Michelangelo Antonionis betydningsfulle overflater

L’avventura, Antonioni 1960. Foto: Nasjonalbiblioteket

 

I Michelangelo Antonionis filmer snakker rollefigurer og steder med hverandre. Når noen trer inn i et rom, vil rommet på sin side ikke bare reflektere deres sinnstilstand, men også skyte nytt innhold inn i vår opplevelse av dem. Regissørens fascinasjon for fremmedgjøring og identitetskrise er alltid dypt sementert i naturen og arkitekturen som omgir dem.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 2020 Bestill nummeret



Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Popcorn a la Riefenstahl

Gjør ørner, flammer, makt, heroisme og personkultus Gladiator til en uspiselig film? | kun utdrag

Vi må snakke om Klanen

Hva er det som fascinerer med The Birth of a Nation og som gjør den til en av filmhistoriens viktigste filmer? Og hvordan er den fortsatt høyaktuell i dag i et svært splittet og høypolitisk amerikansk landskap? | kun utdrag

Kropp og monumentalitet

Filmane til Leni Riefenstahl er både problematiske og arkaiske, men likevel ufråvikelege referansepunkt i vår eiga tid | kun utdrag


Fra arkivet

«…med foten plantet trygt i virkeligheter…» – om innholdet i den norske hverdagsrealismen

Z #4 1986: Er den norske hverdagsrealistiske filmen på vei ut? Er den typiske norske hverdagen [...] | kun utdrag

Intervju med Terje Kristiansen og Anja Breien

Z #3 1984: Høsten nærmer seg og med den et knippe norske filmpremierer. Z har foregrepet begivenhetene noe [...] | kun utdrag

Man With a Past – Tarnation som Jonathan Caouettes backstory

Z #4 2005: Tarnation, Jonathan Caouettes usedvanlig utleverende og direkte selvbiografi, nærmer seg grensen [...] | kun utdrag