Gjør kapitalismen deg nedstemt?

Den brysomme mannen, Jens Lien 2006.

 

Både «Gymnaslærer Pedersen» og «Den brysomme mannen» tar for seg hvor deprimerende det er å bo i et samfunn hvor det ikke finnes noe alternativ til kapitalismen. I kjølvannet av klima-, finans- og koronakrise virker kapitalismens meningsløshet større enn noen gang. Hvordan ser filmene fra 2006 ut med dagens blikk?

Jeg tror filmene Den brysomme mannen og Gymnaslærer Pedersen ville vise meg noe da jeg så dem som tenåring i 2006. Akkurat hva, har først gått opp for meg i ettertid: De tematiserte hvor depressivt det er å leve i vårt samfunn, men tilbød ingen anne utvei enn selvmordet. Slik videreførte filmene en dominerende ideologi som sier at det ikke finnes noe alternativ til en deprimerende kapitalisme. I dag lurer jeg på om den verdensanskuelsen var mer utbredt i 2006 enn den er nå? I så fall, ville filmene vært mer optimistiske om de ble laget i dag?

Ifølge den britiske kulturkritikeren Mark Fisher er det få som virkelig fortsatt tror på kapitalismen. Men, som han viser i sin bok Capitalist Realism (2009), er det heller ingen som tror det finnes noen alternativ. Margaret Thatcher påstod at «there is no alternative» (TINA) til kapitalismen, en frase Fisher mener oppsummerer ideologien han omtaler som kapitalistisk realisme. Fisher ønsket å utfordre en slag «realistisk» verdensanskuelse som får en til å tro at verden av i dag er den eneste mulige, en ideologi som er så utbredt at selv folk på venstresiden finner det lettere å forestille seg slutten på verden enn slutten på kapitalismen.

Følelsen av at fremtiden er satt på vent, at en fager ny morgendag ikke ligger klar for oss, ble for mange forsterket av koronakrisen. Plutselig ble alle planer satt på vent. Fremtiden som alltid lå der som en mulighet, ble erstattet med et evig nå, der hver dag er lik. Det følte i hvert fall jeg idet livet mitt ble redusert til hjemmet mitt. Men har ikke livet føltes på den måten lenge? Og har ikke paradoksalt nok nået i koronakrisen gjort at alle snakker om at alt nå er mulig, sammenlignet med pessimismen vi hadde fra før?

Gulag eller sosialdemokrati

Jens Liens Den brysomme mannen starter med Andreas (Trond Fausa Aurvåg), som står på en perrong. I bakgrunnen står et par og kysser følelsesløst med åpne øyne. Plutselig hopper Andreas foran toget. Kort tid etterpå blir han plukket opp av en bil i et ørkenlignende landskap. Sjåføren forteller at en leilighet står og venter på ham, det gjør også en revisorjobb. Andreas bærer den samme capsen og dressen som hovedpersonen i Wim Wenders’ Paris, Texas, en film som også handler om en mann som plutselig dukker opp fra intet uten hukommelse. 

I den norske varianten ankommer mannen et slags «perfekt» samfunn. Her sitter alle i grå dresser og drakter, og i lunsjpausen lener de seg over interiørmagasin og peker på interessante møbler. Andreas bor til å begynne med i en leilighet med 60-tallsmøbler, men flytter etter kort tid sammen med en kjæreste og pusser opp hjemmet til å se ut som et livsstilsmagasin. Hele filmen har i det hele tatt hentet estetikken fra slike magasin, og premisset i filmen er da også at noen av de smilende menneskene i interiørreklamene plutselig begynner å føle seg fremmedgjort.

I en scene tidlig i filmen står Andreas lent over et pissoar. «Jeg har drukket i hele kveld,» sier han «men det funker ikke.» En stemme fra en av båsene svarer ham uventet: «Det funker ikke, like klar i huet, helt forferdelig. Drukket opp hele lønninga, men like klar i huet. Hele poenget er borte. Jeg har prøvd alt, men det er ingenting som er godt.» Det kalde, kommersielle og karrierepregede sosialdemokratiet gjør karakterene deprimerte; her er alt regulert samtidig som alt menneskelig er fraværende.

Men Andreas og mannen fra toalettbåsen, Hugo (Per Schaanning), ønsker seg noe mer. Eller, de ønsker seg vekk. Hugo introduserer Andreas for sin plan, og filmen blir en slags Flukten fra Alcatraz. Der filmen tidligere har vist angrep på soveromsvegger i oppussingsprosjekt, slår Hugo og Andreas nå med slegge i en kjellervegg dag ut og inn, som om de vil slå gjennom selve grunnmuren i samfunnet. Men akkurat idet Andreas kommer ut av verden og inn til den andre siden, kommer politiet og stanser ham.

Etter en rekke selvmordsforsøk – som av en eller annen grunn aldri tar livet av ham – og altså et mislykket rømningsforsøk, slutter filmen med at vi ser Andreas sitte i baksetet på en bil som står parkert foran rådhuset. Ordføreren kommer til bilen og banker på vinduet. Som en sur tenåring vil han ikke se på henne når hun sier: «De aller fleste er fornøyd her, Andreas. Vi synes vi har en fin by. Vi har alt vi trenger. Folk er fornøyd. De aller, aller fleste er fornøyd, og det er vi stolt av.» Han blir så sendt vekk. Filmen slutter med at Andreas går ut et sted hvor det er snø og vind. Kanskje i en fangeleir i Sibir.

Paris, Texas, Wim Wenders 1984.

Gymnaslærer Pedersen og det etablerte

Ønsket om noe mer er også sentralt i Hans Petter Molands adapsjon av Dag Solstads roman Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. Filmen begynner med en optimisme i form av seksuell spenning. På toget til Larvik hvor en lektorjobb venter på ham, åpner Pedersen (Kristoffer Joner) vinduet for å ta en sigarett. Vinden får det røde skjørtet til en av damene på toget til å flagre, så han ser undertøyet hennes. Idet Pedersen tenker tilbake til denne tiden (hele filmen er et tilbakeblikk til 60-og 70-tallet, fra en lærer av i dag), sier han at det føltes som om livet virket åpent, alt lå klart for ham for å erobres.

På en fest med en av sine nye kolleger snakker Pedersen med en mann, som gir ham tips til hvordan han kan få seg et ligg. Men Pedersen sier at han ikke er på jakt etter «dame». Han vil gifte seg, «etablere seg», finne en kone, få barn og et hjem. Det gjør han også på bemerkelsesverdig kort tid. Han forelsker seg i bibliotekaren Lise, og etter en sexscene i skogen har de plutselig barn og leilighet. I en scene går Pedersen forbi en interiørforretning, hvorpå det eksakt samme interiøret fra forretningen dukker opp i leiligheten deres, en vektlegging av interiør som er slående lik den vi finner i Den brysomme mannen.

Men i likhet med Andreas, er ikke dette perfekte livet nok for lektor Pedersen. Og der Andreas fikk en partner in crime i Hugo, finner gymnaslærer Pedersen en like uventet kammerat. En av hans elever, Werner, foreslår i en av Pedersens første timer at det er noe autoritært med oppsettet av kateter og elevenes pulter. «Klasserommet» må endres, sier han, og får alle elevene og Pedersen med seg.

Som lærer i vår tid må Pedersen fortelle sine elever om den tiden da det virkelige skjedde ting i verden, og da slike ting kunne skje i en skoleklasse. Låten «Hög standard» av Peps blodsband kommer på, en sang som nettopp er en kritikk av kapitalismen, og bilder fra mai-oppgjøret i 1968 i Paris kommer på skjermen. «Hög standard / Va fan e hög standard? / Va ska du med bil och villa / När du mår så djävla illa», som det heter i sangen. 

Så er vi tilbake igjen i tid. Werner får Pedersen med i kommunistpartiet, og Pedersen begynner å selge avisen Klassekampen på gata, selv om det koster ham respekten fra de andre lærerne. Innen kort tid forelsker han seg i en kamerat i partiet, Nina Skåtøy (Ane Dahl Torp). Begjæret etter både partiet og Nina blir en fluktmulighet fra den trygge kjernefamilien og sosialdemokratiet, det Thorbjørn Jagland langt senere nettopp skulle kalle det norske hus.

Gymnaslærer Pedersen, Hans Petter Moland 2006.

Fantasi om sex og revolusjon

Filmens vendepunkt er imidlertid ikke overgangen fra konformitet til kommunismen. Klimakset kommer heller idet Pedersen kommer, igjen ute i skogen, men denne gangen med Nina. Pedersen er til å begynne med for kald, men Nina sier til ham: «Alt er mulig her i verden, hvis mennesket bare reiser seg opp» (et utsagn som eksemplifiserer at det politiske i filmen alltid har et komisk skjær over seg). Idet han kommer, sier Pedersen at han skulle ønske hans kone Lise hadde opplevd det. Filmen gir ikke særlig informasjon om Nina blir sjalu på kona hans eller ikke, men utsagnet får henne i hvert fall til å «angi» dem til partiet, si at det har skjedd utroskap, noe som er imot partiets regler. Vendepunktet handler ikke bare om den revolusjonære kjærligheten, men også at Nina blir mer og mer politisk, og innen kort tid blir hun den første i deres partienhet som selvproletariserer seg. En gang hjalp hun syke mennesker som lege, nå skal hun hjelpe partiet med å forsøke å verve arbeidere i sin nye jobb som syerske på en fabrikk.

Tapet av romansen med Nina markerer i mindre grad klimakset og mer antiklimakset i filmen: Den økte aktiviteten i partiet og den parallelle nedgangen i kjærligheten mellom Nina og Knut fremstilles som begynnelsen på det tragiske. Sex og revolusjon går an, men bare revolusjon gir tristesse. 

Det er kanskje det nærmeste vi kommer filmteoretikeren Robert Sklars definisjon av fantasi i boken Movie-Made America: «a way of pleasing audiences with glimpses of the forbidden or impossible without upsetting conventional values or beliefs: in short, the finely honed mass-media skill of having it both ways». For Sklar er fantasi en måte filmskapere kan tilby «satisfaction without transgression». Her får vi delta i nytelsen opprøret medbringer, men ikke overskridelsen det kan lede til, et alternativ, et nytt samfunn. Du må gjerne drømme, skriver Sklar, men aldri realisér det. Som Gymnaslærer Pedersen så tydelig viser, det gjør deg for det første bare komisk urealistisk som den fomlende lektoren, men for det andre, depressiv: Ikke bare i form av Pedersens ensomhet idet Nina har forlatt ham og han «bare» har partiet igjen, men mest brutalt i form av Ninas egen historie.

Gymnaslærer Pedersen, Hans Petter Moland 2006.

Det finnes ingen alternativ (annet enn døden)

Nina klarer ikke å overbevise en eneste på fabrikken hvor hun jobber til å bli med i partiet. Og Klassekampen har hun bare klart å få én til å abonnere på. I en scene hvor Pedersen sier at Nina ville vise ham noe, som han ikke skjønte der og da, men som først har gått opp for ham i ettertid, tar hun ham med til denne ene personen hun overbeviste til å abonnere på den politiske avisen. Hun har imidlertid sluttet på fabrikken hvor Nina fremdeles jobber, så det er en stund siden de har møttes. Når Nina møter henne igjen, viser det seg at hun til og med har sagt opp abonnementet sitt. Rett etter besøket tar Nina livet sitt. Hun klarer ikke å få med seg andre til å endre verden, og dette er det tragiske hun forsøker å vise Knut. 

Brysomme Andreas vil bare vekk, Nina vil imidlertid forandre verden – så årsaken til hvorfor de blir triste er ulik. Det triste i Den brysomme mannen er mennesker som ikke bryr seg, det triste i Gymnaslærer Pedersen er vanskeligheten med å få med seg mennesker på forandring. Men der filmen på seriøst vis kunne tematisert det tragiske i en slik situasjonen, er konklusjonen den trekker heller at politisk aktivitet i seg selv er deprimerende. Du sitter ikke igjen med en følelse av at en annen verden er mulig, tvert imot.

Dermed omhandler begge filmene, om enn på ulikt vis, det Mark Fisher kalte den kapitalistiske realisme. Og det er interessant å merke seg at Fisher selv mener depresjon er en særdeles viktig effekt av den realismen såvel som kapitalismen. Fisher selv vektla blant annet hvordan det britiske helsevesenet bruker mest penger på å kurere depresjon, en sykdom han mener kapitalismen skaper gjennom å presse frem individualisme og konkurranse. Det kapitalistiske samfunnet klarer imidlertid ikke å kurere depresjonen, fordi problemet identifiseres hos individet og ikke i et sykt samfunn. Kapitalismen kan heller ikke kan tilby et annet samfunn, en annen fremtid som bryter med denne depressive individualiteten.

At et deprimerende samfunn skaper deprimerende borgere er nettopp hva den danske litteraturkritikeren Mikkel Krause Frantzen argumenterer for i sin bok En fremtid uden fremtid (2018). «Man kan kende et samfund på dets sygdomme» hevder Frantzen, «og den dominerende i dag er depression.» Danmark, påpeker Frantzen, omtales både som verdens lykkeligste land og verdens mest deprimerte land. Eller som hip hop-artisten Nikoline sang i sangen Danskhed det samme året: «Og danskerne har det psykisk svært / Verdens lykkeligste folk på lykkepiller». Der Danmark, som Norge, er et land hvor en alternativ fremtid i form av sosialisme er forlatt til fordel for et markedssamfunn, er nettopp et av de fremste symptomene på å være deprimert mangel av evne til å forestille seg en fremtid, skriver Frantzen: fremtiden finnes simpelthen ikke.

Gymnaslærer Pedersen, Hans Petter Moland 2006.

Reaksjonær eller progressiv melankoli?

Hva så med fortiden? Da filmen Gymnaslærer Pedersen kom, leste Anders M. Gullestad den som et uttrykk for «ostalgi», et portmanteau av øst (altså Sovjet eller Øst-Tyskland) og nostalgi, altså et savn etter sosialismen. I Morgenbladet skrev han:

«Ostalgien fortoner seg dermed som et mulig svar på spørsmålet om hva som skjer med vår vilje til å arbeide for endring når vi befinner oss i en situasjon det tilsynelatende ikke finnes alternativer til: På den ene siden inngår fenomenet som et viktig element i forsøket på å gjøre opp status over vår nære fortid. Samtidig aner en at det også har karakter av en tapsbearbeidingsprosess, preget av at en prøver å finne en måte å forholde seg til tapet av muligheten for å tro at ting realistisk sett kunne vært radikalt annerledes.»

Gjennom filosofen Slavoj Zizek definerer Gullestad ostalgien som «Drømmen om det som kunne ha skjedd». Men slik jeg ser det, er filmen i mindre grad uttrykk for sistnevnte, og mer et uttrykk for et «tapsbearbeidingsprosess» som har gitt opp ideen om en annen fremtid. Gullestad var slik sett inne på noe, men blandet to ulike følelser.

Mark Fisher tilbyr i boken Ghosts of My Life (2014) en distinksjon som er noe mer tydelig enn ostalgi. På den ene siden sier han at venstresiden kan gi opp, på den andre kan den nekte å gi etter hva som presenteres som det eneste realistiske i kapitalismen. Fisher skriver: «This refusal gives the melancholia a political dimension, because it amounts to a failure to accommodate the closed horizons of capitalist realism». Å gi opp forbinder derimot Fisher med hva filosofen Wendy Brown kaller venstresidemelankoli, og han siterer henne slik:

«a Left that operates without either a deep and radical critique of the status quo or a compelling alternative to the existing order of things. But perhaps even more troubling, it is a Left that has become more attached to its impossibility than to its potential fruitfulness, a Left that is most at home dwelling not in hopefulness but in its own marginality and failure, a Left that is thus caught in a structure of melancholic attachment to a certain strain of its own dead past, whose spirit is ghostly, whose structure of desire is backward looking and punishing.»

Til forskjell fra en venstreside som er fortapt i nederlaget, trekker Fisher frem hva filosofen Jacques Derrida kalte hauntologi, som nettopp handler om drømmen om det som kunne skjedd. Det ville være feil å si at filmen Gymnaslærer Pedersen leter etter urealisert potensiale i fortiden. Er den ikke nettopp det motsatte; en komisk latterliggjøring av personer som ønsket noe annet, og en tragisk beskrivelse av hvordan det går med slike mennesker? 

Hauntologien, derimot, er opptatt av hvordan fortidens forsøk på rettferdig forandring alltid vil hjemsøke oss (av engelske haunt og ontologi, noe som både ikke er og er), slik sett er det vel ikke tilfeldig at forfatteren bak boken satt inn ordet «hjemsøkt» i tittelen på boken. Er ikke filmen Gymnaslærer Pedersen mer en gravlegging av optimismen enn et forsøk på å vekke til live fremtidsvisjonene, en eksorsisme mer enn en fremmanelse av marxistiske spøkelser? 

Innvendig eller utvendig revolusjon

Manusforfatteren av Gymnaslærer Pedersen, Hans Petter Blad, sa til Klassekampen da filmen kom: «Filmen diskuterer politikkens farer, men hyller også den politiske lidenskapen. Jeg tror filmen kan bidra til at politikk blir mer diskutert. Og kanskje: At det politiske spekteret, som har blitt snevert, kan åpnes.» Jeg tror imidlertid det motsatte er tilfelle. Derfor tror jeg Gullestad var nærmere da han sa at politikken i filmen både både var naiv og tiltrekkende. 

«Naivt» skrev han, «fordi vi lever i en tid da vårt styringssett fremtrer som det eneste alternativet» men: «Selv om det å tro på politisk endring i dag kanskje kan virke naivt, fremstår likevel denne utviklingen for mange som et tap.». Og derfor er håpet om politikk også tiltrekkende. Men som vi har sett, fremstilles politisk aktivitet som naivt i filmen (Gymnaslærer Pedersen og de andre kommunistene fremstår alltid som komiske), og i verste fall som dypt tragisk.

Om kommunistene filmen handler om, sa Kristoffer Joner i et intervju som fant sted rundt premieren: «De var jo beinharde. Når du begynner å undertrykke menneskelige behov slik de gjorde, vil det før eller siden oppstå en innvendig revolusjon.» Sammenlign det med følgende sitat av Ane Dahl Torp fra den samme artikkelen: «Jeg kjente en egen kjærlighetssorg da jeg lagde filmen: De brant for noe større enn seg selv. Jeg har ikke noe tilsvarende. Jeg følte mine egne prosjekter ble nedrige.» Det er dumt dét ikke kom til syne i filmen, for er ikke det nettopp et utsagn som skriker etter en utvendig revolusjon, en hauntologisk sorg?

Fortiden er også sentral Den brysomme mannen, for også den fremmer et syn på verden som lukker alternative fremtider (og sier «there is no alternative» – TINA). På den ene siden i form av de «onde» karakterene som filmen med rette henger ut, de som sier at Andreas ikke har grunn til å være misfornøyd, han lever jo tross alt i den beste av alle mulige verdener hvor «de aller, aller fleste er fornøyd». Samtidig innebærer filmen en TINAsk løsning på denne kapitalistiske realismen: Filmen gir oss ikke et reelt alternativ, men ren nostalgi.

Andreas tror gamledager og «mamma» er løsningen på problemene han står overfor. Hullet Andreas har hakket seg frem til i veggen, ligner for det første bemerkelsesverdig på et kvinnelig kjønnsorgan. Etter hvert ligner det mer en livmor, som han da også krype inn og setter seg i. Idet Andreas endelig kommer gjennom hullet og over til den andre siden, hører han barnestemmer i det fjerne og ser inn i et 60-tallskjøkken med varme farger. Her klarer han – akkurat idet politiet arresterer ham – å få tak i noe bakst som ligger på kjøkkenbordet som han spiser mens han lager nær orgasmiske lyder.

I Den brysomme mannen sier Andreas om den perfekte verden: «det er ingen barn her», men blir (født) som et barn da han hører barnestemmene gjennom hullet i veggen. Som kontrast til de kalde interiørmagasinenes fremmedgjøring og karrierejag, søkes kroppens varme og gamledagers koselighet, i det hele tatt, den trygge kjernefamilien (til forskjell fra Pedersen som rømmer fra familien til fordel for partiet og Nina). Det er så tydelig at det kanskje nettopp er en påpekning fra regissøren: Selv Andreas mangler et originalt mål, en fremtidsvisjon. Der Den brysomme mannen ikke tilbyr andre drømmer enn fortiden, latterliggjøres det politiske alternativet i Gymnaslærer Pedersen. Og når det ikke latterliggjøres, fremstilles det som en tragedie. Mon tro om filmen i dag ville tonet ned det tragiske med AKP (m-l) og heller vektlagt behovet for alternativer? Eller sagt på en annen måte: jeg tror filmen ville handlet mindre om AKP (m-l) og mer om samtiden vår, og det presserende behovet for en alternativ fremtid.

Den brysomme mannen, Jens Lien 2006.

Mannen uten egenskaper: dystopi eller utopi

Hvorfor ble filmene skapt som de ble den gang, og hvordan ble de sett? I dag vet vi ihvertfall at filmstjernene i hver av dem, Trond Fausa Aaurvåg og Ane Dahl Torp vant hver sin Amanda-pris for sin prestasjon. Selv om Den brysomme mannen fikk flest priser både nasjonalt og internasjonalt, var det oppgjøret med kommunistpartiet som ble publikumssuksess i Norge. Der Gymnaslærer Pedersen ble sett av nærmere 200 000 mennesker på kino, ble Den brysomme mannen bare sett av 30 000. Sistnevnte tall forklarte Karen Moe Møllerop i Dagbladet i 2007 med at filmen var «unorsk»:

«Unorsk film, hva er egentlig det? Film uten fjorder og bunader? […] Uten Kristoffer Joner eller Ane Dahl Torp? Nei. Jeg mistenker at såkalte unorske filmer enten har en spennende mangel på dybdefokus, tvetydig dialog eller kompliserte litterære referanserammer. I så måte var ‘Den brysomme mannen’ veldig utenlandsk.»

Det er sant som Møllerop påpeker, at Den brysomme mannen inneholder referanser til ulike klassikere som Aldous Huxleys roman Fagre nye verden, men den er ikke særlig vanskelig å se, selv om den kanskje har en noe rolig start … foruten selvmordet den begynner med (som bringer Andreas til den perfekte verden). Og selv om Gymnaslærer Pedersen har et noe tydeligere narrativ og inneholder Dahl Torp og Joner, har den også innslag av noen utypiske filmtrekk: sang, historisk materiale fra 1968 og i enkelte scener flyter skuespillerne som om de ikke var i kontakt med gulvet. I en scene, da Pedersen står på torget i Larvik og selger Klassekampen, blir hele torget forvandlet som om han var i Kina, og den lave stemmen hans har blitt omgjort til en sterk og skrikende stemme, for å illustrere hvor komisk langt unna å endre samfunnet han faktisk var.

Møllerop var inne på noe, men var det også et historisk, og ikke bare et estetisk spørsmål? Kanskje var det slik at Norge var mer beredt for å (fortsette) å latterliggjøre kommunistene enn å motta Den brysomme mannens latterliggjøring av det totalt meningsløse livet i Norge anno 2006? Det er mulig situasjonen er annerledes i dag enn for femten år siden. Ikke bare har gjeldsnivået økt betraktelig frem til i dag, slik at selvfølgeligheten (som både Knut Pedersen og Andreas opplever) med å få en vakker leilighet er i ferd med å forsvinne, men har ikke kritikken av kapitalismens meningsløshet også fått en styrket posisjon i etterkant av klimakrisen og finanskrisen? (selv Teen Vogue mener vi trenger oppgjør og sosialisme nå). Det betyr i så fall at Den brysomme mannens påpekning av at samfunnet er meningsløst stemmer mer i dag, og at den kollektive løsningen på de strukturelle problemene Gymnaslærer Pedersen peker på er mer relevante i dag enn før.

Der klimakrisen har vart over en lengre periode (men utvilsomt har økt i vår kollektive bevissthet), kom finanskrisen ett år etter filmene. Begge prosesser har gjort «dystopi» til et begrep alle vet hva er. Det samme har koronakrisen. Men i 2006 måtte Møllerop definere det (om enn ironisk):

«For ordens skyld: «dystopi» er det motsatte av «utopi». (Jeg slo opp ordet i ordboka nylig). «Den brysomme mannen» låser seg selv inne i sitt eget følelsesløse univers. Han bryter aldri gjennom den tykke betongveggen og ut i utopien, der lange billettkøer og stående ovasjoner er vanlig kost.»

I 2006 ville de bare bli værende i dystopien. Det er selvsagt vanskelig å beskrive den politiske konteksten filmene ble skapt i, fordi vi fremdeles befinner oss relativt nært i tid. Likevel er det interessant å merke seg at filmene ikke bare kom året før finanskrisen, men også ble spilt inn i 2005, det samme året som Jens Stoltenberg ble valgt som statsminister etter Bondeviks regjering. 

Arbeiderpartiets leder var nettopp hva Magnus Marsdal i 2008 kalte Mannen uten egenskaper. Uten egenskaper fordi Stoltenberg ikke representerte noe positivt prosjekt selv, men bare noe som var en bedre variant av Høyre. Arbeiderpartiet skulle ikke være like usosiale som Høyre og så videre. De var, med andre ord, en mild variant av Høyre, ikke et arbeiderparti med en offensiv fremtidshorisont, påpekte Marsdal i tittelessayet i en bok som kom ut året før Fishers bok om den kapitalistiske realismen, som nettopp slår fast at mangelen på tro på reelle alternativ er et av de fremste trekkene ved samtiden.

Stoltenberg representerte ikke et brudd med flere konservative regjeringer, bare en fortsettelse. Der eksempelvis Bondeviks regjering førte til et fall i offentlig konsum og en drastisk vekst i privat konsum, klarte Stoltenberg å øke det offentlige konsumet, men ikke mer enn det private, påpeker Marsdal. Selv om Marsdal argumenterte for at Stoltenberg misbrukte et historisk progressivt rød-grønt flertall som kunne banet vei for en ny fremtid, var kanskje ikke Norge klar for en kritikk av meningsløsheten med det private, med de evinnelige individuelle oppussingene og individuelle livsprosjekt. Kanskje det er derfor Den brysomme mannen så vidt ble sett, og det kollektive partiet uglesett.

Den brysomme mannen, Jens Lien 2006.

Gjør filmene oss nedstemt?

Så hva var det filmene ville vise meg? Så mange år etter, lurer jeg på om jeg ville sett annerledes på livet mitt, om jeg som tenåring ikke så filmer som enten ikke evnet å drømme om en visjonær fremtid, eller latterliggjorde middelet som kunne realisert det. I Den brysomme mannen er oppgjør infantilt, i Gymnaslærer Pedersen er det både latterlig og depressivt. 

Vel, sånn kan det ofte føles under den kapitalistiske realismen – noe vi ble minnet på av Mark Fishers egen tragiske bortgang for få år siden. Å fremstille motstand som tragisk kan være sant nok, spørsmålet er kanskje heller om ikke filmene bidrar til å fremme en ideologi hvor det eneste reelle alternativet er selvmordet. Det er rart, all den tid det finnes en mye bedre fremtid.

Alf Jørgen Schnell er samfunnsgeograf, medstifter av Kritisk bynettverk og redaksjonsmedlem av arkitekturmagasinet +KOTE.

Litteratur

Mark Fisher. 2009. Capitalist Realism: Is there no Alternative? Zero Books.

Mark Fisher. 2014. Ghosts of My Life: Writings on Depression, Hauntology and Lost Futures. Zero Books.

Mikkel Krause Frantzen. 2018. En fremtid uden fremtid: Depression som politisk problem og kunstens alternative fortællinger. Informationens forlag.

Anders Gullestad. 2006. «Gymnaslærer Pedersens beretning». I Morgenbladet. Tilgjengelig via: https://morgenbladet.no/debatt/2006/gymnaslaerer_pedersens_beretning (lastet ned 20.02.2020).

Klassekampen. 2006. «Å ofre rumpa si for verden» 22. februar 2006. Tilgjengelig via: https://www.klassekampen.no/34278/article/item/null/a-ofre-rumpa-si-for-verden.

Magnus Marsdal. 2008. Mannen uten egenskaper og andre problemer i norsk politikk. Forlaget Manifest.

Karen Moe Møllerop. 2007. «Den brysomme filmen. Det er ikke lett å være annerledes. Spesielt ikke i Norge.» I Dagbladet 4. juli 2007. Tilgjengelig via: https://www.dagbladet.no/kultur/den-brysomme-filmen/66357000.

Robert Sklar. 1994. Movie-Made America: A Cultural History of American Movies. Vintage.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon