A girl and a gun

La Flor, Mariano Llinas 2018

 

I serien vår «Filmkultur i krisetider» ser Cato Fossum på den argentinske La Flor – et 14,5 timer langt visuelt kjærlighetsbrev til kinohistoriens sjanger- og B-filmer. Hvem tar utfordringen med å vise den på stort lerret i Norge?

Hvorfor lage en fjorten og en halv time lang film?

Det er forståelig, men likevel skuffende fantasiløst, at spørsmålet om spilletid har heftet ved mottakelsen av filmen La Flor – «Blomsten» – siden premieren i august 2018. Ja, den er over fjorten timer lang, medregnet innlagte pauser. Og sluttekstene alene varer i 40 minutter. Men her vi er nå, over syv måneder inn i koronatida, og tjue år inn i TV-serienes gullalder (eller var det lettmetall-alder?), hvor gjennomsnitts-seeren gladelig spanderer fjorten timer på nesten hva det skal være, burde vi heller spørre oss hva filmen bruker sin spilletid til å gi oss.

Eller for å holde oss til botaniske metaforer: Hva slags plante er La Flor?

Regissør Mariano Llinas dukker selv opp i starten av filmen og forklarer strukturen for oss. Sittende på en utekafé ved en bråkete motorvei tegner han opp en blomst på en papirserviett – med fire kronblader, et beger, og en stilk. Altså er det vi skal se, en film med seks deler, eller seks filmer i én: En B-film, en musikal, en spionthriller, et slags detektivmysterium, en remake av en kjent fransk film (som viser seg å være Jean Renoirs Partie de la campagne) og en 1800-talls eksperimentell periodefilm. Episodestrukturen gjør at La Flor skiller seg tydelig ut på mastodontfilmens slektstre.

La Flor, Mariano Llinas 2018

 

La Flor ruver ikke like høyt i skogen som Krig og fred, Napoéon og liknende storslagne epos, og har også lite til felles med den saktevoksende bregneskogen i slow cinema, som Bela Tarrs Satantango eller Lav Diaz’ From What is Before. Den kan minne litt om Jacques Rivettes tretten timer lange Out 1 – Noli me tangere, som også bruker sjangerfilm som utgangspunkt, men der Rivettes film har lange tagninger, og en kameraføring som gjør den til en slags filmet performance-teater, er La Flor mer klassisk i stilen. Til å være laget i 2020 er La Flor også grunnleggende uhipp: Her er ingen smarttelefoner, strobelys, tatoveringer, fomlete tenåringssex eller selvrealiseringskvaler. I stedet kan det virke som Mariano Llinas har funnet fram det gode gamle sitatet som Jean-Luc Godard gjorde berømt: «All you need to make a movie, is a girl and a gun.»[1] Det er den publikumsvennlige underholdningsfilmen som er grunnlaget for La Flor.

I arbeidet med filmen har Llinas stukket hånda ned i filmhistoriens verktøykasse, og brukt det han finner der med en beherskelse som andre regissører bare kan misunne ham.

La Flor, Mariano Llinas 2018

 

Et stjerneeksempel er starten av del én, hvor et imponerende effektivt tracking shot gjør oss kjent med filmens karakterer og fysiske univers på under to minutter. Sentralt i plottet står et havarert forskningsprosjekt, en hevnlysten mumie og en kannibalistisk katt. Vi har altså å gjøre med den typen lol-ete underholdningsfilm som Hollywood i mange år laget tretten på dusinet av, ifølge Llinas «med bind for øynene». Den B-filmaktige stilen har han gjenskapt ved å overdubbe mye av dialogen med overlegg, på en måte som får den til å høres billig ut. I tillegg er scenene, som så ofte ellers i La Flor, skutt på location med ett kamera på stativ – en selvpålagt begrensning som Llinas utnytter til fulle. I stedet for å klippe mellom ulike innstillinger, redigerer han tid og rom i kamera ved å panorere, skifte fokus og zoome inn og ut.

Også skuespillet er perfekt tilpasset sjangeren. La Flor bindes sammen til en helhet av at samme fire skuespillere bytter på hovedroller og sentrale biroller så å si gjennom hele filmen. Laura Paredes, Elisa Carricajo, Pilar Gamboa, og Valeria Correa spilte i samme teaterkompani da Llinas ble kjent med dem i 2006, og det kreative samarbeidet mellom regissør og skuespillere framstår som drivkraften og kjernen i hele prosjektet. I filmens tre første deler spiller de karakterer som er skåret ut i papp snarere enn å være hele mennesker – god eller ond, sint eller melankolsk, pratesjuk popstjerne eller stum leiemorder. Dette krever en ditto rett-fram og dønn seriøs spillestil, noe de alle fire klarer med glans. I spionthrilleren i del tre leverer de hardkokte one-linere ut munnviken, Humphrey Bogart style, før de uanstrengt veksler om til mitraljøse-dialog i starten av del fire, hvor de i en meta-screwball-komedie går til angrep på regissør Mariano Llinas utkledd som ridende kanadisk politi. Ingenting å si på allsidigheten i prestasjonene!

La Flor, Mariano Llinas 2018

 

Den tydelige inspirasjonen fra klassisk fiksjonsfilm skiller La Flor ut fra det meste annet av argentinsk film. Fra slutten av 1990-tallet opplevde filmbransjen i Argentina et kraftig kunstnerisk oppsving, anført av regissører som Pablo Trapero, Lucrecia Martel, Adrián Caetano og Lisandro Alonso. Oppildnet av finanskrisa som rammet landet rundt årtusenskiftet ønsket den nye generasjonen av uavhengige filmskapere å fokusere på samfunnets marginaliserte og utstøtte. Det gjorde de på minimale budsjetter, i en form som ofte visket ut grensene mellom fiksjon og dokumentar, og hvor det å vise fram noe autentisk var viktigere enn å skape en avsluttet fortelling.

La Flor er også en lavbudsjettfilm, men den er likevel laget i klar opposisjon til den rådende realismen og naturalismen i argentinsk film. Det er fiksjonen i seg selv – historien, fantasien og galskapen den fører med seg – som opptar Mariano Llinas, ikke det å sette en agenda eller være del av en større offentlig samtale.

La Flor, Mariano Llinas 2018

 

Betyr dette at La Flor er et publikumsfrieri i fiksjonsform? Et velstelt rosebed med klart definerte episoder, en fjorten timer lang underholdende sjangerfilm-kavalkade? Absolutt ikke. Som produksjon er filmen et sideprosjekt, laget over en tiårsperiode innimellom betalte oppdrag for både regissør og skuespillere. Denne friheten bruker Mariano Llinas til å gjøre det han vil – og det innbefatter en utforskning av fiksjonens tålegrenser. I de fire første kapitlene går han bevisst inn for å nekte publikum noen tilfredsstillelse på handlingsplanet, og spionthrilleren som utgjør del 3 er til tider en tålmodighetsprøve. Over fem timer, i en fortelling som hopper fram og tilbake mellom kontinenter, med et virvar av undertitler, spiller Paredes, Carricajo, Gamboa og Correa fire ulike hemmelige agenter under den kalde krigen på 1980-tallet. Heller enn å samle trådene virker det som filmen er opptatt av å drøfte det ideologisk strømlinjeformede i spionsjangeren, med mye politisk undertekst som gikk meg hus forbi.

Også kapittel 4 er temmelig innfløkt. Den er en selvrefleksiv metafilm, hvor regissørens alter ego gir skuespillerne sparken og i stedet blir besatt av å filme trær. I jakten på en helt bestemt og spesiell tresort forsvinner han sporløst, og en privatdetektiv tar saken med å forske i regissørens etterlate notatbøker på jakt etter den skjulte «meningen» med hans prosjekt – en metafor for Llinas egen cinematiske sjølgransking underveis i prosjektet. Kapittelet munner ut i en av La Flors vakreste sekvenser: En slags best-of-montasje med glimt fra filmen og diverse bakom-materiale, hvor regissøren i voice over erklærer sin store kjærlighet til sine fire hovedrolleinnehavere. «Jeg tilber disse skuespillerne», sier Llinas, i det som framstår som en nøkkel til verket som helhet: Det handler ikke om den store, grandiose fortellingen, men om de små øyeblikkene i et felles kunstnerisk motstandsprosjekt.

La Flor, Mariano Llinas 2018

 

Scenen er også en nøkkel til selve opplevelsen av å se filmen. For til sammen byr La Flor på nok enestående vakre øyeblikk til at tida det tar å se hele filmen, er verdt det: De morsomme og utrolig fengende originalskrevne sangene i musikaldelen i kapittel to; en fantastisk overblending til en togreise gjennom en snøkledd Sibir i starten av kapittel tre; en like fantastisk montasjesekvens i slutten av samme kapittel hvor de fire agentene kryssklippes med ulike malerier av impresjonisten Edouard Manet; og en pustberøvende scene i kapittel fem der kryssende kondensstriper fra en virtuos flyoppvisning blir et symbol på møtet mellom elskende par. Bare for å nevne noe.

Så hva sitter jeg igjen med etter La Flor annet enn fjorten og en halv timers tidtrøyte? Filmen når kanskje ikke helt opp til en annen episode-inndelt langspiller som ble lansert på omtrent samme tid, nemlig David Lynchs Twin Peaks:The Return. Men i likhet med Lynchs grense- og formatsprengende verk er det noe storslagent over La Flor. Ikke på grunn av spilletida alene, men fordi den tar mål av seg til å gjenoppdage filmens klassiske kommunikasjonsform med publikum: Å dyrke sine skuespillere som stjerner. Samtidig transformerer den filmens fortellermåte til et moderne kunstfilmspråk som tør å utfordre publikum på et helt annet vis. Slik sett er filmen både en filmhistorisk hyllest, et radikalt nybrottsarbeid – og den ultimate filmklubbfilmen.

La Flor, Mariano Llinas 2018

 

Selv så jeg La Flor over tre dager i juni. For cirka 200 kroner kan du laste ned filmen fra distributøren Grasshopper Films hjemmeside og se den i din egen stue. Den er nå også blitt tilgjengelig i biblioteket til abonnementstjenesten MUBI. Men La Flor er definitivt ment å ses på det store lerretet. Den hadde premiere på en av verdens modigste og mest anerkjente filmfestivaler, Locarno i Sveits, og har seinere blitt vist på festivaler som Rotterdam, New York og London. Så langt er den ikke vist i Skandinavia. Hvem tar utfordringen her i Norge? Det er naturlig å tenke på cinematekene, som har et spesielt ansvar for å forvalte filmarven, eller på Film fra Sør som har viet stor plass til argentinsk nybølge de siste 15 årene. Kanskje Bergen Internasjonale Filmfestival som i fjor startet en latinamerikansk filmfestival som sideprosjekt? Eller norske filmklubber? Oppfordringen er herved gitt.

[1]    Rett skal være rett: Godard har presisert at han hentet formuleringen fra den amerikanske regissøren D.W.Griffith, og sitatet falt slik: «’What do filmgoers want’, Griffith asked. ‘A girl and a gun.’ It’s to meet their wishes that I have made (…) Bande à part,a sure-fire story that will sell a lot of tickets.» Godard gjenbrukte sitatet i Histoire(s) de cinema.

Denne teksten er en del av en større Z-bloggserie som vi har valgt å kalle Filmkultur i krisetider. Her inviterer vi utvalgte stemmer til å reflektere rundt hvordan vi ser film i vår tid, og hva slags fortellinger det er verdt å snakke om. Serien er støttet av Fritt ord og Kulturrådet. Les også den forrige teksten, Ida Madsen Hestmans: Ekskursjonen til eksplosjonen

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon