-forhold i Husbands and Wives. 

Mye har blitt sagt og skrevet om Woody Allen i det siste. HBO-serien Allen v. Farrow har gitt fornyet oppmerksomhet til anklagene om at den anerkjente filmskaperen skal ha forgrepet seg på sin adoptivdatter Dylan Farrow i 1992, da hun var syv år – og med det diskusjonen om Allen og filmene hans bør «kanselleres».

I Allen v. Farrow hevdes det dessuten at Allen mer eller mindre har brukt hele sin karriere som filmskaper på å tilvenne eller «groome» sitt publikum til å anse forhold mellom eldre menn og yngre kvinner som det nært sagt mest naturlige i verden. I særdeleshet trekkes Manhattan (1979), av flere ansett som Allens fremste mesterverk, fram som eksempel på dette. I filmen har Woody Allens 42 år gamle rollefigur et forhold til en 17-åring (som fortsatt går på «high school»), spilt av Mariel Hemingway.

I denne artikkelen skal jeg ikke gå inn på overgrepssaken, selv om nok er på sin plass (ikke minst på grunn av HBO-seriens ensidige framstilling) å påpeke at Allen aldri er tiltalt for disse forholdene, og at ord stadig står mot ord i denne triste saken. Jeg vil imidlertid understreke at det Allen er anklaget for – å ha forgrepet seg på sin adoptivdatter da hun var syv år – ikke kan sammenlignes med den typen forhold han skildrer i noen av filmene sine, hvor mennene er betydelig eldre enn kvinnene. Ikke desto mindre tar Allen v. Farrow Allens skildringer av slike forhold på film, samt at han også privat skal ha hatt forhold med betydelig yngre kvinner (han er da også gift med sin ekskjæreste Mia Farrows adoptivdatter Soon-Yi Previn, som er 35 år yngre enn ham), til inntekt for at Allen angivelig skal være pedofil. Men uansett hvor forkastelig man måte mene at denne typen «mai-september»-forhold er, er det noe grunnleggende annet enn å forgripe seg på barn.

Et gjennomgående tema?

Annie Hall, Woody Allen 1977

 

Siden han har en filmografi som teller rundt 50 filmer, skal jeg heller ikke forsøke å kartlegge hvor mange av Allens filmer som inneholder mannlige karakterer i en eller annen form for romantisk forhold med en yngre kvinne. Jeg har imidlertid sett meg opp på en god del av filmene hans i forbindelse med denne artikkelen for Cinema, og slikt var ikke spesielt framtredende i de 13 filmene jeg skrev om der. Mer påfallende i mitt noe tilfeldige filmutvalg var at karakterene ofte innledet kjærlighetsforhold i sin litt for nære omgangskrets, som at Michael Caines karakter i Hannah and Her Sisters (1986) er utro med en av sin kones søstre. (Samtidig bør det nevnes at Caines rollefigur er noe eldre enn både sin kone og denne søsteren – samt at søsteren han tiltrekkes av er i et ulykkelig forhold med en eldre kunstner, spilt av Max von Sydow.)

Et vesentlig unntak i så måte var dog Manhattan, som altså trekkes fram i Allen v. Farrow nettopp fordi Allens rollefigur her har et forhold til en svært ung kvinne – eller jente, bør man vel si. (Med sin ekstremt unge alder er denne karakteren også i en særstilling i forhold til andre slike relasjoner i filmene hans.) Derfor ønsker jeg å se nærmere på hvordan dette forholdet faktisk er skildret i filmen. Jeg vil nemlig hevde at dette framstilles på en langt mer kompleks måte enn det argumenteres for i Allen v. Farrow, og at filmen gjennomgående diskuterer og problematiserer denne type forhold.

Manhattan

Manhattan, Woody Allen 1979

 

I likhet med mange av Allens filmer er Manhattan et komediedrama som skildrer samlivsproblematikk og romantiske forviklinger blant en gruppe intellektuelle i New York med såkalt kreative yrker. Allen spiller tv-forfatteren Isaac Davis, som mistrives med jobben sin og skriver på en roman. Etter to mislykkede ekteskap er han nå i et forhold med Tracy (Hemingway) – som altså er 17, mens han er 42. Tracy er forelsket i ham, men Isaac understreker jevnlig at hun ikke skal ta forholdet for seriøst, nettopp på grunn av aldersforskjellen.

Der mange filmer gjennom tidene har skildret eldre menn i forhold med yngre kvinner uten at ulikheten i alder på noen måte er et tema, vies dette aspektet mye oppmerksomhet i Manhattan. Etter filmens anslag, der vi kun ser bilder av New York og hører hovedkarakteren Isaac på lydsporet (mens han forsøker seg på stadig nye begynnelser for sin planlagte roman), introduseres vi for ham på bar sammen med Tracy og venneparet Yale (Michael Murphy) og Emile (Anne Byrne) – som er jevngamle med Isaac, og har kjent ham lenge. Når Tracy for en kort tid forlater bordet, uttrykker Isaac sin frustrasjon til vennene over hennes unge alder. Her nevner han eksplisitt at hun er 17 mens han er 42, og dermed eldre enn faren hennes. Han vitser også om alderen hennes når Tracy sier at de må gå fordi hun har en eksamen dagen etter – med kommentarer som ikke framstår ondsinnede, men som like fullt synes å gjøre henne brydd.

Venneparet Yale og Emilie er også sentrale karakterer i filmen, og i en påfølgende scene ser vi dem komme hjem til leiligheten sin etter barbesøket. Her diskuterer de Tracy i positive ordelag, hvor Emily sier at hun ikke synes Tracy er for ung, og at hun dessuten er en «smart jente». Deres gjennomgående aksept for forholdet mellom Isaac og Tracy kan virke underlig, ikke minst med dagens briller, og kan leses som en form for «naturliggjøring» overfor tilskueren. Men man bør også se filmen i lys av tiden den er laget i – og på syttitallet var det formodentlig en høyere grad av aksept for slike forhold. Vennenes reaksjon kan vel så gjerne anses som et uttrykk for samtidens generelle holdning: Man noterte seg aldersforskjellen, uten nødvendigvis å fordømme det.

Manhattan, Woody Allen 1979

 

Litt senere ser vi Tracy ligge i sofaen hjemme hos Isaac, i en scene det vises utdrag fra i Allen vs. Farrow. Igjen er aldersforskjellen et tema i samtalen dem imellom. Isaac ber henne anse forholdet mer som et sidespor, selv om han også understreker at han har masse følelser for henne. Han nevner i tillegg sexlivet deres, og på dette området mener han at de kommer til å «bryte et par rekorder» med mindre politiet dukker opp. Med andre ord minnes vi om at hun ennå ikke har nådd den seksuelle lavalderen i staten New York. (I slutten av filmen forteller hun at hun har fylt 18, og dermed er blitt «lovlig».) Scenen avsluttes med at de har en spøkefull samtale om hennes manglende referanser til eldre filmstjerner, hvor hun blir irritert over at han ikke skjønte at hun tullet.

En annen scene fra filmen, der Isaac og Tracy ligger i senga hans og spiser kinesisk «take away» mens de ser på tv, framheves i Allen v. Farrow som et eksempel på filmens fremstilling av dette som et «voksent» og dermed normalt forhold. Det må imidlertid sies å være en forenklet og reduserende lesning. I mine øyne framstår dette snarere som en ganske umoden ting å gjøre, som han ikke er like vant til som henne (noe som tydeliggjøres av at han søler saus i senga). Tracy blir begeistret når en gammel film starter på tv, hvilket kan leses som at de deler denne interessen, men det kan også være at hun framdyrker en slik interesse for å komme mer på nivå med sin eldre kjæreste. Samtidig er dette en romantisk scene, som ender med at Isaac kysser henne kjærlig på skulderen når de skal begynne å se filmen. Det samme kan sies om en kjent scene fra filmen der Isaac og Tracy skal gjøre det hun har aller mest lyst til, som er å ta en tur i hestekjerre rundt Central Park. Dette er en enda mer romantisk scene enn når de spiser og ser tv i senga, men begge scenene vektlegger noe nært sagt barnlig i sin uskyldighet – som dermed kan ses som en understreking av at hun er så ung, uten nødvendigvis å uskyldiggjøre det.

En voksen kontrast

Manhattan, Woody Allen 1979

 

Tidlig i filmen introduseres vi for kulturjournalisten Mary (Diane Keaton), som også er en svært sentral karakter i Manhattan – og som Yale på dette tidspunktet har et utenomekteskapelig forhold til. Mary er på flere vis en motsetning til Tracy: En voksen intellektuell som er på nivå – og vel så det – med Isaac i kulturelle og akademiske anliggender. I det første møtet provoseres Isaac av hennes snobbete arroganse (ikke minst misliker hun de kunstneriske og intellektuelle skikkelsene Isaac er begeistret for). Hun er heller ikke like aksepterende overfor aldersforskjellen mellom Isaac og Tracy. Etter å ha spurt Tracy om hva hun driver med, og får til svar at hun er skoleelev, sier Mary halvveis diskret til Yale at «et sted smiler Nabokov» – med referanse til forfatteren av romanen Lolita. Også senere i filmen erter hun Isaac for at han er sammen med en «liten jente på 16». Når Isaac møter Mary igjen, har de imidlertid langt bedre kjemi. Etter hvert blir det slutt mellom henne og Yale, og Isaac innleder et forhold til Mary (endatil på oppfordring fra Yale), mens han fortsatt er sammen med Tracy.

Etter å ha truffet Mary en stund, avslutter Isaac forholdet med Tracy. Før de har denne samtalen henter han henne på skolen, og med det gis tilskueren nok en påminnelse om hvor ung hun er. Når de deretter går på en kafe, gir hun ham et munnspill i gave – etterfulgt av at han gjør det slutt. Her forteller han at han elsker en annen, som er mer på hans egen alder. Igjen holder han aldersforskjellen mot Tracy, og sier at hun burde treffe gutter på sin egen alder – og ramser nokså ufølsomt opp fiktive, barnlige navn som «Billy», «Biff», Scooter» og endatil «Little Tommy». Til tross for humoristiske elementer er dette en sår scene, hvor hun blir svært lei seg. Tilskuerens sympati ligger mer hos henne enn hos Isaac, og scenen kan leses som en illustrasjon på at han til dels har utnyttet Tracy – som har investert følelser i ham, mens han aldri har tatt forholdet på fullt alvor, fordi hun er så ung.

Manhattan, Woody Allen 1979

 

Senere tar Isaacs forhold med Mary også slutt, etter at hun igjen har begynt å treffe Yale. Noe etter han har blitt dumpet av Mary, innser Isaac at han ikke burde ha gitt slipp på Tracy. På sin vei mot denne erkjennelsen nevner han blant annet at Tracy la igjen en beskjed på svareren om en gammel film hun så på TV – som her blir et bilde på deres delte interesser og opplevelser. Til slutt løper Isaac til leiligheten hennes for å vinne henne tilbake, men hun er nå i ferd med å reise til London for et halvårig studieopphold der (noe han tidligere har oppfordret henne til å gjøre). Hun mener imidlertid at dersom de faktisk elsker hverandre, må de kunne tåle denne perioden fra hverandre – og ber ham om å «ha litt tiltro til folk». Denne holdningen er mer i tråd med hennes naivitet enn hans kynisme, men muligens har han nå tatt til seg mer av hennes syn på livet. Scenen gir filmen en bittersøt avslutning, der de to ikke kan få hverandre umiddelbart – men kanskje likevel vil ende opp sammen.

Til tross for at mye av filmen handler om Isaacs forhold til Mary, er det altså Tracy han til slutt innser at han elsker. Med det er Manhattan en kjærlighetshistorie mellom en 42 år gammel mann og en 17 år ung jente – og det er vanskelig å hevde at filmen fordømmer dette forholdet.

Man kan imidlertid få inntrykk av at når Isaac forstår at han vil være sammen med Tracy, er det vel så mye til tross for, som på grunn av, hennes unge alder. Og som det vel har fremgått, diskuteres og problematiseres denne aldersforskjellen gjennom hele Manhattan. Så å si hver eneste scene med Tracy understreker hvor ung hun er – på en måte som får fram at Isaac er ukomfortabel med dette, samtidig som forholdet også er skildret med nok følelser og nærhet til at vi kan tro på erkjennelsen hans til slutt om at det er hun han vil ha.

Mannen som uskyldig offer?

Manhattan, Woody Allen 1979

 

Manhattan er i stor grad en film om voksne menneskers romantiske utfordringer, men det synes også å være et poeng at de middelaldrende rollefigurene heller ikke framstår spesielt modne. Isaac kritiserer for eksempel Yale under en konfrontasjon for å argumentere som en seksåring, men umodenheten viser seg vel så mye i karakterenes usikkerhet på seg selv og sine forhold. Dette gjelder først og fremst de mannlige karakterene, men også Mary.

I Allen v. Farrow argumenteres det for at Manhattan lar Tracy være den som begjærer Isaac, mens han er den forsiktige, sjenerte mannen som nærmest motvillig holdes i forholdet – og at dette er en form for uskyldiggjøring av Allens rollefigur. Dette er i beste fall en overforenkling, for ikke å si en vranglesning. Riktignok framstår Tracys kjærlighet til den langt eldre mannen som konstant og nærmest ubetinget, og dette kan så avgjort føles en smule ubehagelig. Men det kan også ses i lys av at hun er i en alder der man gjerne opplever intense forelskelser. Og selv om Woody Allen har en tilforlatelig, komisk framtoning som gjør karakterene han spiller lette å like, sympatiserer vi vel så ofte med Tracy i scenene med de to. Filmen gir på ingen måte noe ensidig inntrykk av at Isaac – som tidvis latterliggjør hennes ungdommelighet, inkludert når han gjør det slutt med henne – er noen spesielt god kjæreste for Tracy, og det er først helt til slutt at han på et vis gjør seg fortjent til å være sammen med henne. Lenge synes han heller ikke selv at det er riktig å være sammen med henne, til tross for at forholdet har møtt lite fordømmelse fra omgivelsene.

Jeg mener ikke at forholdet som skildres i filmen er uproblematisk – men at filmen heller ikke framstiller det som uproblematisk. Her bør det igjen påpekes at Manhattan er laget i en tid da det vel var større aksept for denne typen forhold enn i dag. Framfor å skulle være en form for «grooming» fra Allens side, kan det argumenteres for at det faktisk var modig av ham å lage en film som både portretterer og stiller spørsmål ved et slikt forhold, endatil med seg selv i rollen som den eldre mannen. Men det skal ikke underkjennes at filmen bygger opp til at hovedkarakteren innser at det er den unge jenta han elsker – og at fortellingen dermed bekrefter at det de hadde sammen var noe ekte og prisverdig. Til tross for alt som er skjedd, har heller ikke Tracys følelser for ham avtatt når han omsider kommer løpende. Likevel har Manhattan en ambivalent og bittersøt slutt, som er typisk for mange av Allens filmer – men i dette tilfellet nok gjør det enklere for tilskueren å forholde seg til konklusjonen så vel som filmen som helhet.

Husbands and Wives

Husbands and Wives, Woody Allen 1992

 

Avslutningsvis har jeg lyst til å kort si noe om Husbands and Wives (1992), som etter mitt syn også er blant Allens beste filmer (og følgelig burde ha vært inkludert i Cinema-artikkelen min). Også her spiller Allen selv en karakter som tiltrekkes av en yngre kvinne, med en formodentlig gjensidig tiltrekning fra hennes side, selv om de riktignok aldri fullt ut innleder et parforhold.

Slik tittelen indikerer, er Husbands and Wives en skildring av voksne menneskers utfordringer i ekteskapet – med Allens sedvanlige kombinasjon av humor og drama, men med en noe mer alvorlig tone enn både Manhattan og Annie Hall. Filmen har en kvasidokumentarisk form, som inkluderer intervjuer der karakterene selv kommenterer handlingen og motivasjonene sine. Både de mannlige og kvinnelige karakterene er nysgjerrige på om gresset kan være grønnere utenfor sine respektive ekteskap, og filmen diskuterer både menns dragning mot yngre kvinner og kvinners frykt for å bli forlatt til fordel for en yngre kvinne. Et av filmens to sentrale ektepar spilles av Allen og hans daværende partner Mia Farrow. Mannen i det andre ekteparet (Sydney Pollack) blir sammen med en yngre kvinne, men angrer senere på dette. Allens rollefigur er en litteraturprofessor i femtiårene som tiltrekkes av en av sine kvinnelige studenter, spilt av Juliette Lewis. Deres forhold kulminerer i et lengre kyss på hennes 21-årsdag, hvorpå han bestemmer seg for at de ikke bør gå noe videre med det de eventuelt har innledet. For hans del er det imidlertid for sent å redde sitt eget ekteskap, da Farrows rollefigur både har forlatt ham og forelsket seg i en annen mann.

Filmen kom altså i 1992, det samme året som Allens mangeårige forhold med Farrow tok slutt. Senere dette året fortalte han også offentlig at han var i et forhold med hennes adoptivdatter Soon-Yi Previn. Kritiske røster vil muligens innvende at Allen gir seg selv en noe ufortjent rolle som den middelaldrende mannen som til sist evner å motstå den flørtende, unge kvinnen, men Husbands and Wives oppleves like fullt som en påfallende ærlig, moden og mangesidig skildring av ekteskapets dilemmaer. I likhet med Manhattan er dette en film som gjennomgående både adresserer og problematiserer forhold mellom eldre menn og yngre kvinner, og som neppe bør ses som noen ukritisk uskyldiggjøring av temaet.

Min oppfordring til leseren er å oppsøke disse fremragende filmene og se dem igjen. Skildringen de gir av såkalte «mai-september»-forhold er som tidligere understreket ikke helt uproblematisk, men både Manhattan og Husbands and Wives fortjener samtidig anerkjennelse for behandlingen av temaet. Og ikke minst en langt mer nyansert vurdering enn den skylapp-pregede fordømmingen i Allen v. Farrow.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon