Meteoritter og urfolk: Citizen Iversen på filmfestival – hjemme

Trickster (tv-serie), Michelle Latimer. Foto: CBC

 

Gunnar Iversen har i sin «Citizen Iversen-serie» gitt Z flotte blogger fra sitt nye hjemland. Her er hans 27. rapport fra Ottawa, om filmfestivalene vi alle kan dra på. Hjemmefra.

«Jeg er ikke av stjernestøv, jeg er fra Bayern!» Et øyeblikk bryter Werner Herzog inn i samtalen forskeren Clive Oppenheimer har med en meteorittekspert i dokumentaren Fireball: Visitors from Darker Worlds. Herzog kan ikke dy seg, og legger et mer jordnært og humoristisk perspektiv på samtalen han filmer om meteorer, stjernestøv og opprinnelsen til livet på jorden. Jeg er på filmfestival, og ser en rykende fersk Herzog-film. Hjemmefra.

Å gå på filmfestival er like mye en sosial opplevelse som et møte med nye filmer. Det er noe spesielt med å sitte i kinosalen sammen med kjente og ukjente, kjenne forventningen sitre og summe i lokalet, bla i programmet, og slå an en prat med sidemannen. Kanskje er forventningene høye, fordi man i lang tid har sett fram til filmen man snart skal få se. Kanskje håper man på en overraskelse ved å se en helt ukjent film man ikke har hørt noe om. Kanskje oppdager man ikke bare en film eller en regissør, men et helt filmland eller at en genre har nye overraskelser på lager.

Fireball: Visitors from Darker Worlds, Werner Herzog 2020

 

Å gå på filmfestival handler også om å vente og å stå i kø, for å få ekstra billetter eller for å finne en god plass. Noen ganger må man nærmest løpe fra kinoinngangen til salen for å sikre seg en god plass. Ofte står man i kø for å gå på en masterclass også, eller for å møte en regissør eller en filmstjerne. Og i pausene står man i kø for å få et raskt måltid mellom filmene.

Det er alt dette sosiale som rammer inn filmene som hever opplevelsen inne i kinosalen. Noen ganger er det også følelsen av å se en film før de fleste andre, andre ganger er det overraskende møter med kjente regissører når man spiser et måltid mellom filmene, eller det å få nye venner i kinosalen eller i billettkøen. En filmfestival er et samlingssted, der mennesker kan være like viktige som filmopplevelser.

I disse koronatider er filmfestivaler noe helt annet. Selv om noen festivaler har begrensede fysiske visninger, unnviker man køer og fremmede. Som oftest går man på nettet, bestiller festivalkort og billetter, og så kan man benke seg i stua for å se siste nytt, oppleve nye og overraskende filmer, eller se en glemt perle fra filmhistorien. Man kan kanskje si at det er mer demokratisk enn før, ettersom man ikke trenger et stort reisebudsjett for å komme seg på en kjent festival, men det er ikke det samme å se filmene hjemme i stua.

Thomas King i Inconvenient Indian, Michelle Latimer 2020. © NFB and 90th Parallel Productions

 

Filmfestivalene i Canada har, som de aller fleste andre festivaler verden over, gått online. Festivalen i Toronto hadde i år noen visninger med begrensede sitteplasser, men det meste foregikk på nettet. Man slipper reisen, men mister mye av det som gjør en festival til en festival, og ikke bare muligheten til å se et knippe rykende ferske filmer.

Canada er fremdeles et land i lockdown, der alle bærer munnbind i det offentlige rom, og der folk jobber hjemme om man kan. Kinoene har vært stengt to ganger siden pandemien startet. Undervisningen på universitetene er nettbasert. Som i Norge venter alle på en vaksine, og på at ting kan gå tilbake til det gode gamle. Man kan imidlertid trøste seg med mange gode filmer. Og man kan gå på filmfestival hjemme i stua.

Årets Toronto-festival i september ble dermed en noe redusert affære. Den sosiale rammen ble erstattet av hjemmekos. Filmutvalget var begrenset i år, og det var overraskende vanskelig å få billetter til mange filmer, men man slapp selvsagt mange køer. Noe overraskende ble mange introduksjoner tilgjengelige først etter at filmene var vist, og mange regissørmøter ble først tilgjengelige dagen etter. Likevel var det mulig å opprettholde litt av illusjonen av å være på en filmfestival.

Fireball: Visitors from Darker Worlds, Werner Herzog 2020

 

«Hvis bare ett ungt menneske ser denne filmen og vil bli forsker, har vi oppnådd noe», sa Herzog i et regissørmøte på nettet på Toronto-festivalen. Hans nye film Fireball: Visitors from Darker Worlds, laget sammen med forskeren Clive Oppenheimer, var en av festivalens høydepunkter. Noen stor film kan man kanskje ikke si at filmen er, men det er sjelden jeg har humret så mye underveis i en film som handler om naturfenomener og vitenskap. Sammen med Oppenheimer, som egentlig er vulkanekspert, lagde Herzog filmen Into the Inferno i 2016. Som alltid klarer Herzog her å fange inn helt spesielle og ofte skremmende øyeblikk, og samtidig finne fascinerende mennesker som kan fortelle om helt spesielle opplevelser.

Det gjør han også i Fireball: Visitors from Darker Worlds. Her tar Herzog og Oppenheimer blant annet turen til Oslo. Det viser seg at stringswing-gitaristen Jon Larsen, mannen bak ensemblet Hot Club de Norvège, er ekspert på mikrometeoritter. Han er det filmen kaller en «citizen scientist», en vanlig mann som ved å drive sin spesielle hobby så langt blir en ekspert på sitt område. Hobbyen blir en besettelse, men bidrar samtidig til viktig kunnskap og innsikt om meteoritter. I Herzogs film møter vi Larsen når han samler mikrometeoritter ved Valhall-arenaen utenfor Oslo, og Larsen viser oss en verden som både er så liten at vi nærmest ikke kan se den med det blotte øyet, men som samtidig er som å se inn i evigheten.

Inconvenient Indian, Michelle Latimer 2020. © NFB and 90th Parallel Productions

 

Som så mange andre festivaler i år var Toronto-festivalen en skygge av seg selv. Likevel var det spennende filmer man fikk se. Kanadierne hadde store forventninger til Michelle Latimers dokumentar Inconvenient Indian, som ikke skuffet. Filmen er basert på en bok av Thomas King, som hører til Canadas mest kjente forfattere. For mange er han kjent for sine kriminalromaner, om fotografen og eks-politimannen Thumps DreadfulWater, men King har også skrevet en rekke vanlige romaner. Dessuten har han framstått som en av urbefolkningens viktigste stemmer i kanadisk offentlighet i de siste tiårene.

I Inconvenient Indian er King selv fortelleren, og han tar oss med på en omtumlende reise gjennom nord-amerikansk kulturhistorie sett fra urbefolkningens synspunkt. Det er en rystende reise, som ikke synes å ha noen slutt. Den systematiske undertrykkingen av indianere og andre urbefolkningsgrupper har snarere økt enn avtatt i senere år, og den kommer ofte i skyggen av andre viktige sosiale problemer. Ikke minst tar King et kraftig oppgjør med medias bruk av stereotyper om urfolk, og han stiller det ene avgjørende spørsmålet etter det andre. Filmen har mye humor og ironi, men den tilsynelatende lette tonen er bare overfladisk. King og Michelle Latimer stiller viktige spørsmål, og snur ofte våre perspektiver på hodet.

Mot slutten av Inconvenient Indian fnyser Thomas King ironisk av de hvite i Nord-Amerika som spør hva urbefolkningen egentlig vil. Det er helt feil spørsmål, sier King. Det vi skal spørre om er snarere hva de hvite vil ha. Og svaret på det vet vi jo. Når det handler om rettigheter over landområder eller naturressurser, er svaret åpenbart. Både når det gjelder USA og Canada. King formulerer ikke noe svar, men vi blir sittende med svaret på tungen. Det har filmen ellers vist og lært oss: De hvite vil ha alt. Hva er da igjen til de som ikke «passer inn» i dette, og som er brysomme bare ved å eksistere?

Andre filmer som ble tilgjengelige under Toronto-festivalen kretset rundt de samme spørsmålene. Tracey Deers Beans er et eksempel. På overflaten handler filmen om en ung jentes oppvekst, og den har de fleste av genretrekkene i oppvekstfilmen til felles med filmer fra hele verden, men bakgrunnen for historien er helt spesiell. I 1990 bestemte de lokale myndighetene i Oka i Quebec at det som hadde vært en hellig gravplass for Mohawk-folket skulle jevnes med jorden og bli en golfbane. To Mohawk-grupper protesterte, og barrikaderte seg ved gravstedet i 78 dager. Militæret ble satt inn, men til slutt seiret Mohawk-folket. En av de som var tilstede og rapporterte var dokumentaristen Alanis Obomsawin, den fremste nålevende kanadiske dokumentarfilmskaperen, som skildret konflikten i den mesterlige Kanehsatake: 270 Years of Resistance (1993). (Les mer om Obomsawin i min tidligere rapport: Citizen Iversen møter Alanis Obomsawin.)

Beans, Tracey Deer 2020

 

Tracey Deer skildrer jenta Beans liv under denne 78 dager lange og svært voldsomme konflikten. Også dette er en film som blander det myke og det harde. Små hendelser i hennes oppvekst og begynnende ungdomsopprør blandes med en mørk skildring av handlingene både til militæret og de lokale hvite innbyggerne i Quebec. Deer klipper effektivt inn nyhetsreportasjer som skaper en skremmende bakgrunn til en tilsynelatende helt vanlig oppvekstskildring.

Det synes som om filmer av og om urbefolkningen utgjør den mest vitale «bølgen» av filmer i Canada for øyeblikket. Kort tid etter at festivalen i Toronto var over benket jeg meg på nytt for å gå på en annen, mer lokal festival. For niende året på rad fant Asinabka Film & Media Arts Festival sted, men ikke i Arts Court i Ottawa denne gang. Alt foregikk på nettet. Også i år fikk festivaldeltakerne se noe av det beste av siste nytt fra kanadiske urfolk, men festivalen viser også filmer fra hele verden. Det samme gjør dokumentarfestivalen imagineNATIVE i Toronto. Hjemme i stua kunne jeg se filmer fra begge disse viktige festivalene, som befinner seg i skyggen av TIFF i Toronto, men som gir festivalfolket muligheten til å se filmer som ikke kommer på vanlige kinoer.

The Legend of Baron To’a, Kiel McNaughton 2020

 

Disse to festivalene bekreftet inntrykket av at filmer laget av og om urbefolkningsgrupper verden over gir viktige perspektiv på vår felles verden, og samtidig nye opplevelser og spennende inntrykk. Alvoret ble dessuten på begge festivalene blandet med humor. En publikumsfavoritt var utvilsomt Kiel McNaughtons rykende ferske The Legend of Baron To’a, som jeg skulle ønske jeg hadde sett sammen med en stor gruppe mennesker på en vanlig festival. McNaughtons film er en hemningsløs komisk variant av boksedramaet Rocky, som utspiller seg på Tonga. I denne halsbrekkende satiren må sønnen av Baron To’a, en legendarisk bryter, fravriste et stjålent belte fra en skummel kriminell gjeng som terroriserer nabolaget. Det er sjelden man ser en film som tilsynelatende helt mangler originalitet i fortelling og handling, men som gjennom sin vekt på bryting fra Tonga klarer å gjøre noe helt nytt av det gamle gode.

Begge festivalene bød på filmer fra eksotiske filmland, som Ecuador og Peru, men også noen av de nye kanadiske filmene vakte oppsikt. Mange hadde store forventninger til Sarah Todds filmatisering av Eden Robinsons roman Monkey Beach, men filmen skuffet nok like mange. Monkey Beach er slett ikke noen dårlig film, og gir et sterkt bilde av oppveksten i en annen del av Canada enn i Beans, men Monkey Beach klarte ikke å overføre den sanselige rikdommen som preget Robinsons roman til film. Mer vellykket i så måte er CBC-fjernsynsserien Trickster, basert på to andre av Robinsons romaner. To av episodene ble vist under Toronto-festivalen, resten vises på fjernsyn i Canada nå. Den blir sikkert tilgjengelig på ulike strømmetjenester, og er verdt å ta nærmere i øyesyn.

One Day in the Life of Noah Piugattuk, Zacharias Kunuk 2019

 

Av de mer langsomme kunstfilmene fra mange land gjorde One Day in the Life of Noah Piugattuk av Zacharias Kunuk størst inntrykk (vist i Norge under Tromsø internasjonale filmfestival i år). Den ble opprinnelig laget som en installasjon ved Biennalen i Venezia i fjor, men passet nok betydelig bedre som film. Også hjemme i stua på filmfestival. Kunuk er en av Canadas viktigste filmregissører, selv om han i senere år mest har arbeidet med lokal-fjernsyn for Inuit-befolkningen. Mest kjent er Kunuk for Atanarjuat: The Fast Runner (2001), den første spillefilmen i Inuktitut, og han gjorde også stor suksess i 2016 med Searchers, en Inuit-versjon av John Fords klassiker The Searchers (1956). Hans nye film var mindre dramatisk, og kanskje et eksempel på det som for tiden kalles «slow cinema», men filmen er tankevekkende og gjør inntrykk.

I Kunuks film møter vi Noah Piugattuk. Han er en «elder», en av de gamle som leder en gruppe inuiter på vintervandring, og om morgenen en dag tidlig på 1960-tallet begir han og gruppen seg ut på jakt. På veien møter de et hundespann med en kanadisk myndighetsperson som vil at de alle skal flytte til et eget fast bostedsområde. Barna trenger å gå på skole, sier mannen (spilt av Kim Bodnia). Han ramser flere ganger opp hvilke muligheter de vil få dersom de følger myndighetenes råd og flytter til fastlandet og blir bofaste. Piugattuk og hans familie og venner har hørt dette før, og forstår at det som framstår som gode råd er ren tvang.

One Day in the Life of Noah Piugattuk, Zacharias Kunuk 2019

 

Det Kunuk skildrer er selve veiskillet i den kanadiske nasjonens brutale undertrykkelse av inuitene. Vi som ser filmen ser ikke bare hvordan Piugattuk passivt gjør motstand, ettersom han forstår at den hvite politimannen har en skjult agenda og at alle de pene ordene skjuler en mørkere virkelighet. Vi ser også inn i framtiden og tenker oss skjebnen til disse inuitene. Filmens langsomme rytme gjør både motstanden inuitene gir, og også retorikken til myndighetene, ekstra kraftfull. Ikke mye skjer på overflaten. De drikker te og spiser kjeks. Samme ord gjentas om og om igjen. Men vi vet hva som står på spill, og vi vet hva som kommer til å skje med Piugattuk og alle de andre inuitene. Huskyene vil bli tatt fra dem. De vil ikke få arbeid. De vil leve en skyggetilværelse med sult og brutal undertrykkelse, ettersom deres kultur langsomt viskes ut av de kanadiske myndighetene.

Det er et skremmende historisk øyeblikk Kunuk skildrer med tilbakeholden vrede. Men det er et viktig øyeblikk, og filmen viser med all mulig tydelighet at inuitene har begynt å bruke filmmediet for å finne tilbake til sin egen kultur igjen. Kunuks film er i seg selv et stolt øyeblikk, som skildrer den mørke fortiden for å skape en bedre framtid.

Trickster (tv-serie), Michelle Latimer. Foto: CBC

 

I Ottawa har kinoene vært stengt i to omganger. Nå er kinoene åpne igjen, i hvert fall for en periode, men selv når man ikke kunne gå på vanlig kino, kunne man gå på filmfestival. Siden sommeren har jeg vært på seks filmfestivaler, men alle har vært på nettet, enten det har vært i Toronto eller Pordenone og Bologna. Det er selvsagt ikke det samme som fysisk å være på filmfestival, men man kan likevel – om man ikke utsettes for geoblokkering – få filmer fra hele verden inn i stua gjennom dagens digitale filmfestivaler: En film fra New Zealand eller Peru, en film fra Italia eller fra Canada. Jeg gleder meg allerede til neste filmfestival, hjemme i stua.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon