Min Anja Breien

Hustruer, Anja Breien 1975

Tanker rundt Anja Breien, hennes filmer og kvinnelige filmskaperes kår i Norge de siste femti årene.

Å være en offentlig person som alle har en mening om må være ganske frustrerende. Om det skal filmskaperen Anja Breien en gang ha sagt at: «Alltid kommer det folk med pinne og skal strikke sjelen din». Helt klart en slitsom situasjon. Likevel vil jeg prøve å strikke litt om henne sånn helt uformelt her på Z-bloggen

Breien fylte i sommer 80 år og er blitt feiret med et omfattende festskrift og markeringer på Cinemateket i Oslo. Jubileumspublikasjonen (som vil bli sendt ut til Zs lesere med det kommende kortfilmnummeret) er redigert av tidligere direktør for Norsk filminstitutt, Jan Erik Holst, og er på hele 90 sider. Festskriftet inneholder utallige hilsener fra folk i filmbransjen og kulturlivet for øvrig, og gjennom en rekke artikler og intervjuer får vi et mangfoldig bilde av en stor norsk filmskaper.

For meg ble Breiens jubileum også en anledning til å se tilbake på mitt eget forhold til norsk film gjennom mer enn 50 år. Et kjærlighet/hat forhold der Anja Breien og hennes filmer går som en rød tråd. Min første store opplevelse med Breiens filmer var filmen 17. mai, en film om ritualer (1969). En kort og tilsynelatende enkel film der en 17. mai-seremoni på Akershus festning står i fokus. For meg oppsummerte filmen etterkrigstidens Norge fram til da, samtidig som den viste vei framover mot en ny tid. Jeg synes den har noen likhetstrekk med Breiens Hustruer som kom seks år seinere.

17. mai – en film om ritualer, Anja Breien 1969

Jeg likte også Vokse opp, filmen om Jostedalsrypa, jentungen som var den eneste overlevende i bygda etter svartedauen. Kortfilmen peker fram mot et annet høydepunkt i Breiens produksjon – Forfølgelsen (1981), om heksejakt i Norge. Sterke kvinner, og et mannsdominert samfunn som vil «sette dem på plass», er elementer i begge disse filmene.

Som så mange andre har jeg likevel Hustruer (1975) som personlig favoritt blant Breien-filmene. Denne filmen berørte i sterk grad veldig mange av oss som var unge på 70-tallet. Selv om filmen regnes som feministisk, som en «kvinnefilm», tror jeg også den talte sterkt til mange menn. For meg handler den like mye om mannsrollen som om kvinnerollen. Det opprøret jeg ser i den er også et opprør mot en stivnet, patriarkalsk mannsrolle som jeg, og mange andre på den tiden, sterkt ønsket å ta avstand fra. Hustruer var en film som satt Norge på verdenskartet etter en årrekke der norsk film var i strid med seg selv og verken vant fram kunstnerisk eller kommersielt.

De to neste filmene til Breien, Den allvarsamma leken (1977) og Arven (1979) var en skuffelse for meg der og da. Det lekende og uformelle fra Hustruer var erstattet av noe som liknet veldig mye på tradisjonelle borgerlige dramaer. Strengt tatt er de vel også det. I ettertid er det imidlertid lett å se filmenes kunstneriske kvaliteter, og ser man dem ikke kan jeg anbefale Dag Sødtholts nærlesninger av de to filmene på montages.no (Den allvarsamma leken, Arven). Begge filmene er også fremdeles tilgjengelige på DVD for de som ønsker å se. Etter Forfølgelsen har Breien bare fått laget fire spillefilmer til. Papirfuglen (1984), Smykketyven (1990) og to nye «Hustruer»-filmer (1985 og 1990). Alle kompetente filmer, men jeg innbiller meg likevel at hun ikke har fått ut hele sitt potensiale i disse filmene. Kanskje er det ikke mulig å finansiere de filmene Anja Breien burde ha fått lov til å lage?

Forfølgelsen, Anja Breien 1981

Heldigvis har det fortsatt vært mulig for Breien å lage kortfilmer, og mange av dem er uforglemmelige. Uten tittel (2005), basert på stillbilder, er sterk og tankevekkende. I Å se en båt med seil (2001) ser jeg paralleller til den greske filmregissøren Theo Angelopoulos (som gikk på den franske filmskolen samtidig med Breien). Filmen utforsker et minne, framstår som enkel og liketil, men eksellerer i visuelle grep. Den seneste Breien filmen jeg har sett er selvbiografiske Fra tyggegummiens historie (2012). Her er Breien tilbake til lekenheten og det upretensiøse som kjennetegnet den første Hustruer-filmen.

Selv om kvinnelige filmskapere er i håpløst mindretall i norsk filmhistorie, er det ofte deres filmer jeg husker best. Og ofte var det de kvinnelige regissørenes arbeider som ble mest omdiskutert, ja rett og slett omstridt. Nyskapende filmer, kontroversielle filmer, filmer som var viktige. På 1970-tallet var det bare fire kvinnelige filmskapere som fikk lage spillefilm i Norge: I tillegg til Breien finner vi Vibeke Løkkeberg (to filmer), Laila Mikkelsen (én film) og Nicole Macé (én film). Senere kom folk som Liv Ullmann, Bente Erichsen, Unni Straume, Eva Dahr, Eva Isaksen og Caroline Frogner til. Fra slutten av 80-tallet laget flere kvinnelige regissører gode barne- og ungdomsfilmer. Samtidig åpnet kortfilmen seg som et nytt rekrutteringsmedium for filmskapere av alle kjønn. I dag har Norge minst like mange gode kvinnelige regissører som mannlige. Mange er helt i verdenstoppen både med kortfilm og dokumentarer. Om det ikke lages like mange filmer av kvinner som av menn i dag er det ikke manglende kompetanse hos kvinnene som er årsaken. Det var det vel forresten ikke tidligere heller. Fram til 1960-tallet var jo de fleste norske filmfolk selvlærte. Anja Breien var faktisk den første norske kvinne med formell filmutdanning.

Hustruer III, Anja Breien 1995

Anja Breien har ikke bare hatt betydning for norsk film gjennom sine filmer. Hun har også hatt uvurderlig betydning som en forkjemper for filmkunstens plass i det norske samfunnet. For filmutdanning, og for visning av eldre film og nyere filmkunst i Cinematek og filmklubber. I høst ble hun velfortjent tildelt Filmklubbprisen for nettopp den delen av sitt virke. Breien har alltid stått opp for egne filmer og fulgt dem tett også etter premieren. Samtidig har hun pekt på hvor viktig det er for filmkulturen at både filmskapere og folk flest har mulighet for å se klassikere så vel som nyskapende filmkunst på et stort lerret slik filmene er ment å bli vist. Ikke mange filmskapere kjemper så mye for andres filmer som Anja Breien. En unik filmskaper som nettopp nå er i gang med et nytt selvbiografisk filmprosjekt, Mimreslalom. Skal man strikke sitt liv er det sikkert tryggest å gjøre det selv, men vanskelig å forhindre at også andre blander seg.

Stor takk til Anja Breien for alt hun har gjort og betydd for den norske filmkulturen de siste 60 årene!