Norge går under – om norsk katastrofefilm

Skjelvet, John Andreas Andersen 2018. Foto: Nordisk Film Distribusjon

 

I de nye norske katastrofefilmene slår til og med grunnfjellet tilbake mot menneskenes inngripen i naturen.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2020 Bestill nummeret



Relatert

Bølger og demoner – naturkrefter i norsk film

Z #4 2020: De fleste vil enes om at den norske naturen har en sentral plass i den norske folkesjelen. Vi bor tett på den – selv urbane mennesker som bor midt i en av våre få storbyer, har kort vei til store naturområder. Men hvilken plass har den i norsk film? | kun utdrag

Når verden går under på film

Z #2 2020: I dette korte essayet vil jeg gjerne reflektere over hva vi mener når vi snakker om «verdens undergang» på film. For det ser ut til å være en generell konsensus om at noe sånt eksisterer. Noen vil til og med gå så langt som å si at apokalypsen er spesielt egnet for lerretet, en egen genre.

Hva er cli-fi? Og hvorfor trenger vi det?

Z #2 2020: Fra The Day After Tomorrow til First Reformed – en introduksjon til klimafiksjon og hvordan genren har gått fra de store katastrofene til færre klisjeer. | kun utdrag


Fra siste Z

Kajillionaire – å fordrive ensomhet gjennom film

Livet til Old Dolio tar en brå vending idet hennes foreldre inviterer en fremmed kvinne inn i familiens svindlervirksomhet. | kun utdrag

«Det som ikke finnes på film, finnes ikke» – en samtale om skeiv sex på film

I dag drysser prisene over kritikerroste skeive filmer, og sex er skildret oftere og mer eksplisitt enn noen gang før. Kanskje var det derfor gjestene umiddelbart sa ja, til å prate om skeiv sex på film?  

Begjærets asymmetri

Sex og skeivhet i Fremmed ved sjøen. | kun utdrag


Fra arkivet

Malek Shafi’i – en dokumentarfilmskaper fra Afghanistan

Z #3 2006: Mens afghanske flyktninger sultestreiket utenfor domkirken i Oslo og norske kort- og [...]

Jeg er nyfiken, blå. Blue Velvet

Z #2 2011: I dag, 7. februar 2011, er det over ti år siden mitt forrige møte med Blue Velvet. Hadde den på VHS og så den på Cinemateket. Når jeg ser den igjen i kveld blir det for fjerde eller femte gang, tipper jeg. Men før jeg kommer så langt, tenkte jeg å dele det jeg husker, formidle hvilke minner som knytter seg til den blå fløyelen, hva som sitter igjen snaue tjue år siden vi satt i stua til mora til Arne, en alt for lys vårdag i 1992.

Det mørke speilet – Edith Carlmar og ‘Døden er et kjærtegn’

Z #1 1989: Den norske filmhistorien er ennå i stor grad uskrevet. Gjennom en serie artikler i Z gjør [...] | kun utdrag