En bedre strømmetjeneste er mulig!

I serien vår «Filmkultur i krisetider» gir Ingeborg Holmene terningkast 5 til folkebibliotekenes nye, alternative strømmetjeneste Filmoteket.no.

Folkebibliotekets nye strømmetjeneste Filmoteket fyller en nisje der de rendyrker en type filmkultur som i tiltagende grad synes å nedprioriteres av NRK og de store kommersielle strømmetjenestene. Undertegnede triller et aspirerende terningkast 5 til den nye norske filmstrømmetjenesten – og mener Filmoteket er et høyst relevant bidrag til en kvalitetsbevisst formidling av filmkultur i karantenetider.

Strømlinjeformede strømmetjenester

I løpet av det siste tiåret har Netflix vist seg suverent best i klassen på strømmeserier og strømmefilm.[i] HBO kan på sin side lene seg på et knippe filmatiske kvalitetsserier fra 2000-tallets gullalder: Den tidligere tv-kanalen – som også er kjent for å markedsføre seg mot USAs kulturbevisste middelklasse – viser fortsatt muskler om man dømmer etter årets Emmy-utdeling.

NRK har på sin side vist i løpet av 2010-tallet at de er beredt på å ta opp konkurransen i det unge transmediasegmentet. I sin innovasjonstrang har den erfarne allmennkringkasteren «skam»-løst kopiert Netflix og HBO sitt design for hedonistisk serietitting; med innebygd autoplay av neste episode – mens filmstrømmetjenesten MUBI så vidt har hodet over vannet i et internasjonalt nisjemarked for cinéfile. [ii]

I den andre enden av spekteret finner man den nylanserte strømmetjenesten Disney+ som forsøker alle triksene i boka for å resirkulere amerikanske filmnostalgitripper, i en blåkopi av Netflix’ brukergrensesnitt fra sent 2010 tall: Et design NRK, Amazon prime, Apple + og blockbuster.no, også like skamløst, har hentet inspirasjon fra (brukergrensesnittet er det brukeren navigerer i for å få tilgang til innhold).[iii]

Hva har lille, nystartede Filmoteket å stille opp med i denne strømmekrigen?

Et mer kvalifisert filmutvalg

Illustrasjon 1: Anbefalinger fra bibliotekarer på Filmoteket

 

Den nye strømmetjenesten Filmoteket.no har potensiale til å revolusjonere det digitale visningsvinduet for en mer variert filmformidling til et filminteressert, norsk publikum. Filmutvalget på Filmoteket – valgt ut i regi av de norske folkebibliotekene – har ført til en mer kvalitetssikret, interessant og ikke minst en mer synlig filmkuratering av norske, europeiske og internasjonale titler. Hvis man vurderer filmoteket.no som en «betaversjon» – noe en så nystartet tjeneste kanskje uansett bør vurderes som, blir jeg imponert over hva de har fått til.[iv]

Wild Rose, RBG, Løvetannbarn og Meeting Gorbatsjov var noen av titlene jeg oppdaget på Filmoteket. Følelsen av å finne det man ikke allerede visste man ville ha – men på samme tid ble desto mer lykkelig av å «tilfeldigvis snuble over» – var en av brukeropplevelsene jeg «gjenoppdaget» da jeg testet Filmoteket tidligere i høst: filmer som nettopp klarer å gi deg den aha-opplevelsen de store strømmgigantene ikke så ofte «bjuder på».

Folkebibliotekene har blitt med på Norgesfilms lag når det gjelder både utvalg og anbefalinger av filmer – et lurt grep for å formidle en mer variert filmkultur til «vanlige norske mediebrukere». Filmoteket har også en mer synlig og kvalitetssikret formidling av alternativ film via menyen for anbefalte filmer. Disse anbefalingene er både synlig øverst på startsiden, og under fanen for «inspirasjon» (se illustrasjon 1). Designet og brukergrensesnittet er videre både betraktelig bedre, og mer tidsriktig, enn andre strømmetjenester utviklet på oppdrag av Norsk filminstitutt som Filmarkivet.no og Filmrommet.no. [v]

Når man vurderer Filmoteket.no som en tjeneste under opprulling (beta-versjon), er den klart bedre på å formidle en mer variert film-meny til folk flest. Og det er særlig innholdet under fanen Inspirasjon som skiller seg ut på en forbilledlig måte.

Minimalistisk

Visuelt fungerer også det minimalistiske utrykket – og fargespillet med oransje og hvit tekst mot sort bakgrunn – godt, og bidrar til at Filmoteket stilsikkert også skiller seg fra andre mer kommersielle strømmetjenester for film og serier. Det er også et lurt grep at Filmoteket på samme tid både imiterer andre tjenester sin strømlinjeformede måte å organisere menyer på – med 5 bilderuter på rad og lite tekst på startsiden – og samtidig rendyrker formidling av film snarere enn serier[vi]

Da får det la gå at den øverste rubrikken på startsiden formuleres noe omstendelig: «Velkommen til filmoteket – les mer her om hvordan du kan komme i gang med tjenesten her» i stedet for å bare si: «Se film her», «logg inn» eller «logg inn for å se film» o.l.

Knapphetsgoder som kreativ begrensning

På Filmoteket kan du dessverre bare se fire filmer i måneden. Dette viste seg i mitt tilfelle – noe overraskende – å være en kreativ begrensning. Når ikke alt innhold er tilgjengelig til enhver tid, ble det viktigere hvilke filmer som ble valgt; og dermed også lettere å motivere meg til å lage filmlister og velge innhold jeg ikke kan se andre steder. Det fungerte som en fin måte å sortere og prioritere, i tillegg til at det var gøy å sette opp lister over de filmene jeg faktisk har lyst til å bruke tiden min på.

Filmoteket er en portal der filmer igjen føles som et knapphetsgode – og derfor oppleves valget av dem som mer verdifullt. Denne bruksverdien er sannsynligvis utilsiktet fordi begrensningen er knyttet til økonomiske prioriteringer i det kulturpolitiske feltet. Til tross for dette vekket begrensningen med fire filmer i måneden en nostalgisk måte å forholde seg til film på – en erfaring jeg nesten hadde glemt i strømmingens tidsalder.

Interaktiv filmformidling <3

Illustrasjon 2: Brukervennlighet på Filmoteket <3

 

Det beste med å utforske på Filmoteket – og som jeg mener strømmetjenesten kan tjene på å videreutvikle – er listen over favoritter som du kan markere med et <3. Alle titler du gjør dette med, legger seg da på «favoritter» under fanen «Min side». Funksjonen ligner slik sett også på den nyopprettede strømmeportalen for filmfestivalen i Bergen, BIFF+, der man også kan legge filmer i «listen min», som en del av «festivalplanleggeren».

Alle nye tjenester – uansett imponerende design, og fantastisk innhold – er imidlertid helt avhengige av å utvikle tjenesten i samarbeid med brukerne, og videreutvikle tjenesten i dialog med disse. I en datafaglig sammenheng betegnes dette som problemet med kald start. Hvordan forbedre betaversjonen, når man mangler det helt essensielle: Aktive brukere?

Etter å ha laget en liste over 20 filmer som jeg hadde lyst til å se – det vil si filmer som jeg ikke har sett på lenge, eller gikk glipp av på kino – hadde jeg umiddelbart lyst til å dele denne listen med venner og familie: Så vi kan se filmene sammen, eller diskutere dem senere. Hvorfor ikke opprette en fane for «venner», «deling» eller «følgere» i filmotekets startside, der man kan velge å legge til ulike versjoner av brukernes filmlister? Å lage en knapp eller andre typer funksjoner der man kan gjøre dette på en tiltalende måte, vil også være en måte å synliggjøre selve tjenesten til flere.

Til forskjell fra BIFF+, der filmene da legger seg øverst på startsiden i velkjent Netflix format, så «gjemmer» nemlig favorittlisten <3 til Filmoteket seg under fanen «min side». Dette virker unødvendig arkivarisk – at den eneste «personaliserte» funksjonen oppsummeres et sted som ikke ligger mer synlig i startmenyen – selv om det på et vis er fint at Filmoteket.no ikke kun er en blåkopi av Netflix sitt brukergrensesnitt.

Filmens svar på Spotify?

Filmoteket har ingen forutsetninger for å «vinne strømmekrigen», men nettopp en mer gjennomtenkt struktur for deling av filmkultur kan skille Filmoteket fra andre filmportaler og de større strømmetjenestene. Filmoteket kan rendyrke den nisjen de er, og fronte en annen type profil ved å legge om til et alternativt brukergrensesnitt: En mer interaktiv meny der mediebrukerne – med deres samtykke – også kan bli ambassadører for tjenesten.

Ved å bygge inn enkle funksjoner der filmentusiaster og andre spesielt interesserte kan dele og eksportere lister over filmer – a la delbare spillelister på Spotify – tror jeg folkebiblioteket har mye å tjene på denne måten å skape engasjement for tjenesten. I og med at det ikke virker som om det er satt av store midler til å promotere tjenesten – utover det å informere om den via Deichmans nyhetsbrev – er det også lurt å tenke mer i denne retningen [vii]

Funksjonen for «lignende filmer» er ellers fint at de har med – selv om det kan virke som treffsikkerheten er litt preget av hvilke filmer man allerede har søkt på. Jeg oppdaget selv noen fine filmer via denne funksjonen, deriblant Werner Herzogs Meeting Gorbatsjov, etter å ha sett en film om RBG.

Fremmedgjørende «fremmedspråklig»

Det er imidlertid også nødvendig å komme med en berettiget kritikk av noen av kategoriene Filmoteket opererer med. Her tenker jeg særlig på introduksjonen til prisvinnende internasjonale filmer, som tjenesten kan jobbe mer med å både fronte og spisse formidlingen av.

For det kan virke som det har kommet med noen uheldige «følgefeil» fra folkebibliotekenes hovedkategorier fra de fysiske DVD-samlingene til Filmoteket – som kategorien «fremmedspråklig». Når nesten samtlige filmer plassert under overskriften «fremmedspråklig film» er prestisjefulle filmer, anerkjent ved en rekke internasjonale filmfestivaler, virker det noe fremmedgjørende å kalle det for fremmedspråklig. Hvorfor ikke istedenfor spille på mediebrukernes nysgjerrighet og kalle de for «skjulte skatter», «filmperler» eller rett og slett bare «prisvinnende iransk, fransk, samisk, argentinsk, kurdisk eller japansk film»?

Navigere i alt virvaret

Vi trenger en god og variert filmformidling på digitale plattformer – plattformer som ellers ofte er drevet av sterke kommersielle hensyn, og her ønsker jeg folkebibliotekets digitaliserte assistanse til å navigere i alt virvaret som er tilgjengelig på nett. For problemet er ikke tilbudet av filmer og serier som kommer – bokstavelig talt – i en strøm mot oss, utfordringen er å gjøre oss klare for å ta mer aktive og kvalifiserte valg.

Filmoteket.no bør være et rom for å promotere prisvinnende norske og internasjonale spillefilmer og dokumentarer, som fortjener en «second run». Da blir det noe tannløst av Filmoteket med den usorterte kategorien «Norsk film». Hva med kategorien: «prisvinnende dokumentarer 2010 tallet», eksempelvis med filmene Røverdatter, Drone og Nowhere to hide?  Eller hva med kategorien: «Filmer av prisvinnende norske regissører», med et eksklusivt utvalg av for eksempel Dag Johan Haugerud, Iram Haq, Jorunn Myklebust Syversen og Joachim Trier sine filmer?

Filmoteket kan også vurdere å gå enda lengre, og vie norske nyskapende regissører en egen fane – og da gjerne en som rullerer avhengig av aktualitet. Eksempelvis: «Filmer av Dag Johan Haugerud/Iram Haq/ Jorunn Myklebust Syversen» når de nettopp er nominert til en pris?  Eller av «Det beste av Anja Breien» i anledning hennes 80-årsdag?

Guilty pleasures?

Når Norgesfilm skal videreutvikle tjenesten i samarbeid med folkebibliotekene, håper jeg at de gjør noe mer ut av sitt offentlige mandat. Det er viktig at aktørene tydeliggjør nisjen Filmoteket skal fylle: Å dyrke en kreativ formidling av en mer variert film-meny, som skiller seg klart fra de kommersielt orienterte tjenestene. Å legge opp til at mediebrukernes aktiviteter på ulike måter synes i filmportalens design er et grep filmoteket.no bør vurdere å benytte seg av.

Hvis man er redd for eskapistisk mediebruk, finnes det også grep man kan ta for å unngå at «mest sett» kategorien blir et sted for «guilty pleasures». Filmoteket kan eksempelvis invitere til kollektivt synlige brukergenererte lister, der folk setter opp de titlene på Filmoteket som de har lyst til å se over tid. Som nevnt kan det godt tenkes at denne formen for Spotify-lignende-offentlige lister vil fungere aspirerende, og speile noe annet enn de valgene vi tar når vi ligger slitne på sofaen og har akutt behov for filmatiske dagdrømmer og avledende serier på autoplay.

Når det er sagt, så håper jeg også at Filmoteket introduserer en kategori for «guilty pleasures» – kanskje under en fane som brukerne kan bidra til å sortere. LOL med Miley Cirus – som lå under «nypubliserte» i september – tror jeg kan være en verdig kandidat.

… og alt gratis!

Det blir spennende å se hvordan det går med de alternative norske filmfestivalene BIFF & Film fra Sør, når de også lanserer en digital strømmevariant i løpet av høsten 2020. Til forskjell fra Filmoteket er det allerede tydelig at festivalene jobber bedre med å «coine» mer fristende kategorier for alternativ film i samlebegrepene, som i BIFF+ sin meny: Asiatiske perler & Amerikansk indie, eller Film fra Sørs satsning «sørkoreansk, iransk og arabisk film».

Den største forskjellen mellom Bergens og Oslos nisjefestivaler og Filmoteket, ligger i mandatet og formålet til festivalene og filmoteket. Filmoteket skal være en gratis formidlingstjeneste for mer variert «film til alle».

I en digitalisert virkelighet som tynges ned av at folk (les: målgrupper) sorteres og kurateres inn i ulike ekkokammer og filterbobler[viii], vil Filmoteket – en alternativ strømmetjeneste som er åpen og gratis for alle – ha potensial til å være et reelt kulturpolitisk og samlende prosjekt. Det eneste som gjenstår er å være innovativ nok og ha tilstrekkelige ressurser til å nå disse «alle».

Historisk mulighet for formidling av en mer variert, digital filmkultur

Lanseringen av Filmoteket.no i det kriserammede året 2020 er et historisk øyeblikk der kulturpolitiske myndigheter bør kjenne sin besøkstid. Skal filmoteket.no lykkes er det et akutt behov for at Filmoteket snarest bevilges et større, øremerket promoteringsbudsjett som gjør norske mediebrukere oppmerksom på at tjenesten eksisterer.

For det er viktig å være både synlig og tydelig på hvilken rolle Filmoteket skal fylle i formidling av en levende, aktuell filmkultur til folket: Å tydelige markere at Filmoteket som en alternativ, fristende og utfordrende nisje – en nisje som ikke allerede er kapret av andre typer dominerende strømmetjenester for film og serier i det norske markedet – og som er tilgjengelig og gratis for alle.

Denne teksten er en del av en større Z-bloggserie som vi har valgt å kalle Filmkultur i krisetider. Her inviterer vi utvalgte stemmer til å reflektere rundt hvordan vi ser film i vår tid, og hva slags fortellinger det er verdt å snakke om. Serien er støttet av Fritt ord og Kulturrådet. Les også den forrige teksten, Cato Fossums: A girl and a gun.

Noter:

[i] «Strømmefilmer» er en betegnelse som gjerne brukes i negativ forstand om Netflix sine egenproduserte filmer: Eksempelvis i Filmfrelst podcastepisode om Kaufmans film I am thinking of ending things. Netflix kritiseres i nevnte podcast for å gi «for frie tøyler» til anerkjente regissører som Kaufman og Scorsese.

[ii] MUBI har også tidligere blitt kritisert i Z’s «Filmkultur i krisetider» for å gå på akkord med sin originale ide til alternativ kuratering av film. I sin trang til å ekspandere, spør Z sin skribent Cato Fossum om MUBI har tatt for mye møllers tran?

[iii]jf. medieforsker Anja Nylund Hagen sin omtale om strømmetjenester på SNL: Brukeren får tilgang til innholdet i tjenesten gjennom et brukergrensesnitt som forvalter ulike framgangsmåter for å finne, lagre og navigere i innholdet.

[iv] «Betaversjon» er en måte å lansere en digital tjeneste der man får testet ut brukergrensesnitt med førstegangsbrukere. NRK har eksempelvis gjort dette med egne nettsider samt Yr.no, slik at de får testet hvordan nettsidene fungerer i samspill med brukere før tjenestene lanseres bredere. NB:Norgesfilm definere ikke filmoteket.no som en betaversjon.

[v] Filmbib.no for norske kortfilmer og dokumentarer er i denne sammenhengen et hederlig unntak. Det utelukkende norske utvalget av filmer gjør imidlertid nisjen relativt smal.

[vi] I etterkant av at denne omtalen ble skrevet, har Filmoteket imidlertid også introdusert on-demand tjenester også for serier

[vii] I e-post kommunikasjon med kommunikasjonssjef Deichman, Jørn Johansen, opplyser han om hvordan biblioteket har satt av midler til å promotere filmoteket.no på følgende måte: Deichman bruker generelt lite på spons av innlegg/poster. Vi brukte noe i første fase etter koronastengingen, blant annet for å fokusere på ulike digitale tilbud/tjenester siden bibliotekene var fysisk stengte. Vi har imidlertidig gode muligheter til å spre enkelttjenester, som i nyhetsbrevet som går ut til ca 270 000 lånere (cirka månedlig). Om vi i fremtiden åpner for at lånerne kan velge fra en meny av informasjon, kan f. eks. filminteresserte få mer informasjon i nyhetsbrevet enn de som ønsker mest om faglitteratur f.eks.

[viii] For de som er spesielt interesserte, se Parisers definisjon av filterbobler i mye refererte TED-foredraget: «Beware of the filterbubbles»:https://www.ted.com/talks/eli_pariser_beware_online_filter_bubbles?language=en



Din kommentar


Relatert

Har MUBI tatt for mye Møllers Tran?

Blogg: Ingen over, ingen ved siden. Men det gir et støkk når arthouse-strømmetjenesten MUBI nå legger mindre vekt på sin unike kuratering. I bloggserien «Filmkultur i krisetider» ser Cato Fossum på MUBIs nye biblioteksfunksjon.

Går det bra til slutt? Når virkeligheten blir som på film

Blogg: Hvilken rolle kan fiksjon ha i krisetider? Skal den vise oss virkeligheten, eller gi oss et sted å drømme oss til en lykkelig slutt? Ingrid Rommetveit ser nærmere på filmer som Lidenskapens vinger og It’s a Wonderful Life for å se hvor film, fortellinger og virkelighet møtes.

Den arketypiske jentehelten

Blogg: Vi har lett for å kalle dem guttejenter. Disse modige, sårbare jentene som utsettes for ekstraordinære omstendigheter på film, gjerne i post-apokalyptiske scenarier. I vår nye bloggserie «Filmkultur i krisetider» ser filmkritiker Øyvor Dalan Vik i sin tekst på filmer som kinoaktuelle Light of my Life.


Fra siste Z

Bølger og demoner – naturkrefter i norsk film

De fleste vil enes om at den norske naturen har en sentral plass i den norske folkesjelen. Vi bor tett på den – selv urbane mennesker som bor midt i en av våre få storbyer, har kort vei til store naturområder. Men hvilken plass har den i norsk film? | kun utdrag

Stakkars Oslo

Forfall, betong og voksesmerter i hovedstaden. Einar Aarvig får hjelp av en regissør og en kunsthistoriker til å forstå Oslo i februar 1990 og i dag. | kun utdrag

Stedene snakker: Et knippe filmanbefalinger

I det følgende har jeg plukket ut et lite knippe filmer som på hvert sitt vis benytter omgivelsene til å omslutte tilskueren i stemningstablåer, eller til å kommentere filmenes underliggende problemstillinger – enten gjennom natur, arkitektur eller andre romlige utsnitt. | kun utdrag


Fra arkivet

Norsk kortfilm fra vinter til vår?

Z #1 1987: «Kortfilm» er blitt et begrep. Men hva med begrepets innhold? Er den norske [...] | kun utdrag

Norsk film sett utenfra

Z #4 2010: Z har bedt to europeiske festivalledere, en redaktør og forfatter samt sjefen for Lincoln Centers filmseksjone i New York om å velge sine favoritter fra den norske filmhistorien. | kun utdrag

Kortfilm: Filmskole eller selvstendig uttrykk?

Z #1 1986: Filmfotograf Eric Arguillère diskuterer kortfilm og filmkunst. | kun utdrag