For the Sake of the Song

I «Filmkultur i krisetider»-serien vår, og i en tid det ikke er lett å komme seg på verken kino eller konserter, ser Ida Madsen Hestman på musikkdokumentarenes funksjoner og verdi.

«Maybe she just has to sing, for the sake of the song» synger Townes Van Zandt.

Man må oppleve musikken «live» for å holde seg i live. I en tid der dette behovet frarøves oss, er det opplagt hvor livsviktig dette er. Men hva er musikk og musikkopplevelser? De er jo gjerne noe som smører båndene våre, noe man opplever sammen – samtidig som hver opplevelse også er alene.  Påminnelsen om den vitale betydningen ulike typer musikk har for oss, gjør det verdt å grave i historien. Det er tid for refleksjon over hvordan og hvorfor noen bevegelser oppstod. Hva de skapte av grobunn, plass og vilkår for andre bevegelser, fenomener og kunstformer som kom etter. Dokumentasjon av musikken som motkultur.

Jeg er særlig opptatt av dette fordi den kommersielle musikken stadig får mye mer plass, og står mye mer i sentrum i dag enn tidligere, mens det omtrent ikke er plass til det å utfordre en etablert estetikk, fordi det heller ikke har plass i media. Dette rommet er fraværende. Og med koronaens «gullalder» er det nesten bare populærmusikk som tilbys med digitale konsertløsninger. Ville vi kunne fått sett en Björk-konsert på Fortnite? Viktigere: Er det rom for at artister så sære som Björk om hun var født tyve år senere? En ting er markedet, noe annet er hvorvidt det i dag finnes noen kultur for å være mer original, rent idemessig. Er forholdene lagt til rette for det overhodet?

Det er derfor jeg først og fremst tenker tilbake på Townes Van Zandt, og dokumentarfilmen Heartworn Highways (James Szalapski, 1976) som skildrer den motkulturelle bevegelsen av country- og folkmusikere sentrert rundt ham og Guy Clark som frontkjemperne. Et historisk dokument over hvorfor bevegelser som dette var vitale og avgjørende for at musikk og kunstformen kunne få grobunn og plass. Outsiderperspektivet som utgangspunkt for musikk og bevegelser, og hvorfor musikkdokumentarene er viktige i å legitimere og forevige disse bevegelsene på en positiv måte.

Outsiderperspektivet

Heartworn Highways, James Szalapski, 1976

 

Heartworn Highways skildrer og romantiserer det avsidesliggende, enkle og harde outsiderlivet, som tok avstand fra musikk som hyperkommersiell storindustri. Austin var en smeltedigel av ulike musikkstiler – og en motsats til Nashvilles begrensninger og samlebåndmentalitet. Her besøker vi blant annet Townes Van Zandt, kjæresten Cindy, hunden hans Geraldine, Rex «Wrecks» Bell og onkel Seymour Washington, aka «The Walking Blacksmith», som hyller en verdslig levemåte og representerer et veldig viktig aspekt av atmosfæren låtskriverne er omgitt av, og involvert i.

Poenget hamres også inn i BBCs mini TV-serie Lost Highway:The History of American Country , episode 3, «Beyond Nashville». Her hører vi også Willie Nelsons kritikk av industrien gjennom visse linjer fra sangen «Shotgun Willie»: «Well, you can’t make a record if you ain’t got nothing to say/ You can’t make a record if you ain’t got nothing to say/ You can’t play music if you don’t know nothing to play». Dette er for øvrig en låt som vel er mer kjent for sin bakhistorie om hvordan Nelson fikk sitt kallenavn, som i hvert fall ikke er irrelevant for denne teksten – om artister som ikke hermer sjangeren, men praktiserer det de preiker om, og er med på å skape noe nytt i kraft av seg selv.

Vitnesbyrd

Woodstock, Michael Wadleigh 1970

 

Styrken med det audiovisuelle mediet som vekselvis dokumentarisk betraktende og konsertopptak, er den potensielt intense gjengivelsen av en stemning, en tone, en tid og et sted, noe som ikke kan fortelles på andre måter enn i montasjen og i synergieffekten som oppstår når lyd og bilder er i samspill, klippet sammen i en selvbevisst rytmeflyt med et stilistisk mål.

Med bildefortellingen kan nettopp musikkens ide og historie forsterkes og speiles: «Dette er meg og dette er mitt sted, min historie». «Dette er oss, vår bevegelse, vår tid, og hvorfor det betydde noe». I NRKs musikkdokumentar-TV-serier, som fra før har skildret norsk punk, new wave og hardcore-bevegelsen i Punx fra 2015, og norsk hiphop med Takin’ Ova fra 2017, har i år fått et nytt tilskudd til katalogen med Helvete – historien om norsk black metal. Felles for de alle er berettelsen om musikksjangre og bevegelser som springer ut av outsider-kultur, samtidig som de forteller om viktigheten av kulturen – ikke bare som et felleskap, men som estetikk og politikk. Som ideologi, som religion. Som eksistensgrunnlag.

Woodstock, Michael Wadleigh 1970

 

Til tross for at man som tilskuer kanskje ikke har vært med på bevegelsene selv, eller kanskje ikke en gang vært i live på de ulike historiske tidspunktene, er det noe som kommuniseres i disse formatene som snakker til en empatisk forståelse – evnen til å leve seg inn i andres verden og deres opplevelse og erfaringer av den. Som i samspillet i å oppleve musikken og kulturen i en bestemt tid og kontekst, en som er fanget i et audiovisuelle øyeblikk – selv om det er et opptak. Kanskje fordi det umiddelbare er fanget opp i sin samtid. Og som så avleses som noe umiddelbart av mottaker. Derfor er ikke tiden de ble laget i, i seg selv viktigst, snarere kontekstene, hva de var del av og hvorfor de oppstod. Det er derfor disse historiene fortsatt er relevante og snakker til oss i dag.

På 70-tallet var det ikke bare gjengen i Hearthworn Highways og de andre som utgjorde subsjangeren outlaw country som skapte en viktig og interessant motkultur til den etablerte countrymusikk-kulturen. Anerkjennelsen av å utøve mer kreativ kontroll over musikken sin, samtidig som de nektet å leve opp til samfunnets forventninger, ble gjeldende andre steder. Mye av det samme tankegodset står også i sentrum blant flere musikere noen år tidligere, på en samling som skulle bli ganske så populær til tross for harde forsøk på å være motkulturell: Woodstock 1969.

Woodstock, Michael Wadleigh 1970

 

Woodstock-festivalen ble flyttet til en melkefarm i Bethel, New York, i august i 1969 (65 km fra Woodstock) men beholdt likevel stedsnavnet, og ble et ekstremt eksempel på motkulturen sent på 1960- og 1970-tallet. Festivalen er anerkjent som et av de mest historiske øyeblikkene innen popmusikk, og Rolling Stone regner den med blant «50 Moments That Changed the History of Rock and Roll». Dette, enda det i perioden var flere festivaler av samme type mellom 1968 og 1970, deriblant Isle of White i England, som allerede hadde vært arrangert årlig siden 1968, og ble allment anerkjent som den største musikalske begivenheten på sin tid da den ble arrangert i 1970 – som større enn Woodstock. Men selv om den også ble foreviget i dokumentarformatet, og da noen tiår seinere (Message to Love: The Isle of Wight festival, Murray Lerner 1996), er det filmen om Woodstock 1969 i regi av Michael Wadleigh (og med blant andre Martin Scorsese (!) på klipp), som helt klart skildrer stemninga og ånden best, og som dermed har gjort hendelsen historisk kjent. Denne historiske tidskapsel-godbiten er og blir et eksempel på hvorfor en slik begivenhet må gjenoppleves i filmformat. Det er bare slik man overhodet kan forstå hvordan en bevegelse ble så mye større enn bare musikken i seg selv at den ble ren folkemobilisering – uten å være styrt av profitt og markedskrefter.

Woodstock, Michael Wadleigh 1970

 

Via split screens i det som stort sett er en levende mosaikk av visuelle betraktninger, vekselvis med lengre konsertbiter, skildres tilblivelsen av, og prosessen med, festivalen over tre dager med «peace and love», i en tre timer lang montasje. Vi er foran og bak scenen, før og etter rigging. Vi ser bak ryggen på de som står utafor det hele og ser på og som både er skeptiske og nysgjerrige til det som skjer. Og vi ser på de som ikke forstår men vil forstå:

«The point is it’s happening and it’s working, and it’s happening» forteller festivalorganisator, promotør og manager, Michael Lang, i et intervju med en reporter, i et beskrivende meta-øyeblikk. «What is it that the musicians have that make them communicate so well to the kids?» spør reporteren. «Music has always been a major form of communication», svarer Lang: «Only now the lyrics and the type of music is a little bit more involved in society than it was.»

Men journalisten skjønner fortsatt ikke hva dette er for noe: «I need something now» sier han, og ber ham forklare musikken slik at den kan legges på en VoiceOver til konsertene de skal filme.  Lang svarer, noe oppgitt, men fattet: «If you listen to the lyrics and you listen to the rhythm and what’s in the music, then you’ll know what’s going on with the culture.».

Fellesskapet

Woodstock, Michael Wadleigh 1970

 

Flere av datidas største rockestjerner, og de som skulle bli det, stod på programmet –  som Creedence Clearwater Revival og Sly & the Family Stone. Crosby, Stills, Nash & Young spilte sitt livs andre konsert. En gravid Joan Baez i sjette måned headlinet festivalens første dag, mens en ung Carlos Santana skulle få sitt store gjennombrudd. Grateful Deads konsert ble avbrutt da forsterkerne ble overbelasta under «Turn On Your Love Light», og nekta å ha med bildene på dokumentarfilmen. Janis Joplin var kanskje en selvsagt artist på festivalen som bare kunne skilte med tre kvinnelige acts av en totalt på 32. The Who og Jefferson Airplane var headlinere på festivalens andre dag, men det var Joe Cocker som førstemann ut søndagen etter som stod for en av de mest minneverdige øyeblikkene da han våt av regn framførte «With a little help from my friends», like før en storm brøt ut og skulle sørge for en flere timer lang pause i programmet. En annen var Jimi Hendrix’ fjetrende finale.

«Woodstock»-dokumentaren er laget for ettertiden, for at vi ikke skulle glemme. Men også for at vi skulle se alle sidene ved den historiske sammenkomsten i 1969. Kanskje også lære noe. For ting gikk jo ikke som planlagt. At Richie Havens skulle åpne det hele ble en ren tilfeldighet da andre artister som skulle vært på før ham, ikke hadde kommet på plass fordi trafikken stod stille på grunn av alt kaoset. 25 000 var anslått å dukke opp. Det kom en halv million.

Woodstock, Michael Wadleigh 1970

 

At ting ikke gikk som planlagt på det som viste seg å være en allerede lite planlagt festival, lå jo litt i kortene. Og det var i tråd med motkulturens ånd, estetikk og idé. Å være en stein i skoa på det etablerte og normaliserte. Ikke minst ble dette speilet i Jimi Hendrix’ tolkning av «Star Spangled Banner» midt i en 30-minutters medley, som også inkluderte «Voodoo Chile» og «Purple Haze». Nummeret kan sees som illustrerende og definerende for Woodstock-generasjonen: Opprøret mot en etablert orden som hadde ført USA til krig mot Vietnam, og som holdt tilbake borgerrettighetene til de svarte i sørstatene.

Kaoset som oppstod noen måneder senere samme år under Altamont Free Concert-festivalen skildrer også hva som kan skje om du drar det litt for langt. Festivalen skildres i «Gimme Shelter», som sirkulerer rundt The Rolling Stones og deres USA-turné november 1969, og kulminerer med Altamont Free Concert 6. desember i San Francisco Bay Area  i California. Dette er deres Woodstock-versjon i vest. Flere av bandene fra Woodstockfestivalen som hørte hjemme i California – Jefferson Airplane, Santana, Grateful Dead og Crosby, Stills, Nash  & Young stod på plakaten. 300 000 mennesker møtte opp.

Gimme Shelter, Albert og David Maysles og Charlotte Zwerin 1970

 

I en scene som er foreviget i filmen, står Mick Jagger med huet ut av en campingvogn, iført en diger burgunderrød sixpence i fløyel på huet, med en nesten like diger brem som dekker halve fjeset, og prater til en lang kø av pressefolk som trenger seg sammen foran ham. Det hele ser smått absurd og komisk ut, med tanke på hvor lite selvhøytidelig hovedpersonen tar seg selv, og i dette øyeblikket fremstår, ikke minst med tanke på innholdet i det han sier. Men journalistene vil så inderlig vite hvorfor folk kommer til alle disse festivalene med rockekonserter. Hva skjer der som er så spesielt, vil de vite.

Mick Jagger må som han alltid gjør, si sannheten rett ut: Drikke, bli rusa og ha sex, you know…? Sier han, og med sin spørrende tone, i søken på bekreftelse av denne sannheten, og ser tilbake på journalisten helt foran som må medgi at «jo», det er vel litt sannhet i dette. Mens kameraet filmer bakover over folkemengden, med en ganske så heftig belysning midt i mørket, så journalistene blir synlig brydd av dette, og skuler mot kameraet i dette artige meta-(øye)blikket. Men det er samtidig så beskrivende og tidløst: Voksne som ikke forstår ungdomskultur selv og tydeligvis har glemt at de også har vært unge, kåte og sultne på livet, og med musikken som en vital forsterker til det hele.

Gimme Shelter, Albert og David Maysles og Charlotte Zwerin 1970

 

Noe av det interessante er likevel måten journalistene ser ut til å sluke dette Jagger prater så hverdagslig, men seriøst om, som om han skulle ha funnet opp en ny kreftmedisin. Kanskje er det også i metaøyeblikket at vi husker og innser hvor viktige de tinga var og er for oss: Det å ta seg en fest, å gå på konsert, ha sex, ruse oss sammen, ha det gøy. «You know…?» Ting man lett tar for gitt, til man ikke har muligheten til det lenger.

Selv om det for undertegnede er møtene filmen gir med verden utenfor, blant annet via den uforstående pressen, noe av det mest interessante ved filmen: Beskrivende både for kulturen og for hvordan den er sett på av omverdenen. Men selve høydepunktet i «Gimme Shelter» er innblikket i konsekvensene det kan ha å kjøre et full on lovløs cowboystil-drevet arrangement, der mange er litt over the top på syre, og med Hells Angels som innleide sikkerhetsvakter – en «god» idé Rolling Stones selv kom opp med. Et klipp av en naken kvinne filmet bakfra og som blir noe motvillig – og sikkert i sin LSD-forvirrelse – dratt av to fyrer, gir diverse inntrykk. Folk surrer rundt oppå scenen og scenemesteren sliter med å få de til å høre på.

Kaoset gikk for langt. På godt og vondt. Den nakne kvinnen ville også returnere – foran scenen. Det er så jeg kan forstå hvorfor Hells Angels ble hanket inn som vakter. Og samtidig ikke. Ulykken måtte liksom skje likevel.

Musikken som kritikk

Helvete – historien om norsk black metal. Foto: NRK

 

Det vil alltid være noen som blir med på lasset på feil grunnlag, eller som drar det litt for langt for sitt eget og andres beste. Det gjelder overalt. Også kulturen. Du har også de som er med for bare penga. Det er da det gjelder å se strukturen i det eventuelle kaoset. Essensen i musikkdokumentarene her, sier noe om perspektiv, og ideologi som en nødvendighet for form og stil. Musikksjangre som oppstår som reaksjon på nettopp samfunnets normer. En kritikk – mot etablissementet. Musikk som reaksjon og bevegelse. Og heller ikke på en ensidig måte. Det er baksider, som det er med alt. Og det er kanskje nettopp i mørket, i utenforskapet at ideer også får grobunn. Som det blir sagt i NRK-dokumentarserien Punx: «Det var et inntrykk av at outsiderne sammen kunne utrette noe.»

Med dokumentarserienes siste tilskudd til katalogen, Helvete – historien om norsk black metal røskes det opp i behovet for musikk som noe mer enn å utelukkende bare være fint og pent –   behovet for anerkjennelse av menneskets mørke og ondskap, og hvor korrupt mennesket er. I anerkjennelsen av at vi mennesker er komplekse. Behovet for et helvete i en verden som snakker mest om guder og godhet, og med utgangspunkt i Mayhem, og grunnlaget for hvorfor det oppstod: Som et behov, kanskje i reaksjon på det som mangla i kulturen på den tida. For hvis mennesket er gjennomsnittlig 50/50 godt og vondt, så må den balansen speiles også i kulturen, og ikke bare på nyhetene. Videre er dokumentaren også et godt utgangspunkt for diskusjon og filosofering rundt hva estetikk er. Og ikke minst, estetikk i hierarki. Et hierarki der den glansa og polerte popkulturen får mest plass. Men det må ikke være synonymt med at kultur som tillater seg å være provoserende, slitsom, ubehagelig, slitsom og vond, ikke er noe mindre viktig. Tvert imot. Slik vil dokumentarfilmformatet kunne gi et innblikk i hvordan det som «make music happen» drives fremover til å bli det det er i dag. Derfor er det også viktig at NRK utforsker musikksjangre som springer ut ifra outsider-kultur uten å være dømmende, men heller forståelsesfulle og utforskende.

Punx. Foto: NRK

 

Musikk og musikkultur kan være viktige lakmustester i samfunnet vårt for å forstå depresjonen vi er inne i nå. En viktig observasjon er å se på kulturens status og plass i samtida: Kulturen og dens handlingsrom, hvorvidt den kan tillate seg å eksperimentere, være både seriøs og useriøs, være stygg og annerledes. Et slikt handlingsrom er det første som nedprioriteres, eller tvinges til selvsensurering, når et samfunn er på vei ned. Har samfunnet det bra økonomisk og politisk, lever også kulturen godt. Eller er det omvendt? Er kulturen overfladisk, utelukkende pengestyrt, og lite original, sier det mye om hva slags samfunn man lever i.

Det universelle språket

Heartworn Highways, James Szalapski, 1976

 

Hva er det musikk er til for? I dokumentarene jeg har nevnt, synes nettopp de sterkeste øyeblikkene å være der sangen og musikken kommer til uttrykk i møte med et publikum. Det er noe som oppstår i et felleskap og som forstås i kraft av opplevelsen. Det er som når Lang smått oppgitt møter journalisten som insisterer på å få forklart hva det er med denne musikken som er så spesielt, eller når Mick Jagger med sin alt for store sixpence må forklare det samme til et samla pressekorps fra sin skranglete campingvogn. Som om musikken som helhetlig ide og estetikk kom med en faktaboks eller manual. For de uinnvidde journalistene har ikke tatt seg tid til å oppleve den, eller forstå den. Men det er ikke alt som kan forklares med ord, eller skal forklares. På samme måte som at du ikke kan forklare en følelse til en robot.

I en scene i Heartworn Highways synger Townes Van Zandt «Waitin’ Round To Die» med sin følelsesladde røst. Bak sitter hans fordrukne kamerat, onkel Seymour Washington, sønn av tidligere slaver, og hører stille på. Så tar det tak. Sorgen renner ut av øynene på ham. Og med ett er det så jeg kjenner krafta i sangen, speilet i Washington gjennom skjermen og høyttalerne, og tar grep om halsen min. Det er her, i denne opplevelsen jeg kjenner på hva musikken handler om. I det å se dens bekreftelse i en annen persons respons. Det er noe mellommenneskelig som skjer og som trenger gjennom alt, og som forener meg hjemme på min tredve kvadratiske leilighet i Oslo, år 2020, med den pensjonerte onkel Washington, i et minne tilbake til 1969. En opplevelse som blir sterkere i meg av å iaktta hans emosjonelle respons. Musikken resonnerer i noe dypt i ham. I den opplevde sorgen som Townes Van Sandt synger om. Det er da jeg tenker at det er slike stunder som betyr noe. De menneskelige møtene i musikken. De handler like mye om å se som å lytte. For the sake of the song. For fucks sake.

Les mer om musikkdokumentar i Zs temanummer om Rockumentar

Denne teksten er en del av en større Z-bloggserie som vi har valgt å kalle Filmkultur i krisetider. Her inviterer vi utvalgte stemmer til å reflektere rundt hvordan vi ser film i vår tid, og hva slags fortellinger det er verdt å snakke om. Serien er støttet av Fritt ord og Kulturrådet. Les også den forrige teksten, Ingeborg Holmenes En bedre strømmetjeneste er mulig!, om bibliotekenes nye, gratis strømmetjeneste.

 



Din kommentar


Relatert

Searching for Sugar Man

Blogg: Detroit-baserte Sixto Rodriguez utga en singel og to LP-er i tidsspennet 1967 - 1973. De floppet fullstendig. Ja, bortsett fra at de etter hvert solgte til platinum i Sør-Afrika - og Australia … Musikkdokumentaren Searching for Sugar Man (Malik Bendjelloul, 2012) forteller historien om to sørafrikanske fans’ jakt etter Rodriguez, en underholdende historie mer fantastisk enn de fleste fiksjonsfilmer.

Går det bra til slutt? Når virkeligheten blir som på film

Blogg: Hvilken rolle kan fiksjon ha i krisetider? Skal den vise oss virkeligheten, eller gi oss et sted å drømme oss til en lykkelig slutt? Ingrid Rommetveit ser nærmere på filmer som Lidenskapens vinger og It’s a Wonderful Life for å se hvor film, fortellinger og virkelighet møtes.

Har MUBI tatt for mye Møllers Tran?

Blogg: Ingen over, ingen ved siden. Men det gir et støkk når arthouse-strømmetjenesten MUBI nå legger mindre vekt på sin unike kuratering. I bloggserien «Filmkultur i krisetider» ser Cato Fossum på MUBIs nye biblioteksfunksjon.


Fra siste Z

Bølger og demoner – naturkrefter i norsk film

De fleste vil enes om at den norske naturen har en sentral plass i den norske folkesjelen. Vi bor tett på den – selv urbane mennesker som bor midt i en av våre få storbyer, har kort vei til store naturområder. Men hvilken plass har den i norsk film? | kun utdrag

Stakkars Oslo

Forfall, betong og voksesmerter i hovedstaden. Einar Aarvig får hjelp av en regissør og en kunsthistoriker til å forstå Oslo i februar 1990 og i dag. | kun utdrag

Stedene snakker: Et knippe filmanbefalinger

I det følgende har jeg plukket ut et lite knippe filmer som på hvert sitt vis benytter omgivelsene til å omslutte tilskueren i stemningstablåer, eller til å kommentere filmenes underliggende problemstillinger – enten gjennom natur, arkitektur eller andre romlige utsnitt. | kun utdrag


Fra arkivet

Kristos siste fristelse – en samtale fra Undergrunnen til Miraklet

Z #2 2004: Arild Kristo, mannen som er det nærmeste man kommer en myte i norsk film, snakker i dette intervjuet om sitt liv og levnet i det norske filmproduksjonsmiljøet. Ikke så mye å skrive om skulle man kanskje tro; mannen har bare laget to kortfilmer og én langfilm. Tro om igjen: Historien strekker seg fra 60-tallet og helt frem til i dag. | kun utdrag

Moguler på kreditt eller: Da gutta fra Golanhøydene ville erobre globusen…

Z #2 1995: Er historien om filmselskapet Cannon også historien om en av filmkunstens store tapte muligheter? [...] | kun utdrag

Birken med kjøttøks

Z #2 2016: Actionscener, snø og skjegg holder internasjonal klasse. Replikker, spill, kvinneroller og regi holder ikke mål. | kun utdrag